Et skritt tilbake for gassiske barn

Den nye og selverklærte presidenten Andry Rajoelina på Madagaskar har allerede få dager etter statskuppet satt andre - og dårligere - standarder for det gassiske utdanningssystemet. Den pågående utdanningsreformen - det gassiske «kunnskapsløftet» - ble forkastet av det nye regimet. Fra nå av er det gassisk utdanningspolitikk at gassiske barn skal undervises på fransk, og ikke på deres eget morsmål; gassisk.
Med Frankrike som tidligere koloniherre har fransk språk og kultur satt sitt preg på Madagaskar. Selv etter at kolonitiden i 1960 var over, var fransk fortsatt undervisningsspråk. I 1972 startet et ca 20 år langt eksperiment hvor man gikk bort fra fransk som undervisingsspråk, og innførte gassisk i stedet. Denne reformen var verken planlagt eller forankret blant folk. Det fantes ikke tilstrekkelig med relevante skolebøker og læreplanen tok ikke høyde for «gassifiseringen» av utdanningen.
Reformen mislyktes, og det refereres i dag til denne perioden som «den tapte generasjon». Derfor kan man kanskje forstå at Madagaskar gikk tilbake til fransk i 1990. Heller ikke dette var skikkelig planlagt. Det ble tatt for gitt at fransk uansett var et bedre alternativ enn gassisk. Franske læreplaner og lærebøker ble benyttet i et land langt borte fra de parisiske bulevarder og sofistikerte utdanningssystemer.

Øya i det indiske hav har lange og sammensatte relasjoner til Frankrike. Fransk var kolonispråk på Madagaskar. Fransk anvendes på politisk nivå, i dialog med internasjonale samarbeidspartnere, og som skriftspråk i embetsverket. Man kan godt si at fransk er elitens språk og dermed maktens språk. Den som behersker fransk kan komme seg opp og frem her i livet. Folk er av den overbevisning at mange muligheter åpner seg både på Madagaskar og internasjonalt (les: Frankrike) for den som har grep på fransken. Realiteten er at 98 % av befolkningen ikke behersker fransk.
Madagaskar er i utgangspunktet i en svært heldig lingvistisk situasjon. Til tross for at øya er dobbelt så stor som Norge i areal og er vel så grisgrendt og vanskelig fremkommelig som lille Norge, snakker folket ett språk. Det er naturligvis dialektforskjeller, men ikke større enn at de kan sammenlignes med dialektforskjeller innen det norske språk.

Norske og internasjonale forskere og fagmiljøer har samarbeidet med det gassiske utdanningsdepartement omkring temaet undervisningsspråk siden 2005. I denne perioden har en rekke studier og erfaringer fra andre land, som for eksempel Mali, generert kunnskap knyttet til betydningen av undervisning på morsmål. Særlig gjelder dette i de første skoleårene. Norge har støttet dette arbeidet finansielt og faglig. Andre samarbeidspartnere som Verdensbanken og FNs barnefond (UNICEF) har også konstruktivt drevet frem det som på Madagaskar ble en forsknings- og erfaringsbasert undervisningsspråkpolitikk og som er nedfelt i landets vedtatte utdanningsreform.
Marc Ravalomanana som var president inntil 17. mars var en vesentlig støttespiller i dette. Flere bilaterale og multilaterale partnere har støttet opp om den gassiske utdanningsreformen. Den nye presidenten ser derimot ut til å ha en annen agenda når det gjelder fremtiden for det gassiske skolesystem. Gjennom hans beslutning kan vi si for sikkert at svært mange gassiske barn ikke vil lære pensum eller forstå hva som skjer i klasserommet.

Er dette en hestehandel hvor Rajoelina gjør det som Frankrike har vært en iherdig forkjemper for på Madagaskar i en årrekke, nemlig fremme av det franske språk og fransk kultur, for blant annet å vinne landets elite på sin side?
Det sittende og illegitime styret på Madagaskar virker skjørt. Vi kan bare håpe at Rajoelina og hans medsammensvorne avholder valg som planlagt innen to år, men helst før. Rajoelina har et særdeles tungt ansvar for gassiske barn på sine skuldre. En kan spørre seg om han forstår konsekvensene av at omkring 50 % av gasserne er under 15 år og de fleste derfor i skolepliktig alder?
Disse unge menneskene er Madagaskars fremtid. At de lærer noe på skolen, er uhyre viktig for hvorvidt de faktisk blir i skolen og ikke dropper ut. De menneskelige ressurser på Madagaskar blir med andre ord ikke investert i for best mulig å bidra til Madagaskars muligheter for stabilitet og økonomisk vekst. For landets fremtid er det avgjørende at kommende generasjoner kan tilegne seg kunnskap på et dypere nivå enn repetisjonslæring, som ofte er det beste resultatet en kan håpe på når man ikke forstår. Gasserne selv omtaler i blant egne fransk-kunnskaper som papegøyefransk, betimelig nok.
De siste årene har Madagaskar i økende grad orientert seg mot nye støttespillere. I den sammenheng har det vært utvekslinger på politisk nivå mellom blant annet norske og gassiske statsråder. Kjernen i dialogen har vært utvikling av et utdanningssystem tilpasset den gassiske virkelighet.
Statsrådene Erik Solheim og Bård Vegar Solhjell sitt besøk på Madagaskar i 2008 synliggjorde den norske støtten i et bistands- og utdanningsfaglig perspektiv.

I 2007 organiserte Norad en studietur for en delegasjon fra det gassiske utdanningsdepartementet til Norge. På agendaen var blant annet en rekke møter med norske fagmiljøer som Utdanningsdirektoratet i Oslo og Lesesenteret i Stavanger. Det gjorde et sterkt inntrykk da daværende utdanningsminister med styrke i stemmen forklarte de norske tilhørerne hva den språklige overmakten på Madagaskar innebar. Gassere kjenner seg ofte maktesløse i møtet med det franske språk, som med en slik eleganse brukes av franskmenn, men som så sterkt også knyttes til makt. Den daværende utdanningsministeren ba franske rådgivere innplassert i hans departement finne seg annet å gjøre. En klok beslutning i denne sammenheng.

Gasserne trenger frigjøring fra det franske språk. De trenger å erfare at morsmålet holder. De trenger å erfare at når språket anvendes, heves dets status. De trenger å komme seg ut av den språklige undertrykkingen med de følger den har. Mangt kan sies om Marc Ravalomananas styresett som nettopp gikk på en gigantisk smell med de dramatiske konsekvenser vi kjenner til. Men Ravalomanana åpnet Madagaskar for internasjonalt samarbeid gjennom både handel og bistand. I denne sammenhengen har engelsk i økende grad blitt tatt i bruk. Dette har nok i enkelte miljøer blitt oppfattet som en avstandtagen fra Frankrike.
I Norge tar vi det som en selvfølge at barn lærer best på et språk de forstår. I dette perspektivet kan den nye gassiske undervisningsspråkpolitikken kun ses på som et stort tilbakeskritt for barns rettigheter til kvalitet i utdanningen og er derfor en fallitterklæring. Paradokset er - uavhengig av regimer på Madagaskar og språkpolitikken der - at gassiske lærere heller ikke i dag selv forstår fransk i nevneverdig grad. Dette har naturligvis konsekvenser for elevers læringsutbytte. Lærerne bruker uansett i svært stor grad gassisk og ikke fransk i undervisningen. Problemene virkeliggjør seg derfor først og fremst ved eksamen når oppgaveteksten er fransk og elevene forventes å svare på fransk. Eksamensresultater blir deretter.

Mange av oss som har arbeidet med støtte til den forrige regjeringens utdanningsreform, opplever den nye utdanningspolitikken som et stort tilbakeslag. Både den menneskelige og økonomiske bistandsinvesteringen Norge har lagt i dette kan synes å være forgjeves. Det er dårlige nyheter. Det som derimot er verre er den personlige kostnaden for de millioner av gassiske barn det her dreier seg om. I tiden fremover blir det viktig å identifisere et rom for hvordan man kan formidle kunnskap om forskningen som ligger til grunn for undervisningsspråkreformen. Det er viktig å arbeide strategisk for at gassiske barn i fremtiden legitimt kan anvende morsmålet i og utenfor klasserommet.

Ragnhild Meisfjord er seniorrådgiver, ved Norads utdannings- og forskningsavdeling.