Tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson oppretter et kunstig skille mellom såkalt kortsiktig og langsiktig bistand, mener statssekretær Tone Skogen (H). Hun minner om at 62 prosent av verdens aller fattigste i 2030 vil leve i de mest sårbare statene, ifølge OECD. Foto: Carlos Nomen

Utviklingspolitikk anno 2016, ikke år 2005

Det kan virke som Kristelig Folkepartis Hilde Frafjord Johnson vil at norsk utviklingspolitikk skal være akkurat slik den var da hun var minister for over ti år siden. Men verden har endret seg. Og det må også utviklingspolitikken.

Av Tone Skogen Sist oppdatert: 04.05.2016

Det er gledelig at Kristelig Folkeparti og Hilde Frafjord Johnson bidrar til bistandsdebatten. Men det er vanskelig å forstå at hun ønsker å skape en debatt som om verden har stått stille siden hun selv satt i regjering.

Det hadde også kledd en tidligere minister å være litt mer raus overfor en regjering som satser historisk på bistand og hvor bistandsbudsjettet har blitt til i samarbeid med KrF.

Jeg antar Johnson er fornøyd med det norske globale lederskapet innenfor utdanning? Vi er på god vei til å nå målet om å doble den norske innsatsen til utdanning i løpet av regjeringsperioden. Norge initierte også den globale giverlandskonferansen for Syria og nabolandene. Aldri har det blitt lovet så store bidrag på en dag i FNs historie.

Krig og konflikt skaper nye sårbare land og situasjoner, økt fattigdom, nye flyktninger og nye migranter. I Afrika vokser millioner opp til arbeidsløshet, klimaendringer gjør folk husløse og matløse – og en enkel mobil til noen få dollar gir den som leter etter et bedre liv kunnskap om mulighetene med et tastetrykk. Strategien for sårbare stater som Utenriksdepartementet har varslet dreier seg om å nå de fattigste og mest marginaliserte. Denne satsingen burde vi forvente at KrF støtter.

Jeg registrerer at Johnson oppretter et kunstig skille mellom såkalt kortsiktig og langsiktig bistand, og at hun er kritisk til den økte satsingen på sårbare stater. Dette synes jeg er vanskelig å forstå, for ifølge tall fra OECD vil hele 62 prosent av verdens aller fattigste i 2030 leve i de mest sårbare statene. Det er nettopp disse menneskene, og disse statene, vi ønsker et sterkere fokus på. Svake stater og dårlig lederskap skaper fattigdom, konflikt, lovløshet og flukt. 

I en situasjon hvor Syria og nabolandene roper om hjelp, har vi endevendt bistandsbudsjettet og presentert tidenes største satsing på humanitære tiltak. I år vil gi gi 2,4 milliarder kroner til Syria og nabolandene. Hele 40 prosent av FNs globale humanitære appell for 2016 gjelder disse landene – vår satsing reflekterer behovene i verden anno 2016. Vi kan ikke la være å stille opp.

Hilde Frafjord Johnsson kritiserer oss for å være uforutsigbare. Det er faktisk slik at verden har blitt rimelig uforutsigbar de siste årene. Dessverre. I mange evalueringer, som fra OECD, får norsk bistand ros for å være fleksibel. Noen ganger er det et poeng å få gjort ting nå, mens behovene er akutte. Vår respons på Syria-krisen og ebola-krisen er gode eksempler på dette.

Samtidig som at vi i år har et rekordstort humanitært budsjett, har vi opprettholdt et meget høyt nivå på langsiktige tiltak som helse og utdanning, ikke minst i land i konflikt. Der det er mulig arbeider vi for å styrke nasjonale systemer for at landene selv skal kunne overta forpliktelsene.

På årets budsjett vil i underkant av 2,9 milliarder brukes på utdanning, 15 prosent av Syria-responsen vil bli brukt til utdanning. Dette gjør vi fordi vi vet at 60 millioner barn i dag ikke får gå på skole. Og fordi vi vet at utdanning og spesielt utdanning av jenter, er en av de beste investeringene vi kan gjøre for utvikling. Utdanning av jenter har en rekke positive ringvirkninger. Det kan bidra til å forhindre barneekteskap og mødredødelighet, det fremmer helse og velferd for neste generasjon, det bidrar til å redusere fattigdom og bremse befolkningsvekst.

Regjeringen er også opptatt av at en god utviklingsspolitikk må inneholde langt mer enn bistandskroner. Utviklingspolitikken omfatter derfor handelsregimer, normative regelverk i FN, fred og forsoningsarbeid, anti-korrupsjon, gode rammebetingelser for næringsliv og arbeidsmarked, forskning og inkluderende klimatiltak.

Avslutningsvis vil jeg gi Hilde Frafjord Johansen rett i en ting - denne regjeringen kobler bistand til sikkerhetspolitikk og migrasjon. Heller ikke fattige mennesker lever i et vakuum. Krig, konflikt, kriminalitet, mangel på sikkerhet skaper fattigdom, skaper nød – som igjen skaper flukt og migrasjon, som igjen gir utfordringer for naboland og for oss. Dette er to sider av samme sak, og akkurat som god global utvikling er bra både for fattige land og rike land, er sikkerhet en forutsetning for varig fattigdomsreduksjon.

Vi har en vinn-vinn situasjon, ikke en motsetning. Dette er utgangspunktet for utviklingspolitikken anno 2016.

 

Mening

Det hadde kledd en tidligere minister å være litt mer raus overfor en regjering som satser historisk på bistand og hvor bistandsbudsjettet har blitt til i samarbeid med KrF.

Tone Skogen, statssekretær for Høyre i Utenriksdepartementet
Publisert: 04.05.2016 15.33.04 Sist oppdatert: 04.05.2016 15.33.04

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.