(c) JanSpeed
Sterke folkelige organisasjoner i sør er avgjørende for demokratisering og mer rettferdig fordeling, og norske organisasjoner er blant de mest effektive partnerne for å støtte slike organisasjoner, mener Norsk Folkehjelp Foto: Jan Speed

Hvordan støtte sivilsamfunn?

Det viktigste ved støtten til sivilsamfunn er å styrke folks mulighet til innflytelse på samfunnet og politikken.

Av Kathrine Raadim Sist oppdatert: 12.04.2016

Jørn Lemvik fra bistandsorganisasjonen Digni oppfordrer til en ærlig bistandsdebatt om de frivillige organisasjonenes rolle. Utspillet kommer i kjølvannet av høstens budsjettdiskusjoner der regjeringen foreslo drastiske kutt i støtten til sivilt samfunn i sør. Hadde kuttene gått gjennom ville brorparten av den langsiktige støtten til organisasjoner som jobber for demokrati og menneskerettigheter i sør blitt borte. Kuttene ble ikke vedtatt, men vi deler Lemviks oppfatning om at siste ord sannsynligvis ikke er sagt. Derfor er debatten viktig.

Internasjonalt engasjerte organisasjoner er mangfoldige og det bør de være. Det gjør det vanskelig å generalisere erfaringene. Mens Lemvik viser til at de har vært flinke til å bidra på individ- og landsbynivå, men ikke så flinke til å støtte organisasjoner som kan utfordre egne myndigheter, så har nettopp dette være Norsk Folkehjelps viktigste arbeid gjennom mange år.

Bidrar til bedre fordeling

Vi mener også at det viktigste ved støtten til sivilsamfunn er å styrke folks mulighet til innflytelse på samfunnet og politikken. Det gjør samfunnet mer demokratisk og det bidrar til en mer rettferdig fordeling av ressurser. Ofte er organisering det beste middelet for å oppnå dette. Økonomisk og politisk støtte til organisasjoner er også viktig fordi det bidrar til et forsvar mot overgrep og menneskerettighetsbrudd.

Denne typen støtte burde etter vår mening vektlegges enda mer i norsk utviklingspolitikk. Flertallet av verdens fattige lever i dag i såkalte mellominntekstsland. Den økonomiske veksten som har funnet sted har bidratt til en forbedring i mange menneskers liv, men kunne ha bidratt til forbedringer for desto flere hvis den hadde vært jevnere fordelt. Det er en faretruende konsentrasjon av ressurser i hendene på en liten gruppe mennesker internt i mange land og i verden. Dette er ikke bare urettferdig, men en trussel mot demokrati og fred. Den voksende ulikheten er en samfunnsutfordring som angår alle, og løsningene er politiske. Da må flere enn elitene ha makt til å påvirke politiske beslutninger.

Vi har økonomisk makt

En åpen debatt om de frivillige organisasjonenes rolle må være en utfordring til oss selv om å stadig reflektere over hvordan vi opptrer og i hvilken grad vi lar våre interesser og oppfatninger dominere i samarbeidet med våre partnere i sør. Vi vet at vi har økonomisk makt i samarbeidet og må være bevisst på ikke å misbruke denne. Vi må vrake ideen om at vi kommer inn som eksperter og i stedet samarbeide om kunnskap, kontakter og ideer for å få til endringer. Vi har, og bør ha, en løpende debatt og evaluering for å sikre at vi bidrar til å styrke, ikke fortrenge organisasjonene i sør. Dette for å sikre at de profesjonelle organisasjonene ikke fortrenger de folkelige bevegelsene.

En åpen debatt må derfor også ta opp hvilke krav norske myndigheter setter til detaljstyring av programaktivitet og støtte til partnere eller krav til kortsiktige resultater som kan telles, slik Lemvik påpeker. Uten fleksibilitet og langsiktighet kan vi ikke oppnå en god støtte til samarbeidspartnere i sør på deres egne premisser, støtte opp om partnerorganisasjonenes ulike strategier, eller jobbe med et mangfold av utfordringer og behov.

Fleksibilitet og langsiktighet er også nødvendig for at vi skal kunne tilpasse oss situasjonen i ulike land. Budsjettposten for støtte til sivilt samfunn i statsbudsjettet er en av de få som muliggjør langsiktig støtte. Derfor er denne posten svært viktig. Kravene må ikke bli så strenge at vi bare kan jobbe med de store og sterke organisasjonene i sør som allerede kan knepene i resultatplanlegging og fyller alle krav til perfekt forvaltning. Det må heller ikke føre til at vi ikke lenger tørr å ta risiko, for da er vi ikke lenger gode partnere til sivilsamfunn i sør.

Mer enn overføring av penger

En åpen debatt må ta opp det såkalte kanalvalget. Norske myndigheter har flere kanaler for støtte til sivilsamfunn i sør, blant dem FN, internasjonale organisasjoner og gjennom ambassadene. Alle disse kanalene brukes i dag, men dersom støtten gjennom norske sivilsamfunnsorganisasjoner reduseres går viktige funksjoner tapt, fordi samarbeidet handler om mer enn å være en kanal for overføring av penger. De norske organisasjonene fungerer som allierte for organisasjoner i sør, og fremmer deres synspunkter i debatten om norsk utenrikspolitikk. Norsk sivilsamfunn har på den måten spilt en viktig rolle blant annet i fredsengasjementet.

Norsk Folkehjelp tar gjerne en åpen debatt om sivilsamfunnsorganisasjonenes rolle, men vil også spille ballen tilbake til politikerne. Vi opplever at det er bred politisk støtte både for å styrke sivilsamfunn i sør, og for den rollen norske organisasjoner spiller. Likevel var det i denne posten noen av de største kuttene ble foreslått. Kuttene som ble foreslått i fjor høst var svakt begrunnet, og hang ikke sammen med manglende resultater. Det blir heller ikke bedre kvalitet av å kutte bevilgningene. Debatten om størrelsen på budsjettet handler derfor om politisk prioritering.

Sterke folkelige organisasjoner i sør er avgjørende for demokratisering og mer rettferdig fordeling, og norske organisasjoner er blant de mest effektive partnerne for å støtte slike organisasjoner. Sivilsamfunnsposten er en av de mest strategiske postene i bistandsbudsjettet for å bidra til dette. Den fordrer en type langsiktighet og fleksibilitet som krever politisk mot. Er norske politikere fremdeles modige?

Mening

Publisert: 12.04.2016 08.22.56 Sist oppdatert: 12.04.2016 08.28.02

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.