Rwandas president Paul Kagame døpte om landets store fotballarena til Pele Stadium under FIFA-årsmøtet i mars, og fikk applaus fra fotballverden.

Rwanda:

Slik finter Paul Kagame sine internasjonale kritikere

Rwandas finurlige internasjonale spill setter stadig USA, Frankrike og Storbritannia under press. Landets sterke mann, Paul Kagame, har to mål: Befeste egen maktposisjon og anseelse, samt sikre tutsifolkets sikkerhet og velstand ved å kontrollere deler av det østlige DR Kongo. Når Kagames favorittlag Arsenal gjør det godt i Premier League blir også det god reklame for Rwanda.

Publisert Oppdatert

Til å være et lite land – i areal et av de minste i Afrika – har Rwanda stor påvirkningskraft og klarer stadig å få vestlige stormakter til å overse menneskerettighetsbrudd og landets innblanding i nabolandet DR Kongo.

FN-eksperter varsler stadig om Rwandas brukt av makt mot DR Kongo. Senest i en rapport som utkom tidligere i år. Der kom det frem at Rwanda støtter opprørsgruppen M23 i DR Kongo med blant annet våpen, ammunisjon og uniformer. Det siste året har kampene i nabolandet ført til flere titusener av nye internt fordrevne.

Men det blir lite kraft i kritikken mot Rwanda fra maktsentrene i London, Paris og Washington. Hvordan får president Paul Kagame til dette?

Viktige stikkord er fotball, Den sentralafrikanske republikken, Den engelske kanalen og Mosambik.

Et viktig grep er at Kagame aldri lar det internasjonale samfunnet glemme at de var passive da folkemordet fant sted i 1994. Det kostet nærmere én million tutsier og moderate hutuer livet. Kagame-regimets historieskriving unnlater riktig nok å ta med at tusener av hutuer også ble drept, både av folkemordbandene og av hans egne tropper.

Utenlandske journalister får beskjed om å omtale det som skjedde som «the Genocide against the Tutsi».

Refser vesten

Kagame dyrker bildet av seg selv som anti-imperialist. Han har konsekvent et budskap om hvordan Europa «bryter folks rettigheter», og han refser Vestens «overlegenhet», skriver forfatteren Anjan Sundaram i The New York Times.

I de snart 30 årene han har sittet ved makten, har Kagame snakket om å frigjøre landet fra bistand. 70 prosent av landets statsbudsjett er fortsatt giverfinansiert.

Samtidig er Kagame en mester i «myk makt», og til å bruke «sportsvasking» til å dekke over rettighetsbrudd og undertrykkelse . Dette var veldig tydelig da Rwanda nylig var vertskap for FIFA-kongressen. Fotball-tilhengeren Kagame stilte opp, ønsket velkommen og høstet fotballverdenens applaus.

Han har tidligere også sørget for at favorittklubben Arsenal har en sponsoravtale som gjør at lagets kaptein Martin Ødegaard er nødt til å løpe rundt med en godt synlig reklame: "Visit Rwanda!".

Hovedstaden Kigali er etter hvert blitt møtested for mange store kongresser, og Kagame blir ofte invitert til å delta i internasjonale kommisjoner. Han spiller blant annet en sentral rolle i Samveldet av nasjoner (The Commonwealth of Nations) som formelt ledes av britiske kong Charles III.

Styrevervene gir ham et omfattende internasjonal kontaktnett.

Kongo-krigen

Akkurat nå har Rwanda en stor utfordring med å sno seg unna internasjonal kritikk mot at egne styrker og opprørsgruppen M23 – som de forsyner med våpen, uniformer og logistikk – erobrer stadig nye områder i Nord-Kivu-provinsen i det østlige DR Kongo.

M23-opprørerne kontrollerer viktige landsbyer vest og nord for provinshovedstaden Goma. EU har organisert en luftbro med nødhjelp til byen. M23-gruppen er anklaget av menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International for grove menneskerettighetsbrudd.

Den tutsi-dominerte M23-bevegelsen har som uttalt mål å beskytte folkegruppens stilling. Samtidig har M23 sørget for å erobre gruver og rike jordbruksområder.

Soldater fra M23-gruppen har fått våpen og utstyr fra Rwanda, ifølge FN-eksperter. Gruppen har det siste året sikret seg kontroll over store deler av Nord-Kivu-provinsen i DR Kongo.

Nyttig kolonialt redskap

Rwandas sterke mann Kagame har hatt Storbritannias tidligere Labour-statsminister, Tony Blair, som en av sine nærmeste rådgivere. Det har ikke hindret Kagame fra å bli partner med den borgerlige regjeringen som nå styrer Whitehall i London. Planen er at personer som har krysset Den engelske kanal, sendes med fly til Rwanda. Der skal de bo på hotell mens de venter på rwandiske byråkraters behandling av deres asylsøknader.

London skal betale en klekkelig sum for denne tjenesten. Hensikten er å avskrekke fra innvandring til de britiske øyene, selv om det bryter med en rekke internasjonale konvensjoner.

Selv om britiske journalister flere ganger har dokumentert hvordan Kagame-regimet dreper opposisjonelle i utlandet, undertrykker all intern opposisjon og støtter opprørskrig i nabolandet, er det ingen kritikk av Rwanda å høre fra den britiske regjeringens side.

Under kolonitiden ble folk som var uønsket i England gjerne sendt til Australia og andre kolonier. Nå er koloniene borte. Men den tidligere kolonimakten har funnet et nyttig regime i Rwanda som kan løse problemet med uønskede afrikanere, afghanere, syrere og andre som vil inn i kongedømmet. Den afrikanske unionen har kritisert den britiske migrasjonsplanen, men uten at det har fått Kagame til å endre politikk.

Hotell Rwanda-helten løslatt

I Rwandas ønske om å framstå som en næringslivsvennlig, stabil og moderne stat er USA en viktig alliert.

I slutten av mars ble «Hotell Rwanda»-helten Paul Rusesabagina løslatt fra fengsel i Rwanda etter press fra USA. Det var en sak som truet det gode forholdet.

Rusesabagina ble hyllet som en helt etter at han angivelig skal ha reddet over tusen tutsier fra folkemordet i 1994. Det ble blant annet laget en film, Hotel Rwanda (2004), basert på hans historie – en historie som riktig nok er omstridt.

I 1996 flyttet Rusesabagina til utlandet, og han ble en av president Kagames skarpeste kritikere. I 2020 ble han lurt av rwandisk etterretning og bortført fra Dubai til Rwanda. Der ble han arrestert og dømt til 25 års fengsel for terrorrelatert virksomhet.

Han ble deretter løslatt og overlevert til Qatar, som fikk æren for å ha løst floken. Ifølge Africa Confidential var det mest for at Kagame skulle redde ansikt ettersom han tidligere hadde sagt at han ikke ville la seg presse av USA.

I realiteten var det Washington som hadde lagt stort press på Rwanda ettersom Rusesabagina har oppholdstillatelse i USA. Et privat søksmål i USA mot Kagame og flere rwandiske tjenestemenn truet med å avsløre de mange menneskerettighetsbruddene i Rwanda og hadde satt enda mer fokus på Kagames støtte til M23-opprørerne i DR Kongo.

Med løslatelsen av Rusesabagina slipper Biden-administrasjonen å ta et kraftig oppgjør med Kagame-regimet, som de betrakter som en alliert i Afrika. Qatar kan på sin side fortsette som stor investor i Rwanda uten fare for refs fra USA.

Rwanda versus Wagner

Rwanda spiller også en rolle i Vestens kamp mot russisk innflytelse i Den sentralafrikanske republikken (SAR). Der er president Archange Touadera under press fra både Frankrike, USA og FN til å bryte med det russiske leiesoldatselskapet Wagner-gruppen. Rwanda har nærmere 2000 soldater i SAR som en del av FNs fredsoperasjon (Minusca) i landet. Dersom Touadera skal kvitte seg med Wagner-soldatene, vil han være avhengig av Rwanda, mener Africa Confidential.

De mener det da også kan være aktuelt for rwandiske firmaer å overta noen av gruvene som Wagner nå kontrollerer.

Vestlige land vil nødig sende egne soldater til fredsoperasjoner – det er både dyrt og faren for at noen av deres egne blir drept, er overhengende. Da er det bra at land som Rwanda tar på seg den byrden – betalt av USA og andre. Fordelen for Rwanda er at de får «goodwill» og betalt trening for sin hær – som dermed opprettholder en god kampberedskap.

Les også: Dette er Wagner-gruppens rolle i Afrika

Forsvarer franske gassinteresser

Det er ikke bare i Sentral-Afrika at Frankrike, Europa og USA har felles interesser med Rwanda. Både franske Total Energies og amerikanske Exxon Mobil skal utvikle store flytende gassanlegg på en halvøy helt nord i Mosambik. Total Energies sitt anlegg har en prislapp på 20 milliarder dollar. Arbeidet med prosjektet stoppet opp i 2021 da angrep fra islamistiske opprørere gjorde hele Cabo Delgado-provinsen farlig for både lokale landsbybeboere og utlendinger.

Etter først å ha forsøkt leiesoldater fra Russland og deretter fra Sør-Afrika gikk Mosambiks regjering med på å la 2800 rwandiske soldater bistå i kampen mot terrorgruppen, sammen med styrker fra nabolandene. I perioden etter at rwanderne kom på plass sommeren 2021, er sikkerhetssituasjonen for sivilbefolkningen i området blitt betraktelig bedre, selv om det fortsatt skjer sporadiske angrep.

Total Energies begynner langsomt å gjenoppta arbeidet med anlegget for ilandføring av gass fra de store feltene som ligger utenfor kysten. Exxon Mobil begynner også å tro på prosjektet igjen.

Rwandas soldater har klart å sikre de viktigste byene i det nordlige Mosambik der gass skal ilandføres.

EU er etter hvert kommet sterkere inn i bildet med opplæring og utstyr til den mosambikiske hæren, som lenge var totalt udugelig i møte med brutale opprørsbander. EU skal også «kompensere» Rwanda for landets militærutgifter i Mosambik.

Det hører med til bildet at Total Energies styrer virksomheten i Mosambik fra regionkontoret i Kigali i Rwanda, ifølge Africa Intelligence.

Avtalen mellom Mosambik og Rwanda er hemmelig. Før rwandiske soldater landet nord i landet, forsvant flere rwandiske opposisjonelle som hadde oppholdt seg i Mosambik. Det er uvisst om de er blitt drept, fengslet eller utlevert til Kigali.

Også italienske ENI driver et offshore gassanlegg i Mosambik – hvorfra den første lasten med flytende gass ble eksportert i november i fjor. Med bedre sikkerhet, garantert av rwandiske styrker, er nå konkurransen om lukrative kontrakter for leveranser, sikkerhetstjenester og logistikk i gang. Da er rwandiske forretningsmenn og selskaper tilknyttet regjeringspartiet Rwandan Patriotic Front også med i konkurransen - med håp om å høste fortjeneste av gass-eventyret.

Powered by Labrador CMS