Alessandro Leogrande trekker oss inn i Middelhavets absurde virkelighet. Foto: A Solaro / NTB scanpix

Døde kropper på havbunnen

For å forstå menneskene som flykter over Middelhavet, må du ha kjent bølgene mot båten, mørket om natten og sett redningslysene i det fjerne. Journalisten Alessandro Leogrande tar deg med på en reise i flyktningenes våte verden av angst og håp i boken Grensa.

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 13.02.2017

En god begynnelse er viktig, skriver Göran Rosenberg i boken Tanker om journalistikk. Og begynnelsen av Grensa er god. Den italienske journalisten Alessandro Leogrande trekker oss inn i Middelhavets absurde virkelighet når han beskriver dykkere som tar seg frem på havets bunn, stille svømmer inn og ut av et forlist skip, vektløst som om de befant seg i verdensrommet, mens de henter ut døde kropper.

”Ho liknar ei oppblåsbar dokke som glir lett mellom hendene deira der på botnen av Middelhavet. Ho har ryggen til. Kroppen hennar er dekt av ei mørk bukse og ein genser. Hendene og føtene stikk ut, svart hud. Så går dei inn i den tronge lugaren ved sida av. På sengene ligg det to kroppar. Ein anna står oppreist, med hovudet ned. Genseren rører på seg, no og da kjem den slanke magen til syne, stivna. I den tredje lugaren sit ein mann med open munn, urørleg kropp, mjuke drag kring auga og med hendene på bordet, som om har sete der og venta på dette møtet i månadsvis.”

Det er som en drømmesekvens hvor det grusomste er gjort vakkert. For de som kjenner Lee Millers fotografier fra 2.verdenskrig, er det mange likheter; bikinimodellen fra USA som endte opp ved frontlinjene og tok forunderlige fredelige bilder av døde soldater.  Som en kontrast til avisenes hylende overskrifter fungerer det godt; for som alle lærere har opplevd; elevene lytter ofte mer intenst når du hvisker enn når du skriker.

 

Skjebner og skipsforlis

Leogrande tar utgangspunkt i sin egen jobb som frivillig italiensklærer for flyktninger i Italia. Han sier han vil fortelle om hvorfor folk har flyktet, hvordan var livene de har risikert så mye for å flykte fra?

Boken er delt inn i kapitler sortert i ulike skjebner og store forlis. Vi møter Hamid fra Somalia som reiste over Middelhavet da han var bare 13 år gammel. Han kom på et stort skip med 750 flyktninger. 650 av dem døde da det forliste. Hamid forsøker å lære italiensk og drømmer om å bli pizzabaker. Kurdiske Shash kom til Italia med en VHS- kassett i lommen med bilder av massakren i Halabja, en kurdisk småby i Irak som ble gasset i 1988. Han viser filmen, og sier ingenting. Han tegner opp grusomme bilder fra Lampedusa-katastrofen i 2013, hvor mennesker drukner i oljesøl, drar hverandre ned under vannskorpen i desperate forsøk på å redde seg selv. Historiene får Sylvi Listhaugs hopp i havet til å fremstå som en spytteklyse i ansiktet på alle de som har kjempet for livet i det mørke vannet.

 

Politikken drukner

Det kan bli vel ordrikt og detaljert og historiene ligner mye på hverandre. Jeg føler meg som et dårlig menneske fordi jeg begynner å hoppe over flere sider i slengen, hver historie er jo forferdelige og tragiske skjebner. Men det hele føles likevel litt på etterskudd, som om jeg har hørt dem alle før. Det har kommet så mange bøker, dokumentarfilmer og reportasjer om dette temaet, og man blir nødt til å spørre seg; hva nytt bringer denne boken til vår forståelse av det som skjer i Middelhavet?

Boken er en samling individuelle skjebner og kjente katastrofer. Uten å si det, bruker han historiene til å motgå alle argumenter om at asylsøkere kommer uten grunn, at de er lykkejegere, uansvarlige foreldre osv. Underforstått gjennom hele teksten er at vi burde slippe inn flere. Men forfatteren har løsrevet dem fra den politiske konteksten masseflukten over Middelhavet befinner seg i. Hvorfor kan ikke bare alle få komme? Hvem har ansvaret for alle som dør?

Verden er mer kompleks enn ondt mot godt. Det er mange hensyn som skal balanseres. Selv om det naturligvis er lettere å sjalte og valte med andres skjebne når man slipper å se de som drukner i øynene, slik Leogrande har gjort. Han er berørt, og vil gjerne formidle det han har sett. Men i stedet for å gi oss innsikt i hvordan ting henger sammen, druknes vi i lange passasjer hvor han undrer seg over symbolikken i Carvaggio-malerier, leter etter telefonnummer til de han skal møte, sitter på metroen og kikker på trøtte fjes, hører på stasjonene bli opplest av metalliske stemmer… Det blir rett og slett litt mye Leogrande og litt lite kontekst. Det fungerer dårlig når refleksjonene hans ofte blir i overkant selvsagte:

”Å kryssa halve verda for å komme fram til Europa, er ikke berre eit geografisk faktum, det dreier seg ikkje berre om tollkontrollar, grensepoliti, grenselosar, båtførarar…Det handlar først og fremst om kvart enkelt menneske…Bak alle desse reisene ligg eit mørke, eit dunkelt område som sjelden kjem fram i lyset.”

 

Katastrofe-trøtthet

For saken er vel at alle disse skjebnene faktisk har kommet frem i lyset, det er bare det at det ikke har forandret noe særlig. Vi ble midlertidig sjokkert over bildet av den lille Alan, den syriske gutten som ble skylt i land i Tyrkia etter å ha flyktet fra krigen. Avisene ropte at bildet ville bli ikonisk, at det ville endre Europas flyktningpolitikk. Det skjedde ikke. Båtene kommer og kommer, synker og synker. I 2016 kom 333 0000 flyktninger over Middelhavet, nesten 4000 av dem druknet på veien.

Likevel, vi har begynt å miste interessen. Trump tar opp spalteplass og denne høsten er det jo Stortingsvalg. Men som Pål Nesse i Flyktninghjelpen sa i et intervju med Bistandsaktuelt i desember: Det globale flyktningproblemet mister vår politiske oppmerksomhet når det nå kommer færre flyktninger til Norge. Det er likevel ikke det samme som at problemet er borte.

Så at noen stadig minner oss om hvem de er, menneskene som ligger på havbunnen, er fortsatt nødvending. 

Bokanmeldelse

Grensa

  • Alessandro Leogrande Oversatt: Kristin Sørsdal
  • Grensa Flyktningstraumen over Middelhavet
  • Cappelen Damm, 2017
Publisert: 10.02.2017 13:08:02 Sist oppdatert: 13.02.2017 06:44:04