Et hus med mening

Det er nesten fem år siden daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson kastet sine øyne på den attraktive stasjonsmesterboligen og ville gjøre den til et informasjons og opplevelsessenter for bistand og utvikling. Ungdom skulle være målgruppen. 

Da hadde Sverige allerede laget et senter i Stockholm, Zenith – hvor ungdom fikk prøve seg i valgsituasjoner i utviklingsland. Det svenske senteret var langt mer individorientert enn vårt Utviklingshus. Jeg prøvde spillet i Stockholm og ble satt til spott og spe på landsbytorget fordi jeg hadde gjort et galt valg.  Dilemmaet var om penger skulle gå til aidsmedisin for ektemannen eller skolegang for barna. Det riktige svaret var å kontakte en sosialarbeider. 

I Folketinget i København finnes et rollespill for politikk.  Deltagerne er politiker for en dag og må ta beslutninger, ta hensyn til media, finne fakta, stå overfor dilemmaer og avveie hensyn mot hverandre.

Rollespill som virkemiddel gir en unik mulighet til innsikt i det komplekse og kanskje motstridende. Det utfordrer kunnskap, vurderingsevne og innlevelse.  

På Utviklingshuset blir skoleklassene delt opp i grupper som representerer forskjellige samfunnsaktører, for eksempel fredsmegler, finansminister eller bistandsgiver. De opererer i to oppdiktede land som nettopp er kommet ut av en konflikt. I sine roller må ungdommene ta hensyn til elementer som likestilling, fare for korrupsjon, menneskerettigheter og miljøvern. De må avveie økonomiske interesser, infrastruktur, investeringer, sikkerhet og fare for ny konflikt. De blir stilt overfor dilemmaer og kryssende hensyn. 

– Slik blir vi lurt til å lære, sa en av elevene som var på senteret åpningsdagen.

Ett mål for Utviklingshuset er å bidra til kunnskap og debatt. Under en måned etter at huset åpnet er da også debatten i gang. Klassekampen har vært på besøk og sett den permanente utstillingen som omgir rollespillet. Avisa spør om den bidrar til at ungdom vil forstå mer av fattigdom og urettferdighet. Avisas debattredaktør mener Norad ikke presenterer problemstillinger om hvorfor noen blir rike og noen blir og forblir fattige. 

Joda, man kunne ha reist flere spørsmål og gitt forklaringer på hvorfor verdens fordeling er så skjev. Men ingen av dem er entydige, «riktige» eller «gale». For eksempel kunne man drøftet kolonitidens påvirkning av fattige land. Mange vil hevde den utarmet landene, andre vil mene at flere fattige land i dag på noen områder ville vært bedre stilt om kolonitiden hadde fortsatt.  Mange vil hevde at bistand er bra, andre vil mene at den gjør vondt verre. 

Bombastiske politiske standpunkter ville neppe heller vært særlig tjenlig for et hus som skal brukes av alle. 

Konklusjonen ble heller å stimulere til egne tanker, til innlevelse og innsikt i de mange krefter som virker sammen i et lands utvikling. Utviklingshuset skal være et sted for spørsmål og refleksjon, ikke et hus for de ferdige svar.  n

 

Eva Bratholm er avdelingsdirektør i Norad.