Vitnesbyrd om solidaritet

 «Intet spørsmålstegn, bare en konstatering. Deretter ble Norsk Folkehjelp introdusert som organisasjonen som drev med våpensmugling….»

Av Bjørn Johannessen Sist oppdatert: 26.08.2015

Sitatet fra Halle Jørn Hanssens bok «På livet løs» angir mye av bakteppet for hans fortelling om Norsk Folkehjelps innsats i Sør-Sudan. Forfatteren legger ikke skjul på sin sterke indignasjon, ja bitterhet over at organisasjonens innsats gjennom 30 år i verdens yngste stat av mange, også i ovennevnte sitat fra NRK, kokes ned til mistenkeliggjøring om våpensmugling. Smugling som ifølge udokumenterte påstander angivelig skal ha forlenget borgerkrigen i landet. Gjennom boken søker forfatteren, som over en årrekke ledet Folkehjelpens arbeid, og som i tillegg kjenner Afrika og Sør-Sudan fra mangeårig arbeid i henholdsvis NRK og Norad, å gi et bredt og mer balansert syn på Folkehjelpens innsats i det krigsherjete landet. 

Tidspunktet for utgivelsen av boken med det talende navnet kunne knapt vært bedre; folket i Sør-Sudan trenger oppmerksomhet i en tid da så mye går veldig galt. Bortsett fra Hilde Frafjord Johnson, tidligere leder for FNs arbeid i Sør- Sudan, er det neppe noen her i landet som føler fortvilelsen sterkere. Etter tiår med krig, fornedrelse og undertrykkelse fra det nordlige Sudans side oppnådde folket i sør omsider sin frihet for bare fire år siden. Men knapt var jubeldagene over før innbyggerne i Sør-Sudan skulle få sin fattigdom og sin mangel på allmenne rettigheter forlenget, denne gang ikke av utbytterne i nord, men av sine egne ledere! Det hele er vondt, trist og aldeles meningsløst.

Et av Halle Jørn Hanssens siktemål med boken er å få flere til å forstå hvordan dette kunne skje. Men før man kommer så langt er det andre aspekter som står sentralt, herunder sammensatte og blodige konflikter mellom det hovedsakelig arabiske Nord-Sudan og det i hovedsak kristne Sør. Dernest en bred innsats fra ulike hold i Norge og andre land for å skape grunnlag for fredsforhandlinger. Det er tale om en bred innsats for folks overlevelse og utvikling i regi av særlig Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp, langsomme og vanskelige freds- forhandlinger, folkeavstemning, selvstendighet, fest og glede - og så ny tragedie.

Halle Jørn Hanssen fører en skarp penn og lite stikkes under en stol. Og det han opplever som dypt urettferdig kritikk av Norsk Folkehjelp har fått næring ved at norske politikere over en årrekke har unnlatt, med egne øyne, å se Folkehjelpens arbeid i felt. For mange har et ensidig, ofte negativt og smålig bilde vært dominerende, og det i en situasjon da Folkehjelpen gjennom sin bistandsinnsats og sitt humanitære arbeid påviselig har reddet titusen fra den sikre død. Samtidig har oppbyggingen av basale tjenester gitt mange håpet om bedre og mer verdige liv. Blant annet NRK, hans mangeårige arbeidsplass, får gjennomgå etter det Hanssen, og mange andre, oppfatter som periodevis tendensiøs, og for organisasjonen meget skadelig, journalistikk.

Det som har provosert mange av kritikerne er at Norsk Folkehjelp, i tråd med sitt mandat som en del av fagbevegelsen, gjennom sin 30-årige innsats i Sudan ikke har tilstrebet «nøytralitet» overfor partene i borgerkrigen i landet. For organisasjonen er det en fundamental forskjell på undertrykkeren og de undertrykte, og i økende grad har man tatt aktivt parti for sistnevnte representert i første rekke med SPLM og dens tidligere leder gjennom mange år, John Garang.

Halle Jørn Hanssen gir mange eksempler på hvor omfattende og brutal borgerkrigen har vært – og er, og det står respekt av den innsats som utføres av flygere, bistandsarbeidere og andre - ofte med livet sin innsats. Ja, det er knapt til å fatte at Folkehjelpen i årene 1986-2005 gjennomførte nær 12 000 flygninger mellom Kenya/Uganda og det sørlige Sudan. Noen ganger gikk det galt, ikke ofte, men ille nok for de som ble rammet. Forfatteren er i disse tilfellene, og også mer generelt, raus i sin omtale av medarbeidere. På den annen side skjules ikke hans smerte over å måtte konstatere at mange av de som nå river ned det som omsider var bygget opp har vært hans fortrolige, med vennskap som har blitt formet og utspilt i Sør-Sudan, i Kenya og i forfatterens hjemlige omgivelser på Høvik.

Mye av det som boken beretter har ikke tidligere vært kjent, og deler av fremstillingen bærer kriminalhistoriens preg; intense flyangrep, gjerne målrettet mot sivile, utstrakt agentvirksomhet, omfattende bakholdsanslag, bestialske drap samt giftgassangrep mot Folkehjelpens prosjektområder. På samme måte som i Sør-Afrika, hvor samspillet mellom Folkehjelpen og ANC sto sentralt i tiåret 1976-86, har mye av solidaritetsarbeidet i det sørlige Sudan måttet foregå i det stille. Sånn sett har det vært enklere for Kirkens Nødhjelp å flagge sin innsats i Sudan, og herigjennom lettere kunne oppnå sympati i opinionen samt økonomisk støtte fra det offentlige. Jeg vil tro mange lesere av boken blir overrasket over at Folkehjelpens innsats i det sørlige Sudan har hatt et slikt omfang humanitært og har dekket så mange bistandssektorer. Og etter år med mer eller mindre relevant kritikk fra mange hold må det være tilfredsstillende for Folkehjelpen å vite at organisasjonen over lang tid har vært en fremtredende kanal og samarbeidspartner for flere lands bistandsorganer – innen EU og ikke minst for USAID.

Ulike veivalg har i perioder surnet forholdet mellom Folkehjelpen og Kirkens Nødhjelp, men det tjener ingen hensikt å sette de organisasjonenes innsats i Sør-Sudan opp mot hverandre. Halle Jørn Hanssen gjør heller ikke det. Man merker seg hva som skilte og skiller dem – utover at KN som følge av sitt arbeid i nord måtte holde en lavere profil i forhold til Khartoum og at den ene part mer er en solidaritetsorganisasjon enn den andre. Klart er det at Folkehjelpen tidligere og sterkere enn KN vektla integrering av lokalt ansatte i ledelsen av prosjektene og de har blant annet vært tydeligere med hensyn til å ansette kvinner i viktige posisjoner. Så kan man spørre om ikke begge organisasjonene i perioder har tatt for lett på kompliserte prosesser i den sudanske kontekst, slik det lett blir når hjelpebehovet er overveldende og prekært.

Man blir imponert over den energi og utholdenhet som Halle Jørn Hanssen over flere år tiår har viet folket i Sør-Sudan. Enestående er hans personlige, økonomiske og politiske bidrag overfor et bredt sudansk persongalleri. For leserne flest gir boken et sjeldent innblikk i en frigjøringskamp som de fleste trodde var over i 2010, men som har fått et trist appendix. Muliggjort gjennom moralske forfall av maktglade menn som stort sett slipper unna merkbare reaksjoner fra et internasjonalt samfunn som har andre, mer presserende konflikter høyere på sin dagsorden. Mange lands regjeringer burde etter hvert innse at krigen i Sør-Sudan har potensial i seg til å bli del av større, regional konflikt.

Det ligger et betydelig kildearbeid til grunn for boken, og opplisting av kildene bakerst i boken er til nytte for de som ønsker oppfølgende lesing, Thorvald Stoltenberg, som har skrevet et leseverdig forord til boken, får fortjent honnør blant annet for at han initierte UDs støtte til Folkehjelpens arbeid i Sudan.

Noen vil mene at den foreliggende boken ville ha tjent på en strammere regi, det blir mange ord når diverse uttalelser og nedtegnelser, om enn aldri så interessante, skal gjengis in extenso. Andre vil spørre om det tjener saken å ta et oppgjør med navngitte NRK-medarbeidere om 15 år gammelt agg. Atter andre vil mene at bokens omtale av avdøde frigjøringsleder John Garang og hans SPLM burde vært mer nyansert og kritisk. Slike spørsmål og lignende innvendinger må forfatteren tåle.

Halle Jørn Hanssen er, med rette, ikke nådig mot de to fremste kamphanene i dagens Sør-Sudan, da særlig president Salva Kiir, men også hans tidligere visepresident Riek Machar som Kiir ga sparken. Igjen opplever vi hvordan makt korrumperer og hvor lett det er å spille etniske grupper ut mot hverandre, ikke minst når folk flest er traumatiserte analfabeter i et land ribbet for det meste av infrastruktur og administrativ disiplin.

Ettersom Halle Jørn Hanssen ofte er god analytisk, kunne man ha forventet en drøftelse av dilemmaene omkring det å bringe langvarig humanitær bistand primært til «den ene siden» av konfliktlinjene. Ikke fordi det prinsipielt er galt å velge side, men fordi et uttalt politisk engasjement lett blokkerer for humanitær innsats til «de andre». Ofte formidles stoffet i effektiv reporterstil, men noen gjentakelser og en del overflødige detaljer burde vært luket ut.

La det avslutningsvis være nevnt at jeg undres over at han (på side 251) omtaler Mujahedin i Afghanistan som «forløperne til dagens Taliban».  Og jeg savner et sterkere innblikk i det meklingsforsøk som forfatteren var involvert i for to år siden, i regi av bl.a. Arbeiderpartiet. Nåvel, det er grunn til å tro at han vil utdype dette ved en senere anledning. I denne omgang får vi glede oss over et sterkt personlig vitnesbyrd om solidariteten med et folk som ikke bare fortjener bedre livsvilkår, men også politiske ledere av en annen kaliber enn de som i dag forlenger og forsterker folkets traumer.

Bjørn Johannessen er tidligere ambassadør og har flere ganger besøkt det sørlige Sudan

 

Bokanmeldelse

På livet løs

  • Halle Jørn Hansen
  • På livet løs - med Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan
  • Skyline, 2015
Publisert: 26.08.2015 07.23.51 Sist oppdatert: 26.08.2015 07.23.51

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.