Kampen mot internasjonal våpenhandel er et område der artikkelforfatteren mener hjelpeorganisasjoner må mer på banen. Foto: UN Photo/Shafiqullah Waak

Trenger strategisk innsats mot årsakene til lidelsene i verden

MENINGER: Hjelpeorganisasjonene har endret seg de siste tiårene og blitt mer effektive i kampen mot menneskelig lidelse. Men én endring synes å la vente på seg, nemlig den systematiske og strategiske innsatsen for å endre de globale strukturene som bidrar til lidelsen, skriver Tor Kristian Birkeland.

Sist oppdatert: 22.12.2016

Jeg har sett litt på hvordan de fire største organisasjonene – altså Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og Redd Barna – minus Røde Kors på grunn av sin folkerettslige særstilling og uttalte nøytralitet – omtaler sitt arbeid når det gjelder å endre strukturene.

Grunnpremisset for denne teksten er at de globale strukturene best endres gjennom juridiske, særlig folkerettslige, instrumenter, som konvensjoner og traktater, og implementering og håndheving av disse. Slike instrumenter blir til blant annet på bakgrunn av informasjonen som tilflyter diplomatene som lager dem. Hjelpeorganisasjonene kan spille nøkkelroller i denne sammenheng.

Mitt savn etter en «strukturell innsats» fra hjelpeorganisasjonene har oppstått etter noen års arbeid på humanitær nedrustning-feltet. (Selv om dette innlegget har eksempler fra akkurat det arbeidet, er intensjonen å stille et bredere spørsmål om hvordan organisasjonene arbeider med å endre strukturene.) I arbeidet med å få på plass FNs våpenhandelavtale, Arms Trade Treaty (ATT), var det mange sivilsamfunnsorganisasjoner globalt som samlet seg i koalisjonen Control Arms.

FN-prosessen startet etter et sivilsamfunnsinitiativ, og Control Arms fikk etter hvert stablet et sekretariat på bena, med god støtte fra Utenriksdepartementet. Koalisjonen besto imidlertid i hovedsak av freds- og menneskerettighetsorganisasjoner, hvor Oxfam var (og er) et viktig unntak. Freds- og MR-organisasjonene har en dyp innsikt i blant annet konfliktdynamikk, våpenhandel, godt styresett, folkerett og juridiske prosesser. Men når disse organisasjonene for eksempel skal argumentere for en våpenembargo mot Sør-Sudan, kommer informasjonen om menneskelig lidelse fra hjelpeorganisasjonene som ikke selv jobber med våpenproblematikk.

 

Mer overbevisende

Dette er en svakhet. Min erfaring er at statene lytter på en helt annen måte når organisasjonene som selv jobber med å hjelpe ofre for væpnet vold, peker på sammenhengen mellom uansvarlig våpenhandel og vold mot sivile. Selv om budskapet er det samme, oppleves det rett og slett mer overbevisende når hjelpeorganisasjonene selv påpeker sammenhengen mellom systemet og lidelsen. Norsk UD kuttet for eksempel all støtte til Control Arms-sekretariatet i år, mens hjelpeorganisasjoner som jobber med samme tematikk – fra felt til diplomatiske forhandlinger – har blitt oppfordret til å søke midler for politisk påvirkning i mellomstatlige fora. Freds- og MR-organisasjonene risikerer å bli avvist som rent idealistiske, uten kontakt med realitetene på bakken, selv om de sitter på samme informasjon som hjelpeorganisasjonene.

«Men vi jobber jo allerede med å endre globale strukturer» vil nok mange organisasjoner svare, og det stemmer selvsagt. Men organisasjonenes beskrivelser av dette er mye mindre tilgjengelige enn beskrivelsene av arbeidet som gjøres ute i felt. Det kan være flere årsaker til dette, som jeg inviterer organisasjonene til å dele, men det virker som om det ville vært nyttig med åpent tilgjengelige analyser av hvilke strukturer det er viktig å endre, og hvordan det bør gjøres. (Dette gjelder altså de globale strukturene. For endringer av nasjonal lovgivning i stater med autoritære trekk kan man neppe være like åpne.) På denne måten tvinges man til å gjøre sine antakelser om verden eksplisitt, både for egen og andres testing og læring.

 

Lite systematisk og stategisk

At informasjonen er vanskelig tilgjengelig, kombinert med min egen erfaring, bidrar til et inntrykk av at arbeidet med å endre strukturene har noen svakheter som jeg inviterer organisasjonene til å respondere på. For det første fremstår arbeidet som for lite systematisk og strategisk, og som at det i for liten grad er basert på en gjennomarbeidet og eksplisitt analyse av hvilke strukturer som bidrar til hvilke lidelser. Et unntak er Norsk Folkehjelps beskrivelse av sitt arbeid med humanitær nedrustning. Ellers sier organisasjonene en del om hvordan de jobber etter at mennesker har blitt rammet, eller hvordan de jobber for å gjøre folk mindre sårbare for å bli rammet, men svært lite om hvordan de jobber med strukturelle endringer for å redusere klimaendringer, redusere kapitalflukt og fjerne skatteparadiser, kontrollere våpenflyt, eller redusere slaveri og barnearbeid.

For det andre er det ingen sterk tradisjon for å støtte hverandres arbeid når det gjelder å endre strukturene, muligens med unntak av arbeidet med klimaendringene. Selv om det kan virke ubetydelig, er det stor forskjell på en kampanje med mange støttespillere, og en med få. Et eksempel på manglende støtte av hverandres arbeid, kommer fra arbeidet med å stanse norsk eksport av militært utstyr til autoritære regimer. Av de fire nevnte organisasjonene, valgte Kirkens Nødhjelp og Redd Barna å stille seg bak en aksjon i april i år for å få slutt på denne eksporten. Ingen av dem har humanitær nedrustning som satsningsområde. Norsk Folkehjelp – som selv jobber med humanitær nedrustning – og Flyktninghjelpen ønsket ikke å støtte aksjonen. Organisasjonene kan selvsagt ikke bruke energi på å støtte enhver god sak uavhengig av relevans for eget arbeid, men det burde være mulig å støtte alle forsøk på å endre globale strukturer som bidrar til lidelsene som organisasjonene aktivt forsøker å lindre. Er det behovet for «branding» som vanskeliggjør dette? Vrien resultatmåling? Andre hensyn?

 

Outsourcer til spesialiserte sekretariat

For det tredje har noen av organisasjonene delvis outsource-et den systematiske jobbingen med strukturell endring til spesialiserte nettverkssekretariat. Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og Norsk Folkehjelp er for eksempel medlemmer i Forum for Utvikling og Miljø og Tax Justice Network – Norge. Dette er vel og bra, det skaper ekspertise og koordinering. Men slike sekretariater bør støtte, ikke erstatte, organisasjonenes eget arbeid, fordi det er organisasjonene som bringer tyngden. Når sekretariatene erstatter arbeidet fjernes budskapet fra de virkelige avsenderne, og mottakerne – diplomater og politikere – oppfatter ikke den samme tyngden som hvis budskapet kom direkte fra hjelpeorganisasjonene. At Norsk Folkehjelp jobber med håndheving av landminekonvensjonen er mer effektivt enn om ForUM skulle ha gjort det.

Et vesentlig poeng er selvsagt at ressursene er begrensede, og at det er helt nødvendig å sette av personellressurser for å jobbe med globale strukturer. Hva (eller hvem) skulle organisasjonene kuttet for å øke denne innsatsen? De begrensede ressursene er helt klart en realitet, men det er ikke alltid et null-sum-spill. I noen tilfeller har statene midler til denne type arbeid. I andre tilfeller kan det være rom for å skape slike midler i statenes budsjetter.

Er strukturell endring mulig? Historien har vist at det er det. Men det krever systematisk, strategisk og tålmodig arbeid. Jeg tror det ville være nyttig med tydelige og eksplisitte tanker om hvilke strukturer det er viktigst å endre, og en åpen og vedvarende samtale om dette. Hva mener organisasjonene? Hvilke globale strukturer er til størst hinder for å nå utviklingsmålene? Bør alle organisasjonene jobbe med de samme strukturene? Bør alle organisasjonene jobbe med minst én strukturendring? Ville det vært nyttig å samles om en dialog med myndighetene for å få finansiering til dette? 

Publisert: 22.12.2016 08.01.44 Sist oppdatert: 22.12.2016 08.16.11

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.