Biografien om Erling Lorentzen gir et tankevekkende innblikk i livet og verdensanskuelsen til en av Norges største askeladder. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Et godt, men ensidig eventyr

Erling Lorentzens liv er som et eventyr. Det er historien om gutten fra shippingfamilien som ble en av gutta på skauen. Som etter krigen giftet seg med prinsessen og tok henne med til Brasil. Og som der, med kontakter helt til topps i militærdiktaturet, bygget opp verdens største celluloseprodusent, Aracruz.

Av Torkjell Leira Sist oppdatert: 30.11.2016

Men Aracruz skulle også bli årsaken til at glansbildet falmet. De siste tiårene har han vært mer kjent for miljøødeleggelser og indianerkonflikt, og både kongefamilie og Utenriksdepartement har unngått å bli assosiert med ham.

Journalist Stig Arild Pettersen går høyt ut på banen i sin første bok, biografien om Erling Lorentzen. I forordet står det: "Inntrykket som media hadde skapt av Erling Lorentzen var i beste fall basert på overdrivelser og utelatelse av viktig kontekst, i andre tilfeller slett journalistikk og blank løgn."

Pettersen skriver at han vil gi oss det nyanserte bildet. Det klarer han ofte, og biografien er innholdsrik og velskrevet. Men noen steder tar han så til de grader Lorentzens posisjon et jeg sitter igjen med spørsmålet: Har forfatteren blitt offer for det litterærere Stockholms-syndromet?

 

En solid biografi om en omstridt mann

Bistandsaktuelt har bedt meg se på de delene av den 440 sider lange boka som handler om Brasil og Aracruz. Denne anmeldelsen ser derfor bort fra bokas første fire kapitler og 190 sider. Innledningsvis må jeg også si at jeg selv har intervjuet Erling Lorentzen i forbindelse med et bokprosjekt. Jeg satt igjen med akkurat det samme inntrykket som Pettersen bekjenner i forordet. Jeg var imponert. Over det mangesidige og frenetiske livet han har levd, og over energien en mann på over 90 fortsatt utstråler. Samtidig var det et annet bilde som dannet seg. Dette var en mann som var opptatt av å forme sitt eget ettermæle. Det har han klart med glans i denne boka.

Biografien er på mange måter et imponerende stykke arbeid. Her er shippinghistorie og krigshistorie. Her er fortellinger om kongefamiliens indre liv og innsiktsfulle utlegninger om Brasils historie og politikk. Og ikke minst forteller boka historien om businesseventyret Aracruz. Pettersen skriver presist og lett, og som leser føler jeg at jeg lærer noe hele veien.

Om jeg skulle satt fingeren på noe her, må det være at historien om Aracruz blir for detaljert. Det blir for mye finansieringstrøbbel, eiersammensetning og aksjekurser. Boka hadde tjent på å kutte ned her, til fordel for mer om mennesket Erling Lorentzen. For etter 250 sider om Lorentzen i Brasil føler jeg meg ikke spesielt mye klokere på hvem han er. Jeg savner mer om hans tanker og tvil. Jeg vil gjerne forbi bildet som tegnes av en energisk, utålmodig og visjonær forretningsmann.

 

Det litterære Stockholms-syndromet?

Det jeg synes er mest problematisk med boka er at forfatteren i for stor grad har blitt et talerør for Erling Lorentzens sympatier og antipatier. Dette nærmer seg et litterær Stockholms-syndrom, der forfattere og biografer assosierer seg så mye med personene de skriver om at de overtar deres holdninger og standpunkt.

Pettersen er fullt klar over dilemmaet. I forordet forklarer han at jobben startet som en uautorisert biografi. Underveis fikk han tilbud fra Lorentzen om å gjøre den autorisert. Et offisielt samarbeid ville åpne veien til mange ellers utilgjengelige kilder, men ”på den andre siden ville jeg ikke lenger stå fritt til å publisere det jeg mente var den hele og fulle historien”. Likevel mener han at boka  ”ikke ville sett så annerledes ut dersom den var uautorisert.”

Jeg er ikke så sikker på det. Jeg sitter med følelsen av at Pettersen holder mye tilbake. Og at han har lent seg altfor mye på Lorentzens perspektiv på politikken og samfunnet. Med dette overser han andre perspektiver, noe som gjør teksten for ensidig. La meg vise til noen eksempler.

I omtalen av militærdiktaturets voldsbruken formulerer forfatteren seg flere ganger på en måte som om regimets voldsbruk var opposisjonens ansvar. ”Voldelig opposisjon mot regimet ble først utbredt i 1968 og styrket i 1969, med kommunistiske og venstreradikale geriljaer, terroranslag og kidnappinger. […] Regimet svarte på volden med utstrakte arrestasjoner av opposisjonelle, ”forsvinninger” og brutal tortur.”  Senere heter det at diktator Arthur da Costa e Silva ”svarte med samme mynt”. Dette er nøyaktig samme argumentasjon som militærdiktaturets forsvarere den dag i dag bruker. Jeg klarer ikke å se for meg at Pettersen selv mener dette, og mistenker at Lorentzens tankesett her har spilt over på forfatterens tekst.

 

Miljø, urfolk og Aracruz

Saken som kanskje har mest relevans for Norges bistandsmiljø handler om cellulose-selskapet Aracruz. Boka gir en grundig gjennomgang av tiår med konflikt, og omtaler både Framtiden i våre hender (FIVH) og Kirkens Nødhjelp, i tillegg til journalistene Erling Borgen og Gunnar Zachrisen (nå redaktør i Bistandsaktuelt).

Biografien hevder at ”Aracruz var rett og slett en kjempesuksess som Erling med stolthet betraktet som noe som aldri hadde skjedd uten hans egen innsats og ledelse.” At Aracruz var en økonomisk suksess er en sannhet med modifikasjoner. Pettersen viser selv til at det kun var Lorentzens personlige kontakt med militærpresidentene og direktørene i utviklingsbanken BNDES som gjorde Aracruz mulig. Banken gikk langt ut over sine egne regler for finansiering da de støttet Lorentzens ambisiøse planer. Og milliardlånene til BNDES ble aldri nedbetalt, de forduftet fordi militærregimet i en tid med høy inflasjon ga selskapet en formidabel gjeldsslette. En god løsning for Aracruz, en elendig løsning for statskassa og folk flest.

Aracruz møtte stor motstand blant Brasils urfolk og landets miljøbevegelse. Også internasjonale miljøbevegelse engasjerte seg, ikke minst den norske. I forkant av miljøtoppmøtet i Rio i 1992, ble Aracruz´ havn blokkert av Greenpeace i protest mot miljøødeleggelser. I biografien observerer Lorentzen det hele med god samvittighet, for ”Erling visste at [Gro Harlem] Brundtland, i likhet med ham selv og i motsetning til Greenpeace og andre naturvernaktivister, mente at utvikling og miljø kunne og burde gå hånd i hånd.”

Påstanden om at naturvernere er motstandere av at utvikling bør gå hånd i hånd med miljø er selvfølgelig feil. Her er det snakk om ulike syn på hva utvikling er, og i biografien stiller forfatteren seg systematisk på lag med Lorentzen. Det gjelder også i omtalen av Lorentzens meningsmotstandere. Miljøbevegelsen blir stort sett karakterisert som ”aktivister”, mens folk i forvaltningen omtales som ”karrierebyråkrater”. De som er uenige med Lorentzen kritiseres for selektiv bruk av fakta. Et siste eksempel på nedsettende omtaler: ”Særlig de internasjonale organisasjonene var mindre opptatt av å kjempe for indianere enn å kjempe mot Aracruz.” Her ser det ut som om Lorentzens verdenssyn og ordbruk har sluppet ufiltrert inn i Pettersens tekst.

 

Les og lær

Likevel, eller kanskje like mye på grunn av dette, nøler jeg ikke med å anbefale biografien om Erling Lorentzen. Den gir et tankevekkende innblikk i livet og verdensanskuelsen til en av Norges største askeladder.

Boka forklarer hvordan en mann fortsatt kan støtte militærkuppet i 1964. Den avdekker hvordan Lorentzen og partitopper i Høyre på oppdrag fra det brasilianske militærdiktaturet forsøkte å påvirke Nobel-komiteen og sverte kandidaturet til den brasilianske biskopen Dom Hélder Câmara. Og den viser hvordan Lorentzen benyttet seg av PR-byråer for å møte motstanden rundt Aracruz.

Helt til slutt: Det kan ikke være enkelt å skrive en autorisert biografi om en nålevende 93-åring med sterke meninger. Det krever balansegang på mange nivåer. Og biografien er selvfølgelig ikke tannløs. Ett eksempel er da Lorentzen personlig fikk i stand et kongebesøk til diktaturets Brasil i 1967. Det var en stor seier for militærregimet, ”en seier som Erling Lorentzen serverte dem på et sølvfat.” Hvordan boka ville blitt som uautorisert biografi vet vi ikke, men jeg har en følelse av at den ville blitt enda bedre.

Bokanmeldelse

Erling Lorentzen. Vilje og Motstand

  • Stig Arild Pettersen
  • Cappelen Damm , 2016
Kronprins Harald feiret sin 27-årsdag i Brasil sammen med prinsesse Ragnhild og Erling Lorentzen Foto: NTB scanpix
Publisert: 30.11.2016 06.36.45 Sist oppdatert: 30.11.2016 06.36.45