Vakkert og dramatisk portrett av en afrikaner-far

Tyngdepunktet for hans forfatterskap har de siste åra ligget i utforskingen av barndommen og egen slekt. I ”Afrikaneren” lager han et fascinerende portrett av sin far og av Afrika.

Forfatterens far dro tidlig til Afrika som lege, og ble der i 22 år. Le Clezio ble født nesten samtidig som startskuddet for den andre verdenskrigen. Han bodde med sin bror, rause og fantasirike mor og sin bestemor i en besteborgerlig leilighet i Frankrike sine første år. Rundt huset var det en hage der barn ikke hadde lov til å leke.

Først som åtte åring ble han gjenforent med sin medtatte, autoritære og bitre far som fortsatt arbeidet som lege i en landsby langt vekk fra andre europeere. Det førte til en radikal forandring i den lille guttens liv. Han beskriver det som å gå inn i voksentilværelsens forværelse.

Kontrasten til livet i det urbane Frankrike var formidabel.  I landsbyen Ogoja opplevde gutten en slags total frihet i kropp og sjel. De langstrakte savannene lå åpne for barn, og de kunne utforske så mye de maktet. Det var ikke lenger krigen som var fienden, men sykdommer som blant andre kolera, kopper, amøbisk dysenteri og malaria.

Faren hadde levd i flere år alene i et hus med sementgulv, betongvegger og bølgeblikktak.  Hans bitterhet var skapt gjennom lang isolasjon, mangel på mat og en legeveske som aldri rommet det han trengte for å redde mennesker fra sykdommer og sultkatastrofer. I tillegg kom kolonimaktenes utnytting av mennesker og naturressurser som berørte ham sterkt, og krigen i Biafra som oppleves som et mareritt.  Faren sluttet å drømme.

Familien lever midt oppe i en hær av kakelakker, skorpioner og eremitter. Men de lever også nær lokalbefolkningen, opplever den veldige afrikanske naturen, storm og tordenvær, hete og for barna – den følelsen av uavhengighet som dette landskapet gir dem.

Le Clezio skriver at han lenge drømte at hans mor var svart. Men da hans far kom tilbake til Frankrike for å gjenoppta livet med familien der, oppdaget han at det var faren som var afrikaneren. Når faren kommer hjem er han blitt en gammel mann i et fremmed land. Han er forvist fra sitt liv og sin lidenskap, han er en overlevende. Boka er et forsøk på å gå tilbake i tid for å forstå hvorfor det ble slik.

Dette er et sterkt portrett av en far som aldri klarte å løsrive seg fra den afrikanske jord, heller ikke da livet hans begynte å gå den gale veien.  Han levde med det han opplevde som svik fra europeerne og utilstrekkelighet i sin legegjerning. Når sønnen har utforsket denne historien kommer han fram til en forsoning med sin far – afrikaneren. Brikker faller på plass.

Boka er også en oppveksthistorie om å være alene europeere i et stort afrikansk landskap.

Den lille boka – for den er bare på 88 sider – er i tillegg et portrett av den delen av Afrika der forfatteren fant frihet for kropp og sjel. Noen bilder og kart fra forfatterens arkiv er også med. Han ble – som så mange andre – bitt av basillen og har oppholdt seg på kontinentet i flere av bøkene sine.

En både vakker og dramatisk historie skrevet av en penn som er en ren litterær nytelse.