Nye perspektiver på ‘ressursforbannelsen’

Boken ‘Flammable Societies. Studies on the Socio-Economics of Oil and Gas’ undersøker hvorvidt den norske oljemodellen er overførbar, og hvorvidt ressursrikdom er en forbannelse. Svaret på begge spørsmålene er ‘det spørs’.

Av Hanna Schanke Sist oppdatert: 19.04.2015

Boken er i første rekke en grundig og oversiktlig gjennomgang av globale erfaringer med olje- og gassressurser. Både norske og internasjonale forskere har bidratt med kapitler, og historiene til så ulike land som Azerbadjan, Russland, Storbritannia og Nigeria diskuteres i detalj. Samtidig forsøker redaktørene å finne frem til visse fellestrekk som kan fremme god bruk av disse ressursene – politiske prinsipper som vil bidra til at utbyttet tilfaller befolkningen.

Den norske modellen

Norge er blant landene som har forvaltet naturressurser til fordel for de brede lag av befolkningen. Dette har vakt interesse for hvorvidt modellen kan overføres til andre land. I ‘Flammable Societies’ trekkes de norske fagforeningenes sterke posisjon, som sørget for at arbeidernes lønnsinntekter sto i forhold til aksjonærenes utbytte, frem som en av suksessårsakene. Samtidig hadde den norske staten erfaring med sterk statlig styring av naturressurser fra vannkraftsektoren.

Det lyktes politikerne å oppnå enighet om sakte utvinning, til tross for at oljeprisene på syttitallet var svært høye. Dermed fikk staten tilstrekkelig tid til å opparbeide seg nødvendig erfaring. Man klarte likevel ikke helt å unngå den såkalte hollandssyken, noe som innebar at oljefunnet ga en viss nedgang i konkurranseutsatt sektor på grunn av høyere kronekurs.

Ressursforbannelsen

I industrilandene har de negative konsekvensene av ressursrikdom oftest vært knyttet til problemer for konkurranseutsatt sektor, og løsningen har vært en saktere utvinning. Det var først på 1980-tallet man begynte å stille spørsmålstegn ved hvorvidt olje-og gassfunn også kunne ha andre uheldige konsekvenser. For land utenfor Vesten fant forskere en sammenheng mellom ressursrikdom og dårligere økonomisk styring, lavere nivå på demokratiindikatorer, og større sannsynlighet for borgerkrig.

Skiftet i synet på effekten av ressursrikdom førte også til at fokuset i den generelle utviklingsøkonomiske diskusjonen endret seg. Man gikk delvis bort fra å diskutere effekten av kolonialisme og innblanding utenfra til å snakke om lokale institusjoner. Man begynte også å bekymre seg for ustabiliteten som kan følge av global handel og store variasjoner i råvarepriser.

Utviklingsøkonomen Paul Collier mener den negative sammenheng man ofte har sett mellom ressursrikdom og økonomisk utvikling for brede lag av befolkningen skyldes at ressursrikdom gir statsansatte muligheter til å berike seg. Collier går så langt som til å mene at denne effekten er viktigere enn undertrykking av etniske og religiøse grupper når det gjelder å forårsake intern uro:

”Den egentlige årsaken til borgerkrig er ikke høylytte klager, men stilltiende grådighet”, siteres han i boka.

Dette er i tråd med det som lenge har vært den allmenne oppfatningen av effekten av ressursrikdom, både innen akademia og blant folk flest.

Avhenger av lokale forhold

Redaktørene av boken mener det er grunn til å tro at Colliers slutning kan være forhastet, og at en viktigere forklaring er at det finnes motstridende interesser som alle har en viss bestemmelsesrett. De vanligste ressurskonfliktene er mindre uenigheter som blusser opp med jevne mellomrom, snarere enn væpnede konflikter.

Det er på grunn av disse lokale konfliktene at institusjoner som har vært vellykkede i det norske oljeeventyret ikke nødvendigvis lar seg overføre til den nye oljenasjonen Sør-Sudan.

”Konflikter knyttet til forvaltning av naturressurser er komplekse. De finner sted på ulike plan og har ulike målsettinger, men en sosial kontrakt er det vanligste utfallet”, skriver forfatterne i sin konklusjon.

Denne kontrakten er ikke formalisert, men snarere et uttrykk for enigheten som oppstår mellom staten og ulike samfunnsgrupper. Forfatterne understreker viktigheten av lokale kunnskaper for å frembringe en slik ‘kontrakt’:

”Kontrakten avhenger av synet på offentlige goder og kollektivt forbruk. Modernitet og tradisjon, tilhørighet og etnisitet må knyttes sammen, gjennom bruk av sivilt samfunn og statsmakt. Overføringer av både kapital og ressurser kan være nødvendig for å sikre enighet”.

Forfatterne advarer med andre ord mot å tro at utfordringene kan løses utenfra, eller bare gjennom markedsmekanismer.

Tross at forfatterne lykkes med å gjennomgå ulike lands erfaringer med olje-og gassforvaltning på en oversiktlig måte, er den generelle lærdommen at det ikke finnes noen generell lærdom. Tidligere litteratur har ofte hatt som utgangspunkt at likheten mellom ressursrike land er stor nok til at man kan generalisere, det som innen forskning refereres til som ‘alt annet likt’. Redaktørene av ‘Flammable Societies’ lykkes med å argumentere for at dette er en grov forenkling. Som tittelen på avslutningskapitlet tilsier: Alt annet er ikke likt. 

Bokanmeldelse

Flammable Societies. Studies on the Socio-Economics of Oil and Gas

  • John-Andrew McNeish og Owen J. Logan
  • Pluto Press, Mars, 2012
Publisert: 22.04.2012 06.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 18.47.33

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.