Copyright © fotograf
Foto: Ken Opprann

– Uheldige konsekvenser av oppdrettsbistand

MENINGER: Det skal ikke være slik at norske myndigheter med Norad og Norfund i spissen, stiller lavere miljøkrav for aktivitet utenfor Norge, og at det utenfor våre grenser er akseptabelt å gjennomføre aktiviteter som er ulovlige i Norge.

Av Jeppe Kolding og Tor Fredrik Næsje Sist oppdatert: 31.05.2017

Vi ønsket med intervjuene i Dagens Næringsliv og kronikken i Bistandsaktuelt (26.04.2017) å varsle om mulige alvorlige konsekvenser av akvakulturvirksomhet basert på fremmede fiskearter i Afrika og norsk støtte til dette. Vår intensjon er å bidra til at ansvarlige bistandsmyndigheter og aktører vurderer risikoen denne satsingen kan medføre for miljø og mennesker. I kronikken i Bistandsaktuelt påpekte vi følgende:

  • Oppdrett av fremmede fiskearter som sprer seg til miljøet kan få svært alvorlige konsekvenser for de naturlige fiskebestandene og de menneskene som livnærer seg av disse.
  • Vi savnet miljømessige og samfunnsmessige konsekvensanalyser utført før Norge investerer og markedsfører oppdrett som kan være skadelig for miljøet.
  • Økonomien i de fleste oppdrettsanlegg i Afrika er så dårlig at fisken som produseres reelt sett har en kostnad som gjør at de fattigste, f.eks. personer som lever under FNs fattigdomsgrense på 1,9 US$ dvs ca 40 % av befolkningen sør for Sahara (konf. FN-Sambandet), ikke har råd til å kjøpe den.
  • Den beste fiskeribistanden Norge kan gi er kunnskap og kompetanse som sikrer gode naturlige fiskebestander og bærekraftig fiske.

 

Vi har tidligere sett uheldige konsekvenser av norsk fiskeribistand blant annet i Kerela og Lake Turkana. Namibia derimot er et eksempel på at Norge har lykkes med bistandsarbeidet. At fiskeribistanden i de to første eksemplene ikke lyktes, skyldtes hovedsakelig dårlige konsekvensvurderinger på forhånd, samt lite lokal kunnskap og lokal erfaring. Vår bekymringsmelding til ansvarlige myndigheter er derfor at bistandsprosjekter med oppdrett av fremmede arter kan ha alvorlige konsekvenser for miljøet, og for menneskene som lever av naturlige fiskeressurser. Vi baserer dette på dokumentert FoU, og vår egen erfaring med norske fiskeriprosjekter i Afrika. Derfor reagerer vi på at ledende representanter fra Norad, Jan Eriksen, og Norfund, Elin Ersdal, sier at de ønsker en saklig debatt, uten at de gjør forsøk på å gå inn i den faglige argumentasjonen. Vi er forundret over at de i sitt innlegg som en av sine hovedbudskap referer til udokumenterte sitater og personkarakteristikker av oss gitt i en telefonsamtale med forskningssjef Ingrid Olesen, Nofima.

 Les tidligere innlegg:

Akvakultur er et bredt fagfelt som består av alt fra fangst av stedegen vill yngel som settes ut i temporærere dammer med naturlig fôr, til storskala industriell virksomhet basert på import av fremmede fiskearter som kan være avlet fram med bestemte egenskaper, og som fôres med pellets. Miljøkonsekvensene og kostnadene vil selvfølgelig variere sterkt med hva slags fiskeoppdrett som iverksettes. Vi ønsker å rette oppmerksomheten mot uheldige og alvorlige konsekvenser av norsk bistand som fremmer oppdrett av ikke stedegne arter generelt, og niltilapia spesielt.

 

Innførsel av fremmede arter karakteriseres av norske Økokrim som alvorlig miljøkriminalitet (Miljøkrim tidsskrift for miljøkriminalitet 2. august 2013). Det bryter med FN-konvensjonen om biologisk mangfold av 22. mai 1992 artikkel 8 bokstav h hvor partene (herunder Norge) forplikter seg til å forhindre innførsel av fremmede arter som truer økosystemet, livsmiljø eller andre arter. Vi mener at oppdrett av niltilapia utenfor områder hvor arten er naturlig utbredt, bryter med denne konvensjonen. Landene i Afrika, hvor Norge fremmer og driver oppdrett av niltilapia, har undertegnet FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Hvis det er riktig at myndighetspersoner i disse landene ønsker oppdrett av niltilapia, endrer ikke det det faktum at Norge og disse landene er forpliktet av FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Og har de norske aktørene informert mottakerlandene om sannsynlige negative konsekvenser av denne aktiviteten?

 

I Norge ville en oppdrettsaktivitet tilsvarende den aktuelle fiskeribistanden til land i Afrika, også vært omfattet av Naturmangfoldloven og Lakse- og innlandsfiskeloven. Det er stor sannsynlighet for at slik aktivitet ikke ville vært lovlig. Vi er ikke jurister, men vi anbefaler at aktørene vurderer om norsk oppdrett av niltilapia bryter med internasjonale avtaler og norske og lokale lands lover. At oppdrett av niltilapia kan ha alvorlige konsekvenser for miljøet og de naturlige fiskebestandene, er godt dokumentert (f.eks. i Victoriasjøen, Zambesi elven, Nordlige Zambia). Det skal ikke være slik at norske myndigheter med Norad og Norfund i spissen, stiller lavere miljøkrav for aktivitet utenfor Norge, og at det utenfor våre grenser er akseptabelt å gjennomføre aktiviteter som er ulovlige i Norge.

 

Selskapet for Norges Vel, med støtte fra Norad, står bak oppdrett av niltilapia på Madagaskar. Norges Vel ønsker nå å videreføre oppdrettsvirksomheten til Mosambik. Niltilapia er en fremmed art i disse landene, og den aktuelle stamfisken som benyttes har blant annet blitt importert fra Asia. Madagaskar har en unik stedegen fauna, og i dag karakteriseres spredning av fremmede arter, inkludert niltilapia, som en av de største miljøtruslene. I sitt svar til vår kronikk sier Pretorius (Norges Vel) «I prosjektene til Norges Vel er vi nøye på å sikre at produksjonen ikke bidrar til økologisk ubalanse ved for eksempel omfattende rømminger.» Er Norges Vel helt sikre på at det ikke rømmer fisk fra deres anlegg, dette er i så fall både oppsiktsvekkende og etter vårt syn lite sannsynlig. Selv mindre rømminger av et fåtall niltilapia kan føre til alvorlige miljøkonsekvenser. Regelverket for import av oppdrettsfisk fra andre land og kontinenter er svært strengt i Norge, blant annet på grunn av faren for spredning av sykdommer og parasitter.

 

Ersdal og Eriksen sier i sitt innlegg at hverken Norfund eller Fisk for utvikling (Ffu) har bidratt til å sette ut nye arter som ikke allerede var i vassdragene. At det nyopprettede programmet Ffu ikke har gjort det kan være riktig, men vi vet at dette kan ha skjedd gjennom Norads økonomiske støtte til Selskapet for Norges Vels oppdrett av niltilapia på Madagaskar og at det samme nå planlegges i Mosambik. At dette ikke bidrar til å spre denne arten til nye vassdrag anser vi som svært usannsynlig og burde dokumenteres. Norfund bør også kunne dokumentere at fisken de produserer ikke er spredd til områder hvor det ikke var niltilapia, f.eks. ved at salg av levende fisk fra Lake Harvest anlegget ikke har skjedd til andre produsenter som er lokalisert i områder uten niltilapia.

 

I et annet innlegg sier Semyalo, Limuwa, Chanikare og Lid (Caritas) at satsingen på akvakultur i Afrika må skje på en miljøvennlig måte som også kommer de fattigste til gode. Dette er også vårt poeng, men vi kan vanskelig se at oppdrett av en fremmed fiskeart er i samsvar med dette. Hvis norsk ekspertise er viktig for å utvikle fiskeoppdrett i Afrika, må den også inkludere kompetanse om de negative sidene av akvakulturvirksomheten. De skriver også at våre synspunkter står i motsetning til den generelle oppfatningen i Afrika at akvakultur er en lønnsom sektor. Dette er vi ikke enige i. Så langt vi kjenner til er det en meget anstrengt økonomi i de kommersielle oppdrettsanleggene. Dette gjelder også for de som produserer niltilapia der produksjonskostnadene er høyere enn det den fattigste delen av befolkningen har råd til å kjøpe. Mangelen på lønnsomhet er en av grunnene til at svært mange av oppdrettsprosjektene hittil har mislyktes.

 

Vi er ikke enige i utsagnet om at fiskeriene på naturlige bestander i Afrika generelt er i krise. Denne påstanden brukes som begrunnelse for markedsføringen av fiskeoppdrett og oppdrett av niltilapia. Uavhengig av hva en mener om tilstanden til de naturlige fiskeriene, så vil den beste bistand Norge kan bidra med være kunnskap og kompetanse som sikrer bærekraftig utnyttelse av de naturlige fiskebestandene i stedet for å promotere oppdrett av arter som vil ødelegge de naturlige bestandene.

 

Norfund og Norad skriver at det er fakta feil i vår kronikk. Vi mener de i sin begrunnelse presenterer feilaktige opplysninger om Norfunds egen oppdrettsbedrift Lake Harvest i Karibasjøen. De viser blant annet til at Lake Harvest oppdretter niltilapia – en art som allerede var godt etablert i vassdraget da Lake Harvest ble etablert. Ut fra det vi har sett og erfart medfører dette ikke riktighet. Niltilapia ble innført i Karibasjøen av Lake Harvest. Virksomheten ble opprettet som et landbasert dambruk ved bredden av sjøen i 1992. Fisken ble innført mot forskernes råd ved National Parks (Kolding var selv ansatt ved National Parks på dette tidspunktet). Fisken rømte kort tid etter ut i innsjøen selv om selskapet garanterte det motsatte, og selskapet flyttet da produksjonen ut i sjøen.

 

Vi venter fortsatt på at de ansvarlige skal gjøre rede for hvilke biologiske, samfunnsmessige og økonomiske vurderinger som er gjort, hvilke konsekvensanalyser som er gjennomført, og vise dokumentasjon av hvordan norsk oppdrettsaktivitet øker tilgangen av rimelige fiskeproteiner til den fattigste delen av befolkningen sør for Sahara. Vårt anliggende er å gjøre oppmerksom på mangelen på biologisk og samfunnsmessig kunnskap om konsekvensene av oppdrett av fremmede arter. Fiskeriene på naturlige bestander er svært viktige som proteinrik matkilde for de fattigste i Afrika. Hvis disse fiskeriene blir ødelagt eller fortrenges får det svært alvorlige konsekvenser. Det var denne problematikken vi har formidlet bekymringsmelding om i intervjuene i Dagenes Næringsliv og vår kronikk i Bistandsaktuelt.

 (Vi setter strek for denne debatten. Ytterligere kommentarer kan legges i kommentarfeltet under. Red.)

Mening

Publisert: 31.05.2017 06.13.15 Sist oppdatert: 31.05.2017 06.23.49