Veien til evig makt

NAIPYIDAW (b-a): Jeg har kjørt på mange veier i utviklingsland, men dette veianlegget er noe av det flotteste jeg har sett. Kilometer etter kilometer med asfalt, to felt i hver retning, med hvit- og rødmalt kantstein, og nyplantede prydbusker i midtrabatten. Sjåføren, en mager herre i skjørt, sørger for at minibussen med de norske journalistene følger fartsgrensen: 100 kilometer i timen.  Kursen er stødig, rett nordover, på en nesten snorrett vei.
Det slår meg likevel at det er noe underlig ved denne veien, som generalene har fått bygget mellom Burmas nye og gamle hovedstad. Jeg tar tiden. Etter ett minutt har vi fortsatt ikke passert ett eneste kjøretøy i motsatt retning, etter om lag to minutter kommer den første lastebilen, ett drøyt minutt senere en nesten folketom buss. Den første privatbilen dukker først opp etter flere minutter.
De kvinnelige rengjørerne føler seg ganske trygge under sine bambushatter der de går og feier sand fra veibanen. Bare en sjelden gang bryter et kjøretøy stillheten som råder i det flate og ubebodde landskapet.
– En forklaring på den beskjedne trafikkmengden er nok også at veien mangler på- eller avkjørsler, forklarer den norske ambassadesekretæren.
Har man først passert den blankpolerte bomstasjonen utenfor Rangoon (også kalt Yangon), er det ingen vei tilbake. Enhver sjåfør er nødt til å holde kurs rett nordover – i de tre - fire timene det tar å nå den nye administrative hovedstaden Naypyidaw.

Verdens underligste

Dette er en av verdens minst kjente og samtidig underligste hovedsteder. Et monument over et militærregimes kontroll over et fattig land. Et monument over hva som er mulig innenfor byplanlegging når all politisk og økonomisk makt sitter på få hender. Et monument over unødvendig ekstravaganse i et land der rismarkene ennå pløyes med oksespann og der et av tre barn er underernærte.
Trolig har Burmas øverste leder general Than Shwe og hans statsminister Thein Sein funnet et punkt på kartet som var ganske midt inne i landet, i luftlinje mellom den gamle hovedstaden Rangoon og storbyen Mandalay. Så har han gitt sine byplanleggere ordre om å etablere den nye hovedstaden akkurat der, i et  område der det før bare var busker og malariamygg. Behovet for å kunne utvide administrative kapasitet og større nærhet til landets regioner var blant de offisielle forklaringene som ble gitt for å bygge byen. Andre har ment at regimet følte seg stadig mer utrygt i det folkerike Rangoon.
På «De væpnede styrkers dag» 27. mars 2006 kom den offisielle meddelsen fra militærregimet:
– Det er etablert en ny hovedstad. Den skal hete Naypyidaw, Kongenes by.
Noen måneder i forveien, søndag 6. november klokken 6.37, hadde de første byråkratene blitt fraktet 32 mil nordover til den nye byen. Dette var et meget gunstig tidspunkt, ifølge astrologene den overtroiske generalen Than Shwe  hadde konferert med. Dessuten ville tallet 11 bringe lykke. Fem dager senere, 11. november kl. 11.00 forlot den andre konvoien med 1100 militære lastebiler, 11 militære bataljoner samt folk og utstyr til 11 departementer Rangoon.

 

Tre ministre, alle med høy militær rang, sto på Solheims møteplan under besøket. Her i møte med sosialminister og generalmajor Maung Maung Swe.    FOTO: GUNNAR ZACHRISEN

Møtte tre ministre

Tirsdag 1. juni klokken 10.00 ser også ut til å være et gunstig tidspunkt i forhold til stjernenes stilling på himmelen. For den norske delegasjonen. Et av regimets rødmalte utrykningskjøretøyer venter som planlagt utenfor byen, og loser oss deretter trygt igjennom vakre rundkjøringer og noen av de militære byplanleggernes stoltheter – embetsmannsboligsonen, hotellsonen og shoppingsonen, før vi når til maktens nest innerste sirkel: departementssonen. Bak søyler og marmor i Ministry of Social Welfare, Relief and Resettlement skal Norges utviklingsminister Erik Solheim ha det første av tre planlagte møter med tre sentrale representanter for Burmas militærdominerte regjering: sosialminister, utenriksminister og landbruksminister. Alle tre er menn rundt 60 år med høy militær grad, og av utseende tilsynelatende masseprodusert ved Myanmars generalfabrikk.

Trøbbel i passkontrollen

Dagen i forveien har Solheim over forsiden i Aftenposten forsikret om at det nå er på tide å si ja til dialog med Burma og trappe ned de internasjonale  sanksjonene. Men generalenes iherdige passkontrollører leser tydeligvis ikke Norges største avis. Mens fem pressefolk og åtte embetsmenn fra Norge glir igjennom passkontrollen, er det ministeren selv som får problemer. Navnet  på den tidligere Burma-kritikeren Erik Solheim har dukket opp på en «svarteliste», og den iherdige burmesiske passfunksjonæren tar ikke sjansen på å gjøre en feil som kan koste ham jobben.
– Denne saken må klargjøres på høyeste hold, smiler UDs medfølgende embetsmenn fra ambassaden i Bangkok.
I to timer sitter Norges dialogvennlige utviklingsminister og venter, inntil en mann med tilstrekkelig antall stjerner på uniformen gir klarsignal.

Kontrasten er stor mellom den nybygde gullbelagte pagoden og vanlige folks boligstandard.     FOTO: GUNNAR ZACHRISEN

 

Uvant med presse

I det nybygde ministeriet i Naypyidaw står generalmajor og sosialminister Maung Maung Swe klar til å møte Norges utviklingsminister. «Presse tilstede for fotografering v/start» står det i UDs pressemappe, men regimets menn er uvant med at det er journalister med i delegasjonen. I et land som i stor grad er isolert fra resten av verden og der landets egne kritiske journalister enten lever i skjul eller har havnet i fengsel, er det ikke rart.
Ved en feiltakelse får pressen være tilstede under Solheims møte med ministeren. Jeg slår meg ned med et Canon-kamera og notatblokk på en stol ved veggen i det prangende mottakelsesrommet, og får servert te og kjeks av en søt burmesisk sekretær. Bare Solheims informasjonssjef, Trond Viken, i dress og med et kamera på magen, blir vinket ut av rommet – av den samme sekretæren.
– Jeg er ikke journalist, forsikrer Viken, men det hjelper lite.
– Men du ser ut som en, forsikrer den unge damen som har fått beskjed om å holde pressen ute.
Selve møtet mellom Solheim og Maung Maung Swe viser seg i hovedsak å inneholde høflighetsfraser, samt overfladiske situasjonsbeskrivelser fra generalmajorens side. Da NRKs reporter Ole Torp senere avkler seg anonymiteten og stiller et kritisk spørsmål om demokrati på vei ut etter møtet, blir han høflig avvist.
– Ikke mitt bord, forsikrer en presseoverrasket generalmajor.

Forbud mot internett

Sosial- og nødhjelpsministeren er selv ansvarlig for et område som er vanskelig og utsatt for kritikk fra utlandet. Regimet i Burma fikk kraftig kritikk fra en rekke land da de altfor sent og bare halvhjertet tok tak i hjelpearbeidet etter syklonen Nargis i 2008. Syklonen kostet 130.000 mennesker mistet livet. Fortsatt mangler en halv million mennesker tak over hodet, men internt i landet er det ikke lov å fremme kritiske synspunkter.
Dagen før, etter delegasjonens besøk til flomrammede lokalsamfunn i Irrawady-deltaet i sør, får jeg med nød og neppe sendt av gårde en historie om flomofrene til Bistandsaktuelts nettsider.
«Being a controlled facility in Myanmar internet access is unfortunately restricted», lyder oppslaget på hotellet – med en påfølgende oppramsing av de forbudte tjenester: Hotmail, Yahoo, MSN Messenger, Gmail og andre . Med hjelp fra en vennligsinnet burmeser finner jeg likevel, etter en times tid, en omvei rundt systemet og får sendt både bilder og tekst hjem på en langsom nettforbindelse.
Først etterpå slår det meg at den kritiske rapporten jeg nettopp sendte av gårde kunne gitt en burmesisk journalist flere år i fengsel. Reporteren Ngwe Soe Lin fra det regimekritiske Democratic Voice of Burma er en av mange pressefolk som har fått føle regimets brutale overgrep. 27. januar i år ble han dømt til 13 års fengel.  Også han jobbet med å dokumentere situasjonen for flomofrene. 

Ønske om dialog

I vårt neste møte i Naypyidaw, med generalmajor og utenriksminister U Nyan Win får pressen kun ta bilder. Utenriksministeren er travelt opptatt med å forberede det kommende statsbesøket fra Kina, regimets viktigste støttespiller. Noen spørsmål fra pressen blir det ikke tid til, men Solheim får på vegne av Norge gitt uttrykk for sitt ønske om dialog og uttrykt bekymring for menneskerettighetene.
– Det viktigste er ikke egentlig innholdet i slike samtaler, men å etablere forutsetninger for bredere kontakt senere på andre arenaer, for eksempel med universiteter og næringsliv. Dette landet har et sterkt behov for å åpne seg mot omverden, forklarer utviklingsminister Erik Solheim senere i bilen tilbake  fra Naypyidaw til Rangoon.    
Etter nærmere tyve år med internasjonale sanksjoner har han mistet troen på at ytterligere isolasjon skal bringe positiv endring for Burmas om lag 50 millioner innbyggere.

Utviklingsminister Erik Solheim foran det enorme bygningskomplekset som skal romme Burmas nye parlament etter valget til høsten.     alle FOTO: GUNNAR ZACHRISEN

 

Pomp og prakt

Mens Solheim tar seg av det tredje ministermøtet, med landbruksminister U Htay Oo, en viktig politiker og tidligere kommandant for 99. Infanteridivisjon (1998-2001), drar pressen for å se mer av generalenes nye hovedstad.
Første stopp er det gullskimrende praktbygget vi har beskuet fra andre deler av byen, en enorm buddhistisk pagode, som militærregimet har fått oppført på en høyde i den nye byen. Ifølge kjennere er det en nesten nøyaktig kopi av den berømte Shwedagon-pagoden, en verdenskjent pagode som fikk ytterligere internasjonal berømmelse som et samlingspunkt for buddhistmunkene under «Safran-revolusjonen» høsten 2007. Regimets kopi er kun 30 centimeter lavere enn den 98,8 meter høye originalen i hovedstaden.  Det betyr at det er svært god plass både for den enslige buddhistmunken og den besøkende barnefamilien på fem som vi treffer inne i buddhisthelligdommen.    
Mens plassen utenfor holder badstutemperatur, sitter de i den behagelige og skyggefulle pagoden og studerer fargeskiftene i neonlyset som omkranser hodet på buddhastatuen. Kanskje skal barnefamilien videre til edelstenmuseet, vannfonteneparken eller den nye zoologiske hagen som blant annet tilbyr aircondition for pingvinene. Hvor mye alt dette har kostet den økonomisk nedkjørte nasjonen aner ingen andre enn generalene.
Selv drar vi videre til det nye parlamentet som regimet er i ferd med å sluttføre – et enormt bygningskompleks i hvit marmor som trolig kunne rommet 50 norske storting.
– Ceausescu hadde snudd seg i graven av misunnelse om han hadde sett dette, kommenterer en norsk stemme, mens NRKs kinesiske filmfotograf Bi Sheng bruker 20 sekunder på å panorere Than Shwes nye folkepalass fra venstre mot høyre.

Disiplinert demokrati

Parlamentet og det nye presidentpalasset skal stå ferdig innen valget til høsten – den femte fase i overgangen generalene i 2003 døpte «et veikart mot demokrati». Målet er, ifølge diktatoren Than Shwe,  «et blomstrende disiplinert  demokrati» i landet de kaller Myanmar. Dette blir det første nasjonale valget i landet på tyve år. Sist gang, i 1990, var det partiet National League for Democracy og dets leder Aung Sang Suu Kyi som vant med et stort flertall  – til de militæres store overraskelse.  
Ingen tror at noe slikt vil skje igjen. På forhånd har regimet sørget for å skaffe seg ryggdekning gjennom en ny konstitusjon som sikrer de militære 25 prosent av plassene i den nye generalforsamlingen.  I tillegg vil de militære etablere sitt eget parti USDP på basis av den «frivillige» masseorganisasjonen  Union Solidarity and Development Association (USDA), der alle offentlige ansatte er medlemmer.
– Vi har god tro på seier takket være vårt arbeid for å skaffe folk det de trenger og takket være vår mange medlemmer. Vi har til sammen 27 millioner av dem, sier nestleder i USDA  U Myint Oo til Bistandsaktuelt.
I motsetning til opposisjonskandidatene representerer han et parti med store finansielle og organisatoriske muskler. Statsminister Than Sein og 20 andre tidligere ministre var blant de som nylig leverte inn søknaden til valgkommisjonen om å registrere det nye partiet. I valgkommisjonen sitter folk med nære bånd til regimet. Dessuten har de nå absolutt full kontroll over media, mens regimet har fått opposisjonen akkurat dit den vil ha den: vettskremt, sliten og splittet i sitt syn på valgdeltakelse. 

Ingen vei utenom

På et hotell i sentrum av Rangoon (Yangon) under oppholdets siste dag har Norges utviklingsminister invitert til møte og dialog med Burmas politiske partier om det kommende nasjonalvalget. Tre partier stiller med sine representanter, det regimevennlige USDP og to opposisjonspartier. Blant dem er ikke den karismatiske opposisjonslederen Aung San Suu Kyi – som fra husarrest i sitt eget hjem har meddelt sine rådgivere at hun ønsker boikott av generalenes valg. Derimot møter to representanter fra National Democratic Force (NDF), en fraksjon i hennes parti som har brutt med partilederens linje og vil delta i valget.  
Nå håper de to, på samme måte som Erik Solheim, at det kommende valget i landet kan føre til en gradvis demokratisering, dialog mellom militære og sivile og en åpning av det lukkede landet. De to politikerne ser få andre alternativer enn en forsiktig tilnærming til regimet, men samtidig klager de allerede nå over de mange hindringene som partiet møter: byråkratiske regler, manglende tilgang til mediene og overvåkning av politiske møter.
 – Bare kostnadene ved å stille til valg er et stort problem for oss. Det koster 5 lakh kyat (om lag 3300 kroner) bare å stille en kandidat, og det trengs like mye til valgkampen, sier NDFs leder U Khin Maung Swe,  en nervøs mann i 60-årene.
Han og partikollegaen er synlig ubekvemme ved å sitte i samme rom som to representanter for regimets nye parti USDP. I det de forlater hotellet etter møtet legger jeg merke til to lokale menn i sivile klær som trekker fram sine små kompaktkameraer og fotograferer dem.

«Upassende»

Noen timer senere, på vei ut mot flyplassen etter tre hektiske dager i det merkelige landet, besøker vi den andre delen av Aung San Suu Kyis parti National League for Democracy. Suu Kyi selv har utviklingsministerens delegasjon ikke fått lov å treffe. «Upassende», er beskjeden ambassaden i Bangkok har fått fra myndighetene.
Derimot legges det ikke hindringer i veien for å besøke hennes nestleder U Tin Oo, en tidligere general som har støttet henne lojalt i alle år og som nettopp har sluppet fri fra sin seks år lange husarrest. I det vi svinger rundt hjørnet inn til U Tin Oos residens får Aftenpostens journalist Kristoffer Rønneberg øye på noe i skyggene bak porten til et av nabohusene.
– Så dere han med kameraet bak porten?
Men det gjorde vi ikke.

Aung San Suu Kyis lojale støttespillere: Nestleder U Tin Oo (83 år), sentralstyremedlem U Win Tin (81 år) og Suu Kyis advokat U Nyan Win, også han i 80-årene.

 

Alderstegne

Bak de høye murene i den noe slitte residensen virker det som om vi spaserer inn i siste kapittel av en politisk roman. En roman om Burma diktert av generalene selv.
Tre vennlige, men alderstegne demokratiaktivister tar imot: Nestleder U Tin Oo (83 år), sentralstyremedlem U Win Tin (81 år) og Aung San Suu Kyis advokat U Nyan Win, også han i 80-årene. De representerer et parti, som på grunn av sitt nei til å stille til valg, heretter ikke lenger vil bli tillatt å opptre offisielt på Burmas politiske scene. Hadde de gjort det, måtte de gamle mennene også trolig ha ekskludert sin egen partileder, det fremste symbolet på frihet og demokrati i landet. Slik er myndighetenes nye valgregler, som ekskluderer mennesker som er straffedømt.
– Deres posisjon er at vi skal kvitte oss med vår nye leder. Det kan vi ikke. Vi vil bevare vår stolthet og vår leder, forsikrer U Tin Oo midt inne i taleflommen.
Den demokratisinnede eks-generalen,  som det daværende militærregimet tvang til å pensjonere seg fra hæren i 1976, og siden har tilbragt mange år bak murene, er tydelig preget av alder. Han virker ufokusert, springende og har store problemer med å gi klare svar på enkle spørsmål.

19 år bak murene

Ved siden av ham sitter den to år yngre partikollegaen U Win Tin, en mann med tydelig svekket helse. Tidligere i år slapp han ut etter 19 år bak murene. Der ble han torturert . Nå  ser det ut som om den vennlige gamlingen halvsover.
– NLD har fortsatt folkets mandat i ryggen. Selv om vi blir erklært illegale, vil våre representanter fortsatt kunne operere ute blant massene, forsikrer U Tin Oo. Og får nikkende bifall fra to andre 80-åringer.
På vei ut av nabolaget svinger minibussen enda en gang forbi huset der Aftenpostens utsendte oppdaget et kamera, og nå ser jeg selv tydelig speilreflekskameraet bak sprinklene i smijernsporten. Nå er vi også på sikkerhetstjenestens minnekort, tenker jeg, klare til å bli innrapportert som et ugras på Myanmars vei mot  «et blomstrende disiplinert demokrati».