Zimbabwe, aid
Støtte til sivilsamfunn kan bety så mangt. For eksempel er det forskjell på å støtte en organisasjon som leverer tjenester og å støtte langsiktig arbeid for å fremme marginaliserte gruppers rettigheter. Bildet er fra et Norsk Folkehjelp-støttet prosjekt for Chitsanza Development Association i Zimbabwe i 2009. Foto: Jan Speed

La oss slutte å snakke om sivilsamfunn

Sivilsamfunn er et dårlig begrep som tildekker mer enn det klargjør debatten, skriver leder av Norsk Folkehjelps utlandsenhet, Kathrine Raadim. "La oss starte med å slutte å snakke om sivilsamfunn", oppfordrer hun.

Av Kathrine Raadim Sist oppdatert: 14.12.2016

Nylig hadde Norad sin store årlige konferanse om norsk bistand. I år hadde de valgt sivilt samfunn som tema for konferansen. Det ble tidlig tydelig at sekkeposten sivilsamfunn tåkelegger mer enn den klargjør debatten.

Sivilt samfunn er et uttrykk som rommer så mye at det ofte kan bli tilnærmet meningsløst å snakke om det som en helhet. Det rommer alt fra folkebevegelser, politiske organisasjoner og demokratiforkjempere til organisasjoner som kan ligne konsulentbyråer, organisasjoner som er rene tjenesteleverandører og organisasjoner opprettet for å kunne motta internasjonal bistand. Noen ganger vil det, slik Norsk Folkehjelp selv er et eksempel på i Norge, være en kombinasjon av flere av disse rollene.

Dette er roller som er veldig ulike. Det er ikke noen garanti for sterkere demokratibevegelser dersom man støtter opp om de delene av sivilsamfunnet som fungerer som rene tjenesteytere. Og tilgang til rent vann er ikke automatisk et resultat av å støtte menneskerettighetsforkjempere.

På konferansen var det helt uklart hvordan både Utenriksdepartementet og Norad tilnærmer seg debatten om sivilsamfunn og dets ulike roller. Å diskutere sivilsamfunnet uten også å diskutere hva slags rolle som skal prioriteres blir ganske meningsløst.

Slik Norsk Folkehjelp ser det, er det særlig to viktige skiller som man må ha med i debatten. Det første er skillet mellom sivilsamfunn som tjenesteyter og som politisk aktør, det andre er skillet mellom bistand til sivilsamfunnsorganisasjoner eller bistand gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner.

Disse rollene trenger ikke å stå i motsetning til hverandre, men i praksis ser vi dessverre ofte at bistand bidrar til å endre lokale organisasjoner. En naturlig konsekvens av å motta bistand er at deler av organisasjonen må profesjonaliseres, flere ansettes og ledelsens fokus endres. Der hvor organisasjonen tidligere var avhengig av frivillighet er det nå bistandsmidlene som blir det som utvikler organisasjonen og holder den oppe. Mobilisering erstattes av søknadskriving.

For en ren tjenesteytende organisasjon er dette mindre problematisk, men dersom organisasjonen også hadde som funksjon å kunne mobilisere folk til å kreve sine rettigheter blir det verre. Fokus flyttes fra krav om at myndighetene må endre politikk til å tilfredsstille donorenes målsetninger. Resultatet er kanskje bedre resultater på kort sikt, men de langsiktige samfunnsendringene uteblir.

Dersom man skal bruke sivilsamfunnsorganisasjoner til å kanalisere bistand gjennom,  så er det viktig å ta med i beregningen at slik bistand kommer med en kostnad. Det skal veldig lite til for at bistandens premisser overtar for sivilsamfunnets egne. Endringer i organisasjonsstrukturen kommer da ikke nedenfra, men som svar til krav fra donor. Organisasjonene vil miste mye av sin evne til selv å ta initiativer når de i stedet blir et redskap for å gjennomføre norske utviklingsmål.

Dette kan man hindre hvis man satser sterkt på bistand til organisasjonene. Det må være et mål at de skal kunne bli sterke uavhengige aktører - i form av organisasjoner som styrer sin egen agenda, representerer viktige grupper og utvikler sitt interndemokrati, likestilling og evne til påvirkning. Men da må det være en selvstendig målsetting for norsk bistand at en bærende del av sivilsamfunnsbistanden skal gå til nettopp dette.

I dag snakkes det om sivilsamfunnet som en viktig demokratisk pilar, mens det i neste åndedrag understrekes at den skal bidra til at viktige norske utviklingsprioriteringer som retten til utdanning og helse blir prioritert. 

Svaret fra det internasjonale Redd Barnas generalsekretær er å ha som målsetting å opprette Redd Barna i alle land. Men bør ikke organisasjoner som skal kjempe for barns rettigheter og tilby utdanningstjenester vokse frem først og fremst som et resultat av et lokalt eierskap? Hvor bærekraftige er organisasjoner som er styres av givernes målsettinger når pengene forsvinner, og er det ikke en fare for at man da fortrenger lokale organisasjoner?

Anniken Hutifeldt har et poeng i at man må sikre at sivilsamfunnsorganisasjonenes leveranser ikke fortrenger utviklingen av en stat og det ansvaret staten har for å sørge for sine innbyggere. Men det er viktig at det ikke oppfattes som at alt sivilsamfunn gjør dette. Det er slik at mye av sivilsamfunnsbistanden går til organisasjoner som nettopp jobber for å få staten til å levere. Mer bør gå til lokale organisasjoner som nettopp jobber for å holde staten ansvarlig for fordeling av goder, tjenester og oppnåelse av demokratiske rettigheter. Å jobbe for å få statene til å stå til ansvar er det eneste som er bærekraftig på sikt.

I debatten på konferansen lo en stortingspolitiker av at «det finnes en organisasjon for hver kroppsdel i Norge». Men hvem er det som har kjempet fram en relativt god fordeling av goder, hardt tilkjempede minoritetsrettigheter og andre rettigheter i Norge? Det er det et sterkt organisasjonsliv, fra fagbevegelse, minoritetsorganisasjoner, interesseorganisasjoner, saksorganisasjoner og et yrende organisasjonsliv i Norge som står bak – sammen med norske politiske partier. Det er med andre ord ikke bare politiske partier som er politiske aktører i et demokrati.

Men mange av disse aktørene og organisasjonene vil ikke oppnå «de store resultatene», som Børge Brende sa han forventer fra sivilsamfunnet i debatten. En LHBT-organisasjon i et land med homofobe myndigheter oppnår ikke nødvendigvis store resultater på kort sikt. En menneskerettighetsorganisasjon som blottlegger store overgrep oppnår kanskje ikke en bedring i menneskerettighetssituasjonen på kort sikt. Men betyr det at de er mindre viktige og mindre verdige støtte?

Vi ber derfor norske myndigheter gjøre noen klargjøringer. Når Norad på sin hovedside om sivilsamfunnsbistand sier at «Støtten til sivilt samfunn går til et bredt spekter av tiltak, men skal konsentreres til land og tematiske områder hvor innsatsen kan gi best resultater», så blir målsettingene i beste fall utydelig.

Videre sier Norad at: «Frivillige organisasjoner har unik kompetanse og kunnskap om forhold i utviklingsland. Organisasjonene har ulik ekspertise og virkefelt, og kan derfor utfylle hverandre i å bidra til at regjeringens mål for norsk innsats på prioriterte felt som utdanning, helse, demokratibygging og næringsutvikling gjennomføres.» Men igjen: i disse målsettingene spiller altså det såkalte sivilsamfunnet helt ulike funksjoner. Hvilke av dem er viktigst for Norge? Sivilsamfunnet som demokratisk aktør? Eller sivilsamfunn for å yte utdannings- eller helsetjenester? Det kan virke som at i hvert fall Regjeringen prioriterer det siste – fordi det er enklere å måle resultatene.

Jeg har ikke et godt ord for hva vi skal snakke om i stedet for sivilsamfunn. Siden problemet er at begrepet er for stort finnes det ikke ett godt ord. Kanskje trenger vi nye begreper, men inntil videre kan vi starte med å slutte å snakke om sivilsamfunn. Mener vi helse kan vi si helsebistand. Mener vi demokratistøtte kan vi si det. Og så må vi skille mellom støtte til organisasjoner og støtte gjennom, eller om vi gjør begge deler. Det hadde ikke løst alle problemene i verden, men det hadde bidratt til en bedre og tydeligere norsk politikk.

Publisert: 14.12.2016 14:30:42 Sist oppdatert: 14.12.2016 14:30:42