Hvorfor har ikke Civita bidratt med anbefalinger på høyresidens tradisjonelle kjerneområder som investeringer og næringsliv, spør Nygård. Foto: Ken Opprann

Civita i bistandsfella... og hva RORG ikke skjønner

Civitas engasjement for utvikling forsvant. Tankesmien har dermed gjort seg irrelevant i utviklingsdebatten, skriver Arnfinn Nygård. - RORG har ikke skjønt hva Civita driver med, svarer Nikolai Hegertun

Av Arnfinn Nygaard Sist oppdatert: 08.06.2015

Resultatet av Civitas varslede engasjement har blitt et notat med tittelen "Jakten på resultater i bistanden". Hvor ble det av deres engasjement i utviklingspolitikken? At Civita nå har skuslet bort en gyllen anledning til å bringe inn et reflektert borgerlig bidrag til den bredere utviklingspolitikken og den tverrpolitiske ambisjonen om en mer samstemt politikk for utvikling er skuffende.

I tiden etter 2. verdenskrig og fram til for cirka 10 år siden var utviklingspolitikk i all hovedsak ensbetydende med bistand. Gjennom størstedelen av denne "bistandsæraen" har deler av høyresiden sagt som Frp-leder Siv Jensen på partiets landsmøte i 2008: «Vårt motto er nå som før: Trade, not aid». Høyre-leder Erna Solberg representerte en litt bredere borgerlig tilnærming da hun i et innlegg i DN i 2012 hevdet at «venstresidens løsning har alltid vært bistand, men investeringer i næringsutvikling og handel må til for at utviklingsland skal bli til fremvoksende markeder».

I et intervju med Aftenposten samme år ga SVs tidligere utviklingsminister, Erik Solheim, høyresiden delvis rett. Han erkjente at «veien til utvikling er et velfungerende næringsliv som investerer og reinvesterer». Samtidig som venstresiden kom høyresiden i møte på betydningen av handel, næringsliv og investeringer kom også høyresiden venstresiden i møte i en felles erkjennelse av at «verdens formidable økonomiske vekst de siste femti årene har vært skeivt fordelt» og at utvikling også krever fordeling av vekst gjennom bl.a. gode offentlige tjenester og et godt og gjennomsiktig skattesystem som kan finansiere det. Nylig uttalte derfor en enstemmig utenriks- og forsvarskomite på Stortinget at de «vil støtte regjeringens arbeid for å utvikle konkrete internasjonale og nasjonale instrumenter og standarder for å begrense internasjonal kapitalflukt og skatteunndragelse».

Dette illustrerer at "bistandsæraen" er over. Det er nå tverrpolitisk enighet om at bistand alene ikke skaper utvikling og at det trengs en mer "samstemt politikk for utvikling". Dette er sentralt for dagens Høyre/Frp-regjering og i UDs budsjett for 2015 forklarer de at "samstemt politikk for utvikling innebærer at politikk som primært er utformet for å ivareta et lands egne interesser, så langt det er mulig tilpasses slik at den unngår å begrense utviklingslands utviklingsmuligheter».

Hvorfor endte da Civitas prosjekt med en anakronistisk "jakt på resultater i norsk bistand"? Hvorfor har de ikke bidratt med anbefalinger på høyresidens tradisjonelle kjerneområder - om hvordan norsk politikk når det gjelder investeringer, næringsliv og handel kan utvikles for å ivareta norske interesser og samtidig bidra til utvikling i fattige land, herunder demokrati, jobbskaping og skatteinntekter, uten at det bidrar til brudd på menneskerettighetene og miljøødeleggelser? Og hvordan bør bistanden, som et redskap i en slik bredere utviklingspolitisk forståelse, innrettes i årene fremover?

I sitt notat erkjenner Civita at utviklingspolitikk i dag oppfattes som «bredere og i tråd med en mer samstemt forståelse av de samfunnsendringer som må til for å redusere fattigdom på en bærekraftig måte», men konkluderer på uforståelig vis likevel at «dette notatet vil derfor benytte begrepet «bistand» da det anses som mest korrekt i tilknytning til resultat-debatten». Det anføres bl.a. at «Norges bistandsportefølje (er) i dag så kompleks og omfattende at en ytterligere inkludering av andre politikkområder vil ha begrenset verdi for analysen i denne sammenheng».

Selve poenget med en samstemt politikk for utvikling, som idag står sentralt i internasjonalt utviklingssamarbeid og arbeidet med FNs nye bærekraftsmål, er imidlertid å se de ulike politikkområdene og innsatsfaktorene i sammenheng. Å foreslå konsentrasjon av bistanden, slik Civita gjør, kan være fornuftig. I en verden der "alt henger sammen med alt" gir det likevel lite mening uten en innretning forankret i en helhetlig utviklingspolitisk forståelse.

Civita har gått i bistandsfella. Det er synd for den norske utviklingsdebatten og ikke minst for regjeringen, som har en klar ambisjon om en mer samstemt politikk for utvikling. Nylig la de fram sin melding om globalisering og handel og en melding om næringsliv og utvikling er varslet. Overfor disse, årets viktigste utviklingspolitiske meldinger, har dessverre resultatet av Civitas utviklingspolitiske engasjement vist seg å bli irrelevant..

Kronikken sto først på trykk i Dagens Næringsliv 08.06.15

RORG har ikke skjønt hva Civita driver med

Av Nikolai Hegertun, Civita 

Arnfinn Nygaard i RORG skriver i Dagens Næringsliv 8. juni at «Civitas engasjement for utvikling forsvant». Vårt engasjement forsvant visstnok etter at vi publiserte to notater om norsk bistandspolitikk, hvorav Nygaard har lest ett. Civita er nå avskiltet og irrelevant for enhver debatt om utvikling, skriver Nygaard.

Det er sterke ord fra en liten organisasjon som mottar offentlige midler for å drive «mer og bedre folkeopplysning om sentrale og aktuelle Nord/Sør og utviklingsspørsmål i Norge og Europa».

Nygaard kritiserer Civita for ikke å ha forstått at utvikling er mer enn bistand, og at utvikling handler om bl.a. investeringer, handel og næringsliv. Det er fascinerende lesning og viser med all mulig tydelighet at Nygaard ikke har satt seg inn i hva Civita gjør.

Så for å presisere:

Det er selvsagt forskjell på bistand og utvikling generelt, og Civita er engasjert i begge debatter. Hvis Nygaard hadde tatt seg tid til å lese alt det Civita har skrevet om utvikling, migrasjon, handel, ulikhet, velferd og privat sektor, ville han oppdaget det.

Det pågående samarbeidsprosjektet med Gates-stiftelsen, derimot, dreier seg om bistand. Da bistanden er en del av Norges utviklingspolitikk kommer vi i den forbindelse inn på generelle utviklingsspørsmål, men prosjektet dreier seg om norsk bistandspolitikk.

Det er ikke riktig, slik Nygaard synes å tro, at prosjektet er avsluttet. Vi har så langt bare gjennomført ett av fire delprosjekter.

Nygaard bringer for øvrig ingenting nytt inn i debatten. I stedet drar han en konkret debattserie om norsk bistand opp på et meta-nivå og drøfter debatten om debatten. Nygaard demonstrerer også et nokså ukritisk forhold til begrepet «utvikling».

Begrepet er så upresist at da vi for en stund siden ba RORG definere det, fikk vi til svar at det blant mye annet var et ønske om «en positiv utvikling for hele menneskeheten» og «i siste instans opp til hver enkelt borger å gjøre seg opp en mening om hva som er "positiv endring", eller hvilke endringsprosesser man mener er riktige/bra/hensiktsmessige». At begrepet også har normative og maktpolitiske implikasjoner problematiseres sjelden.  

RORG og andre bistandsaktører har de senere år hatt et sterkt behov for å distansere seg fra bistandsdebatten. Men istedenfor å glemme den, bør vi spørre om den fragmenterte bistanden bærer i seg noen svar på hvorfor Norge fører en lite samstemt utviklingspolitikk: Utenriks- og handelspolitiske interesser, innenrikspolitiske dragkamper og Norges departementsstruktur er med på å dra bistanden i ulike retninger. Kan vi forvente en samstemt utviklingspolitikk når bistanden fortsatt er så ustemt? I sin iver etter å forlate bistandsdebatten risikerer RORG, paradoksalt nok, å bli en forsvarer av den eksisterende bistandsstrukturen. 

At bistanden verken er problemet eller løsningen i global utvikling skjønte nok høyresiden lenge før RORG gjorde det. Men fortsatt bruker vi over 30 milliarder kroner hvert år på bistand. Da er det også viktig med en debatt om hvordan Norge kan bruke bistandsmidlene smartest mulig for å bidra til økonomisk utvikling og fattigdomsbekjempelse.   

Vi tror økonomisk og sosial utvikling dypest sett handler om et lands institusjoner. Hadde Nygaard lest vårt første notat nærmere, ville han oppdaget at vi nettopp kritiserer en lettvint forståelse av bistandens potensial for slik institusjonell endring. Vi mener en fruktbar debatt om utvikling også trenger en mer realistisk analyse av bistandens mål og rolle.    

Nygaard kunne enten tatt del i debatten om bistanden, eller kommet med et substansielt bidrag til debatten om norsk utviklingspolitikk. Men i stedet velger Nygaard å løfte frem et gammelt perspektiv på utvikling, mens han – på feil premisser – forsøker å klubbe ned en viktig debatt om bistand. 

Publisert: 08.06.2015 12.19.39 Sist oppdatert: 08.06.2015 12.19.40

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.