«River Jordan, deep and wide»?

En forestilling om elva som er prentet inn i oss, er den om et levende vassdrag med «milk and honey on the other side..»  Kanskje, men denne klangbunnen fra skoledagene må selvsagt kobles opp mot dagens virkelighet. Nå er Jordan redusert til en liten skitten bekk. Her har åpenbart mye skjedd, en økologisk katastrofe har åpenbart funnet sted. Og en politisk.

Forfatteren Nina Drolsum Kroglund går systematisk til verks og oppsummerer alle vesentlige sider ved Jordanelva. Vassdragets klare mytiske dimensjoner tydeliggjøres, og hun gjennomgår dets geografi og tidlige historie. Vi får med oss den konfliktfylte utviklingen etter opprettelsen av staten Israel i 1948 som ledd i forståelsen av den problematiske vannbrukssituasjonen i dag. Innimellom får vi et riss av den rollen vann spilte i opptakten til og forsøket på å gjennomføre det som senere viste seg å bli en mislykket Osloprosess.
Forfatteren levendegjør hvordan kontroll over ressursene og bruken av vanningeniør-kunsten faktisk er integrert i selve ideen om jødestaten og koloniseringen av det som skulle bli Israel og de okkuperte områdene; like fra Theodor Herzls dager, via Pariskonferansen i 1919, opprettelsen staten, til framveksten av det moderne og høyteknologiske, men konfliktgenererende samfunnet vi kjenner i dag.

Prisverdig er det at forfatteren går ut over det problematiserende og skisserer de mange modellene for løsninger som for tida drøftes i ulike nasjonale og internasjonale fora. Disse alternativene finnes på flere nivåer: tekniske, dvs. forbedre bruken av eksisterende vann, prissetting, skaffe mer vann ved avsalting osv., og politiske mer rettferdig fordeling av vannet mellom israelere og palestinere, la vannbruk inngå i sluttstatusdrøftinger, redusere irrigasjonsavhengig landbruk osv. Hun er tydelig på hvordan vannspørsmål griper direkte inn i det kanskje mest brennbare av alle spørsmålene knyttet til Israel-Palestina-konflikten: nemlig bosettingene på Vestbredden. Vannet blir bokstavelig talt tappet fra svært så begrensede kilder på palestinske lavereliggende områder og pumpet opp i de høytliggende bosettingene, som stadig utvides. Denne skjevfordelingen blir stadig verre og utgjør samtidig en begrunnelse for Israel til å opprettholde og skjerpe den lammende kontrollen over Vestbredden.

På denne måten tegner forfatteren et dystert framtidsbilde. Uansett teknisk løsning vil det være for lite vann, og problemet er økende. Behovet for en politisk løsning blir dermed desto større, men er foreløpig fjernere enn noensinne. At vann er anerkjent som en helt avgjørende faktor i fredsforhandlingene hjelper lite så lenge de ikke har framgang. Kroglund beskriver den fastlåste situasjonen på en oversiktelig og nøktern måte.
Er det så ingenting å sette fingeren på i boka? Innimellom er språket preget av en konsulentaktig sjargong, og noen av de tekniske dataene er av mindre interesse for et bredt publikum. Kartene bør også kommenteres: Det kunne gjerne vært flere av dem. De som fins er bra, men det kreves gode øyne eller forstørrelsesglass for å kunne tyde dem ordentlig. Denne anmelder har ikke funnet noen påtakelige mangler i framstillingen, bortsett fra at den dramatisk synkende vannstanden i Dødehavet og hvilke prosjekter som drøftes for å avhjelpe situasjonen, gjerne kunne vært viet større oppmerksomhet.

Slike bagatellmessige innvendinger skal imidlertid ikke forhindre noen fra å lese boka. Nina Drolsum Kroglund og Kolofon forlag har gjort det Midtøsten-interesserte publikum en stor tjeneste ved å gi den ut. Den er grundig og interessevekkende, og gir nyttig dybdeforståelse. Den tilbyr et høyst relevant perspektiv i tillegg til de tradisjonelle analysene og de mange oppslagene om Midtøsten i presse og fjernsyn.

Bokanmelderen Tor Erik Gjerde er seniorrådgiver i Midtøsten-seksjonen i Utenriksdepartementet.