Martine Perret / UNMIT
Hvem skal fortelle, diskutere, evaluere eller forske på om bistanden som er brukt i land som Øst-Timor har fungert? Foto: UN Photo/Martine Perret

Bistanden ut av samfunnsdebatten?

Regjeringens forslag om ytterligere kutt i bistandsbudsjettet har møtt mye kritikk de siste dagene, men et forhold som blir lite belyst er konsekvensene disse kuttene vil få for demokratisk innsyn i og debatt rundt norsk bistand.

Av Anne Kielland, Ingunn Bjørkhaug og Øyvind Aadland Sist oppdatert: 03.11.2015

I fremtiden vil langt færre kritiske røster kunne kommentere det man måtte komme til å gjøre med bistanden. Den sakkyndige fagkompetansen vil være desimert. Regjeringens forslag til statsbudsjett har dermed et betydelig demokratisk problem: Opplegget for bistandsbudsjett kutter drastisk i de midlene som skal bidra til å forankre bistanden i den norske opinionen og skape en kritisk debatt rundt bistandens form og innhold. 

Ved å videreføre store kutt i utviklingsforskningen svekkes det norske bistandsfaglige miljøet, og ved å kutte i de frivillige organisasjonenes informasjonsstøtte svekkes vanlige menneskers tilgang til informasjon om bistanden og menneskene den berører. Fredag ble det i tillegg foreslått å legge ned Bistandsaktuelt og avskjedige noen av landets allerede få spesialiserte journalister på dette området.

Samlet vil disse kuttene få alvorlige konsekvenser på sikt. Regjeringen skal bruke 35 milliarder norske skattekroner på bistand, men ønsker ikke en dialog med det norske folk om hvordan den skal bruke disse pengene.

Har bistanden noe med vanlige nordmenn å gjøre?

Ja det har den, for det er vanlige nordmenn som betaler regningen. Når skatt finansierer bistand bør folk flest ha tilgang til uavhengig kunnskap om hvordan skattepengene brukes. Problemet er bare at vanlige folk har dårligere muligheter til å etterse forvaltningene av disse skattekronene enn de fleste andre skattekroner.

Bistanden skiller seg nemlig fra de andre områdene i statsbudsjettet ved at nokså få nordmenn har direkte egeninteresser knyttet til sektorens prioriteringer og omprioriteringer. For den vanlige nordmann merkes det ikke om bistandspengene går til helse eller broer, veier eller utdanning. Derfor er utgangspunktet for et folkelig korrektiv til bruken av disse skattekronene allerede svakt. Mottakerne av bistand står sjelden fram i norske tabloider og påpeker svakheter i disponeringen av midler, urimelighet i tildelingskriteriene eller konsekvensene av overaskende omprioritering av ressurser og frafall av hjelp. Vi behøver innspill fra fagfolk og frivillige organisasjoner som jobber i felt og har god tilgang på slik kunnskap.

Utviklingsforskningens rolle

Bistand er ikke amatørarbeid. Det er soleklart bevist ved en lang rekke velmente, men akk, så forfeilede bistandssatsinger. God bistand fordrer fagfolk som kjenner denne historikken og holder seg oppdaterte på nye erfaringer, på både godt og vondt. Den krever erfarne folk med gode lokalkunnskaper – folk som har opparbeidet seg grunnleggende forutsetninger for å kunne anta hva slags sosiale mekanismer som vil bli utløst av nye tiltak i gjeldende kontekster.

Regjeringen hevder at innsats i og rundt verdens konfliktområder er mer effektivt enn å ta imot en strøm av flyktninger i Norge, men hvordan skal de kunne dokumentere det, uten forskning? Det finnes ingen patentoppskrift for utvikling, og de fleste samfunn er stadig i endring. Selv et tiltak som er vellykket ett sted, kan feile spektakulært et annet, hvis man mangler god faglig og lokal innsikt.

Bistandsjournalistikkens rolle

De norske frivillige organisasjonene har møysommelig bygget opp en uvurderlig folkelig forankring for bistanden. Til sammen har de en enorm medlemsmasse, og har skapt et komplekst nettverk som binder sammen folk her og folk ute. Nettverket spenner fra vanlige familier med et fadderbarn i Malawi, til norske interesseorganisasjoner som gjennom sitt kommunikasjonsarbeid forbinder for eksempel lærere, bønder, kirkegrupper, fagorganiserte, miljøforkjempere og barnerettighetsaktivister ute og hjemme. De skaper en naturlig kobling mellom nord og sør som bidrar til økt forståelse for hva som foregår. Informasjonsmedarbeiderne i organisasjonene har utviklet og vedlikeholdt myriadene av slike koblinger mellom medlemmer, bidragsytere, avis og fagbladlesere, og prosjekter som ofte tilleggsfinansieres av norske myndigheter. De er fagfolk som vet hvordan man, på en forståelig måte, formidler friske perspektiver på forhold lang borte inn beslektede miljøer i Norge. Kraftige kutt i denne innsatsen utgjør derfor en trussel mot bistandens demokratiske legitimitet.

Mot en mer teknokratisk bistand

Men nå er det ikke slik at all informasjon skal bli borte. Det er nemlig varslet en intensivering av satsingen på å måle bistandens effektivitet. I vår tid skal dette gjøres med tall og statistikks analyse. Forbedrede datainformasjonssystemer i utviklingslandene skal i tiden fremover samle inn stadig større mengder med data om utviklingen i fattige lands befolkninger. Som utviklingsorganisasjon med resultatfokus og forskere som i stor grad driver med statistisk analyse gleder vi oss naturligvis over slike framtidsutsikter. Men nettopp fordi vi arbeider med tall er vi også desto mer bekjent med tallenes vesentlige begrensninger: De er nyttige, men forblir et rigid, avpersonifisert fragment av virkeligheten, av menneskene de beskriver og de sosiale prosessene som foregår rundt dem. Men slik er den nye trenden: Journalistisk og faglig opplevd og formidlet virkelighet skal erstattes av tall. Og få ting er vel mer egnet til å drepe et folkelig engasjement enn nettopp det.  

Et fremtidsperspektiv

Er egentlig en demokratisk forankret bistand viktig?

Går vi mot en framtid der norske organisasjoner og norsk bilateralt engasjement trappes ned, og gradvis erstattes av overføringer til de globale institusjonene som FN og utviklingsbankene?

Der menneskers levekår og utvikling framstilles i tabeller, diagram og regresjonsmodeller?

En verden der nye bistandsinvesteringer baserer seg på statistiske simuleringer og prognoser?

Vi tror dette representerer et skritt i retning av en fordummende og udemokratisk utvikling der all makt overlates til de store forvalterne, og der de som betaler fratas påvirkningsmulighet.

Med de nye kuttene sier Regjeringen implisitt at de ikke trenger norske forskere og private organisasjoners hjelp til å kommentere eller formidle en nyansert versjon av hva norsk bistand brukes til. De trenger ikke et folkelig engasjement. De tar imot skattekronene våre og sier som den amerikanske utenriksministeren Colin Powell om de påståtte atomvåpnene i Irak: «You simply have to trust us on this». 

Publisert: 03.11.2015 13.24.35 Sist oppdatert: 03.11.2015 13.33.22