Idrett i UDs tjeneste?

Men vel så interessante spørsmål er å finne på hjemmebane. Hvorfor har norske myndigheter begynt å vise interesse for idrett og spesielt fotball som et virkemiddel? Hvorfor bevilget UD nesten 20 millioner kroner til Norges Fotballforbund (NFF) i 2008 til å drive freds- og utviklingsarbeid? Og hvorfor ønsket UD å få i gang et freds- og forsoningsprosjekt med det irakiske fotballandslaget som en viktig brikke?

På 80-tallet uttrykte UD skepsis til idrettsbistanden på grunn av idrettens sterke elitefokus. Man var bekymret for at bistandspengene skulle finansiere eliteidretten heller enn å gagne massene i utviklingslandene. Mye har skjedd i norsk utviklings- og utenrikspolitikk siden den gang. Utviklingspolitikken har blitt en integrert del av utenrikspolitikken. Og ambisjonene for det norske freds- og utviklingsengasjementet verden over er blitt nærmere koblet til bredere utenrikspolitiske interesser. 

Også norsk idrettsbistand har blitt knyttet stadig tettere sammen med utviklings- og utenrikspolitikken. I 2005 lanserte for eksempel UD strategidokumentet «Norges kultur- og idrettssamarbeid med land i sør», et forsøk på å samordne UDs og idrettsbevegelsens interesser og aktiviteter innenfor idrettsbistanden. Fra politisk hold ble idretten sett som spesielt viktig, fordi den ble hevdet å være et tydelig virkemiddel og et felt som fikk stor oppmerksomhet. 

Fra UDs side er det spesielt sett på som verdifullt at norske idrettsorganisasjoner, særlig på forbundsnivå, stort sett alltid har en søsterorganisasjon å samarbeide med i andre land. NFF har for eksempel 208 søsterforbund. Og flere steder er disse søsterforbundene knyttet direkte opp til det politiske system. Slik kan NFF og andre idrettsorganisasjoner være en strategisk partner for norske myndigheter. Det er i tråd med allerede eksisterende arbeidsmetoder; UD jobber ofte gjennom frivillige organisasjoners nettverk. Slik kan også idrettsorganisasjoner bli en del av statens utenrikspolitiske apparat som kunnskaps- og premissleverandør og utførere av statlige instrukser.  

I 2007 vant det irakiske fotballandslaget Asia-mesterskapet i fotball, som i størrelse kan sammenlignes med EM i fotball. Det vakte enorm begeistring i hele befolkningen i Irak og fikk stor internasjonal oppmerksomhet. 

Like etter mesterskapet gikk de norske trenerne, Egil «Drillo» Olsen og assistent Otto Ulseth, i forhandlinger med det irakiske fotballforbundet om å overta som trenere for landslaget. I forkant av den andre forhandlingsrunden bestemte UDs politiske ledelse seg for at departementet skulle engasjere seg i forhandlingene. De så for seg en mulighet til å få i gang et freds- og forsoningsprosjekt i tilknytning til det irakiske landslaget. NFF ble involvert for å være et mellomledd i møte med det irakiske fotballforbundet og det irakiske landslaget. 

Hva motiverte UD til å yte bistand til dette landslaget? For det første ble det irakiske fotballandslagets symbolske kraft vurdert som viktig i et forsoningsperspektiv. UD mente det irakiske landslaget var et av de få elementene som kunne bidra til å holde samfunnet sammen i en borgerkrigsliknende periode med sterkt fokus på etniske og religiøse skillelinjer i landet. Det andre motivet var knyttet til et ønske om å synliggjøre og skape tillit til et norsk freds- og forsoningsengasjementet i Midtøsten. Gjennom fotballengasjementet og dens synlighet, ønsket UD å føre en freds- og forsoningspolitikk som ble lagt merke til og som styrket Norges omdømme i regionen. 

For det tredje så UD for seg en innenrikspolitisk effekt, altså utenrikspolitikk for innenrikspolitisk formål.  Dette motivet var knyttet til Egil «Drillo» Olsen som et norsk nasjonalt ikon, som ville gi masse oppmerksomhet hjemme i Norge. Ideen var å bruke fotball og det «adopterte» landslaget til å menneskeliggjøre den arabiske verden i den norske opinionen. Gjennom den oppmerksomheten fotball får, ønsket UD at den norske befolkningen kunne få ny kunnskap om det irakiske og det arabiske samfunnet. 

UD ønsket å synliggjøre Norges engasjement for fred og utvikling gjennom et fotballengasjement opp i mot det irakiske landslaget. Det kan virke uproblematisk. Samtidig er det viktig å ikke glemme at idretten har sin egen politikk. Den norske idrettsbevegelsen har for eksempel et klart grunnsyn på bruken av idrett som et virkemiddel i freds- og utviklingsarbeid. Breddeidretten er det førende idealet - prosjekter bør ha sitt primære utgangspunkt i grasrota og involvere barn og unge, ikke eliteidrett. 

Dette grunnsynet er også i tråd med UDs egen strategi for idrettsbistand. I den står det at eliteidrett skal holdes utenfor norsk utviklings- og utenrikspolitisk strategi. Samtidig har Norge store ambisjoner om å være en synlig aktør på den internasjonale arena gjennom et aktivt og synlig freds- og forsoningsarbeid. Spesielt kan eliteidrett synliggjøre det. 

UDs ønske om et engasjement opp i mot det irakiske landslaget, viser at Norges ambisjoner kan komme i konflikt med idrettsbevegelsens egne ambisjoner og grunnsyn på idrett som et virkemiddel. Det kan også gå på akkord med UDs egen idrettsstrategi. En ideologisk konflikt mellom bredde- og eliteidrett som virkemiddel i freds- og utviklingsarbeid kan oppstå. Derfor avviste NFF i første omgang et samarbeid med UD i et prosjekt som omfattet det irakiske landslaget.

Det er viktig med en god dialog mellom norske myndigheter og idretten i Norge om utviklingen av idrettsbistanden. Hvis UD i fremtiden ønsker å legge vekt på eliteidrett som virkemiddel i freds- og utviklingsarbeid, setter de en agenda for idrettsbistanden som går på akkord med den norske idrettsbevegelsens grunnsyn. Det er viktig at den norske idrettsbevegelsen kjenner igjen utviklings- og utenrikspolitikken på feltet idrett, fred og utvikling. Hvis ikke, kan staten lett miste sin troverdighet hos idrettens organer på dette området. 

Samtidig er det viktig at idrettsorganisasjoner, og spesielt idrettsforbund, søker samarbeid med norske myndigheter. Bare på den måten kan den norske idrettsbevegelsen ha mulighet til å påvirke UDs forståelse og politikk når det gjelder idrettsbistanden. NFF har gradvis fått gjennomslag for sin tilnærming til fotball, fred og forsoning i Irak-prosjektet. 

Selv om «Drillo» fikk sparken som irakisk landslagstrener i februar 2008, lever Irak-prosjektet i beste velgående. Det handler ikke lenger om å støtte det irakiske landslaget, men å samarbeide med det irakiske, syriske og jordanske fotballforbundet om å opprette grasrotprosjekter rettet mot barn og unge å bygge strukturer for breddefortballen i landene. 

Som et resultat av dette samarbeidet, ble det i november 2008 arrangert en landslagsturnering (U-21) mellom Norge, Irak, Syria og Jordan i Amman. Det var et ledd i å gi oppmerksomhet om og markere starten på breddefotballprosjektene som ble initiert i samarbeid mellom fotballforbundene i de respektive landene. Landskampene fikk stor oppmerksomhet i media, så der skjøt UD mål.  Kampene ble for eksempel sendt på de største nasjonale tv- stasjonene i alle deltakerlandene. 

Det norske initiativet og engasjementet ble sterkt fremhevet. Gjennom denne tilnærmingen til Irak/Midtøsten-prosjektet har NFF fått et godt utgangspunkt for å bidra til utviklingen av barne- og ungdomsfotballen i Midtøsten, mens UD fikk synliggjort et norsk freds – og utviklingsengasjement i regionen. Prosjektet er et eksempel på at samarbeid mellom UD og idrettsorganisasjoner kan åpne for nye veier som begge parter kan enes om.

Norges fotballforbund har gjennom sitt freds- og utviklingsarbeid fått en plass på laget i norsk utviklings- og utenrikspolitikk. Det kan åpne for at idrettsorganisasjoner i større grad kan bli benyttet til å fremme norske interesser i utlandet. Samtidig er det viktig å identifisere konflikter som kan oppstå i samspillet mellom norske myndigheter og idrettsorganisasjoner. Ambisjonsnivået for idrettsbistanden kan være forskjellig avhengig av om du spør UD, Norad eller idrettsorganisasjonene.  

 

Anders Hasselgår d er vit.ass. ved Norsk utenrikspolitisk institutt og har arbeidet med prosjektet «Sport og forsoning».