Copyright © fotograf
Norfund-sjefen mener styrking av næringslivet er den beste måten å bekjempe fattigdom på. Foto: G.M.B. Akash

En revolusjon i tenkning om bistand?

MENINGER: Kjell Roland vil ha debatt om bistandstenkningen og er kritisk til FNs rolle. UNDPS Trygve Ølfarnes svarer at vi lever i en kompleks virkelighet der investeringer må gå hånd i hånd med andre samfunnsdimensjoner

Av Kjell Roland Sist oppdatert: 28.11.2016

MENINGER: Store bistandspenger går i dag til «think-tanks, high level initiatives, centers of excellence» og til pådriverinitiativ, hvis hensikt ofte er å påvirke andre donorer. Det er ikke lett å se hvilken nytte fattige mennesker har av dette.

I mange land i sør reageres det i økende grad på Vestens ovenfra-og-ned-holdning når det gjelder tradisjonell bistand.  Mye av det påvirkningsarbeidet som skjer, blant annet gjennom vestlige NGOer, skaper stor irritasjon og motstand mot vestlige ideer i fattige land. Noen steder er påvirkningsarbeidet kontraproduktivt. Mange mener det er behov for en revolusjon i vestlig bistand.

Bistanden vokste frem etter krigen for å bekjempe fattigdom og understøtte vestlige verdier og interesser. Fattige land er selv ikke i tvil om at de trenger hjelp, og vestlige liberale ideer står fortsatt sterkt mange steder. De fleste er svært interessert i at flere enn Kina blir med som partner i arbeidet med å bygge landet.  Men skal vestlige verdier styrke sin stilling, må Vesten igjen bevise at vi er nyttige og troverdige partnere. Det innebærer økt fokus på å skape arbeidsplasser og bekjempe fattigdom. Det innebærer færre kommisjoner og deklarasjoner, og mer vekt på investeringer og handel. Og dialog, ikke monolog. Dette er åpenbart mulig uten å kompromisse på våre verdier, snarere tvert om.

Globaliseringen flytter dessuten det økonomiske tyngdepunktet mot øst og sør. Vestens globale innflytelse svekkes, og store inntektsforskjeller bidrar til Brexit og valgseier for Trump. Disse endringene vil også fremme revolusjon i tradisjonell bistand.

Først vil Trump kutte dramatisk i USAs bistandsbudsjett, som er verdens største med 30 milliarder dollar. Det vil skape store endringer i seg selv.

 

Debatt om FNs rolle

I neste omgang vil den gryende debatten om FNs rolle som bærer av viktige verdier øke. Den siste tids diskusjon her hjemme om menneskerettighetskommisjonen som i økende grad styres av land med andre verdier enn våre, illustrerer dette. En forståelse for at de operative delene av FN er blitt for byråkratiske er også i utvikling. På noen områder, som fredsbevarende styrker, har vi ikke noe alternativ til FN. Disse delene av FN må bevares. Men i kampen mot fattigdom er det mange aktører, og FN har ingen fortrinn. UNDP finansieres av svært få land, hvorav Norge er en av de viktigste bidragsyterne. Mange utviklingsland ser ikke tilstrekkelige resultater av pengene som går gjennom UNDP.

Den norske bistandsdebatten er mer selvransakende enn før. Det stilles i økende grad spørsmål om hva pengene brukes til, ikke bare om summen utgjør en prosent av BNI. Det blir tydeligere at det i ly av prosentmålet har det sneket seg inn mange andre hensyn enn dem man tradisjonelt tenker på som bistand. Administrasjonskostnadene har vokst kraftig og når vi sender pengene via byråkratiske partnere (UNDP, Verdensbanken, NGO-er) kommer stadig mindre fattige mennesker til gode.

 

Bistandsindustrien er forvokst

Den internasjonale bistandsindustrien er kort sagt forvokst. Evnen til å levere resultater er alvorlig svekket. Satsing på helse og utdanning er viktig. Uten tvil. Men selv på disse områdene når for lite av pengene frem til fattige mennesker, mens for mye forsvinner i agendasetting, policy utvikling i internasjonale fora og til byråkrati. Men alle de høyt utdannede menneskene som «eier» problemene de reiser verden rundt for å snakke om, er overbevist om nytten.

I viktige donorland er statsfinansene presset. Bistandsbudsjettene er under press. Derfor vil mange land omprioritere fra gaver (ordinære budsjettmidler) til investeringer (“under streken-penger”) ved å bygge kraftig opp institusjoner som Norfund. Dette skjer allerede i Norden og England.

Ved å satse mer på investeringer og lån til fattige land reduserer ikke bare presset på budsjettet hjemme, men man oppnår mer av det som var den opprinnelige begrunnelsen for bistand: bekjempe fattigdom og styrke vestens verdier og innflytelse. Hvordan er det mulig?

 

Behov for et lønnsomt næringsliv

Det er et akseptert faktum at nedgangen verden har opplevd i absolutt fattigdom de siste 10-20 år i all hovedsak skyldes økonomisk vekst drevet av et lønnsomt næringsliv. Utviklingen i Kina, Brasil, Mauritius og mange andre land illustrerer dette. Økonomisk vekst skapes av land selv gjennom sparing og fornuftige investeringer i infrastruktur og lønnsomt næringsliv. Det Vesten kan bidra med er i første rekke investeringer (FDI) som bringer kapital, kompetanse og ledelsesressurser. Derfor var mobilisering av privat kapital til næringsutvikling øverst på agendaen i fjor da verden diskuterte fremtidig bistand i Addis og klima i Paris.

Det var denne forståelsen som lå til grunn da bistanden startet på 1950-tallet.

Sammenhengen mellom investeringer, arbeidsplasser, skatt til å finansiere egen offentlig sektor og dermed vekst ble først forstått av lederne i fattige land. Budskapet til norske bistandsministre på tur har lenge vært at investeringer og handel er viktigere enn tradisjonell bistand. Vestlig bistand har vært sen med å ta poenget. Møtene i Addis og Paris viser at erkjennelsen er det nådd frem, i hvert fall på deklarasjonsplanet.

I sum vil disse utviklingstrekkene tvinge frem en revolusjon i den måten vi samhandler med fattige land på, og endre den tradisjonelle gavebistanden. Det er bra for fattigdomsbekjempelsen.

- En kompleks virkelighet

MENINGER: - Vi lever i en kompleks virkelighet der investeringer må gå hånd i hånd med andre samfunnsdimensjoner, skriver Trygve Ølfarnes, vise direktør for FNs utviklingfonds nordiske representasjonskontor.

Han skriver:

UNDP er alltid mottakelig for konstruktiv kritikk basert på faglige vurderinger og fakta. Kjell Rolands argumenter i sitt debattinnlegg i Bistandsaktuelt balanserer etter vår mening i grenseland av dette.

For det første etterlyser Roland dialog i bistanden. Prosessen som førte fram til bærekraftsmålene har vært beskrevet som den mest inkluderende i FNs historie. Rundt 10 millioner mennesker fra alle samfunnsnivå, både i rike og fattige land, deltok i dialogen som førte fram til de 17 bærekraftsmålene og som FN koordinerte. Målene innbefatter også jobbskaping og økonomisk vekst, som Roland etterlyser. Han hevder videre at FN ikke har noen fortrinn i kampen mot fattigdom, men argumentasjonen synes ikke å ta i betraktning hvordan FN-systemet fungerer på landnivå der FN fokuserer nettopp på de fattigste med hensyn til jobbskaping, velferdsordninger og utdannelse, områder der myndighetene eller privat sektor ikke makter å inkludere de mest marginaliserte. UNDP, FNs utviklingsarm, arbeider med myndigheter og sivilt samfunn på nasjonalt og lokalt nivå i over 170 land. Nitti prosent av organisasjonens kjernemidler brukes i de aller fattigste landene. Organisasjonen bruker sin globale tilstedeværelse til å dele relevant teknologi og kunnskap der den behøves. FN er også en nøytral partner, som er i konstant dialog med myndighetene og gir upartisk råd om utvikling, basert på nasjonale prioriteringer. Investering er viktig for økonomisk vekst, men uten ansvarlige myndigheter og et effektivt styresett, er sjansene store for at veksten kommer de få til gode, og at den ikke er hverken miljømessig, sosialt, eller politisk bærekraftig.

Når det gjelder UNDPs resultater, taler disse for seg selv. Her er noen konkrete eksempler fra 161 land (2014):

- Nær 1 million nye arbeidsplasser ble skapt, 41% av dem kom kvinner til gode.
- 11,2 millioner mennesker forbedret sine levekår, mer enn halvparten av dem kvinner
-  1,33 millioner mennesker fikk bedre tilgang til energi
-  1,4 millioner mennesker mottar antiretroviral behandling mot HIV
-  Hele 18 millioner nye velgere ble registrert med UNDPs hjelp.

I årets statsbudsjett heter det forøvrig: ”Regjeringens vurdering er at UNDP har en av de beste tilnærmingene til resultatstyring blant FN-organisasjonene.”

Påstanden om at administrasjonskostnadene i bistanden har øket er i direkte strid med både den generelle trenden innen bistand og UNDPs situasjon. For to år siden gjennomgikk organisasjonen en omfattende restrukturering som blant annet førte til en reduksjon av staben ved hovedkvartert på 30 prosent. Administrasjonskostnadene i bistanden minker, mens besparinger og effektivitet øker. Samtidig er prosentandelen som går til administrationsutgifter, som er fastsatt av medlemslandene, en av de laveste i bistandssektoren på henholdsvis 8%  eller 3-5% avhengig a prosjekttype.

I tillegg har UNDP i to år på rad blitt kåret til den mest transparente bistandsorganisasjonen i verdensmålestokk av den anerkjente britiske organisasjonen Publish What you Fund.

Roland hevder videre at UNDP finansieres av få land. UNDP mottok i 2015 kjernestøtte fra 52 land, blant disse bidro 30 land med betydelige beløp.

Vi setter stor pris på en vital debatt om bistand, men den må være basert på fakta og en anerkjennelse av at vi lever i en kompleks virkelighet der investeringer må gå hånd i hånd med andre samfunnsdimensjoner.

Publisert: 28.11.2016 06:51:31 Sist oppdatert: 28.11.2016 06:57:11