Krass bistandskritikk, svak utviklingsanalyse

Hvorfor vedvarer fattigdom over store deler av verden til tross for stadig økning i bistandsmilliarder og utviklingseksperter?

Av Ingrid Harvold Kvangraven Sist oppdatert: 19.04.2015

Det er det sentrale spørsmålet den kjente amerikanske økonomen og bistandskritikeren William Easterly forsøker å svare på i sin nye bok The Tyranny of Experts . Professoren ved New York University viser til at statsledere gjentatte ganger har annonsert at de har kompetansen til å utrydde fattigdom, fra Woodrow Wilson i Folkeforbundet i 1919, til USAs president Harry Truman i 1949, til Verdensbankens president Jim Yong Kim i fjor. Men de tekniske løsningene, som utdeling av myggnett og Vitamin A, løser kun kortsiktige problemer og systemiske politiske faktorer blir ignorert. 

Slike tekniske løsninger ble en sentral del av utviklingsdiskursen i kolonitida, og denne tilnærmingen til fattigdomsbekjempelse har vedvart. Easterly finner slående likheter mellom de britiske ekspertrådene på utvikling fra 1930-tallet og det mange FN-organisasjoner fremmer i dag. Mangelen på fokus på politisk reform har gjort det mulig for autokratiske regimer å konsentrere egen makt, og det har sikret en sterk og voksende bistandsindustri sentrert rundt småskala ekspertise som ofte feilaktig antar at man starter med blanke ark. 

Videre angriper Easterly det han mener er bistandsindustriens naive tro på at diktatorer mener godt. 

Etiopia løftes frem som et skrekkeksempel på bistandsindustriens naive tro på at teknisk bistand til et autokrati kan forbedre forhold for individer på bakken. I 2010 ble det nemlig avslørt at Etiopias tidligere president Meles Zenawi brukte bistandspenger til å undertrykke og utpresse opposisjonen. Landets donorer har lovet en etterforskning, men den har ennå ikke blitt igangsatt.

Ettersom tekniske løsninger på fattigdomsproblemer ikke har fungert, vil Easterly isteden fremme individuelle politiske og økonomiske rettigheter for de fattige.

Easterly samler eksempler fra blant annet italienske bystater på 1100-tallet, religiøse handelssamfunn i Senegal og den koreanske bilindustrien for å støtte opp under frihetsargumentet. Et virvar av småhistorier blir presentert, og det blir etter hvert noe uoversiktlig. Verre er det at noen av historiene er selvmotsigende og feilaktige.  

For eksempel løftes Hyundai og Sør-Korea fram som en illustrasjon på at det er frie og innovative individer som er formelen på suksess. Men mens historien til Hyundai-grunnleggeren Chung Ju Yung utbroderes, unnlater Easterly å nevne den massive støtten til bilindustrien fra den sørkoreanske staten og statens kontroll over markedet.  

Dessverre utelater Easterly en betydelig del av utviklingshistorien når han gjennom hele boka argumenterer for at det er økte friheter for individer som har ført til utvikling i verden. Cambrigde-økonom Ha-Joon Chang som systematisk har studert utviklingsprosessene i USA, Europa og Øst-Asia, viser at individuelle friheter som regel kommer på plass etter at land har nådd et visst utviklingsnivå, og at statlig inngripen har vært avgjørende i de fleste suksesshistoriene. Videre ignorerer boka globale maktstrukturer.

Denne boka anbefales til den som er ute etter eksempler på en lett og engasjerende bok om bistandsfiaskoer, overordnet bistandskritikk og sjokkerende praksis av Verdensbanken. En leser som er ute etter en grundig diskusjon om hvorfor fattigdom vedvarer bør imidlertid se annensteds.

Bokanmeldelse

William Easterly

  • «The Tyranny of Experts»
  • Basic Books, 2014
Publisert: 13.03.2014 09.07.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.47.02