President John F. Kennedy (t.v.) og forsvarsminister Robert McNamara. Bilde fra 1962.
Planlegging fikk en framtredende plass innen bistand og utvikling under Robert McNamara som leder av Verdensbanken (1968-1981). McNamara hadde en framgangsrik karriere i Ford Motor Company og hadde også vært forsvarsminster i USA. Bildet viser McNamara (t.h.) med president John F. Kennedy i 1962. Foto: Cecil Stoughton / John F. Kennedy Library / Wikipedia Commons

Det er for mye skråsikkerhet i utviklingsbransjen

UTSYN: Selv om utvikling forblir en av vår tids mest komplekse og uløste gåter, kjennetegnes bransjen av skråsikkerhet. Flere mennesker og institusjoner har tilsynelatende klokkeklare planer og visjoner.

Av Nikolai Hegertun Sist oppdatert: 05.12.2017

I debatter om bistand og utvikling hører jeg sjelden noen som uttrykker tvil og undring i møte med verdens mange utfordringer. Dette til tross for at utviklingspolitikk ofte kjennetegnes av et hyppig taktskifte, sprikende agendaer og usikkerhet om resultater.

Både politikere, bistandsaktivister og organisasjoner kan, med forbløffende frimodighet, hamre inn «løsningen» på utviklingsutfordringer i diverse fattige land. Og ikke sjeldent er det nettopp deres hjertesak som er svaret. 

Riktignok er behovene i mange fattige land så mange og så store, at de aller fleste tiltak trolig vil ha nytte. Men budskapet som fremmes presenteres ofte som Løsningen med stor L. Og ettersom alle de sprikende forslagene ikke kan være Løsningen på én gang (det finnes tross alt ikke konsensus om hva som er Problemet), er også utviklingsbransjen en sektor med utbredt frustrasjon og hoderisting: Sier en politiker noe som i en organisasjons øyne er feil, utløser dette ofte himling med øynene – og vice versa. (Selv om en politiker eller byråkrat nok ikke vil gjøre det offentlig). Akademia har, etter tiår med dekonstruksjon av både metoder og ideer, for lengst innsett at de ikke har noen løsninger, og dermed kapitulert til rollen som konstant kritiker.

 

169 veier til Rom?

Skal vi være ærlige, er utviklingsspørsmål i verdens mange og høyst forskjellige fattige land svært komplekst. Det finnes et utall mer eller mindre farbare veier til utvikling. Og etter Bærekraftsmålenes inntreden har en 169-felts motorvei til utvikling blitt hjemlet på aller høyeste nivå, noe som medfører at alle mulige aktører – med enda større frimodighet enn før – kan oppfordre politikerne til å satse på nettopp deres hest.

Denne standhaftige troen på egne ideer og planer i møte med vanskelige utviklingsspørsmål er nok mye av grunnen til at bistanden fremstår som en «eksportindustri» av løsninger, fremfor en kunnskapsbransje.

Hvorfor er det slik? Hvordan blir man så skråsikker i sin sak?

 

Intet rom for tvil

For det første er utviklingsbransjen en spesiell form for økonomi der høye ambisjoner med forventninger om klare resultater ofte utløser penger, uavhengig av resultater. Konkurransen om penger blir stadig tøffere, og lave ambisjoner og usikkerhet om resultater – som ofte er mer realistisk – vil ingen kaste penger på.

For det andre er det nok slik at den offentlige debatt krever polemikk og sterke meninger. Skal man bryte lydmuren kan man ikke drøfte seg frem.

For det tredje er det trolig et sammenfall mellom pressede budsjetter og store ord, og av og til er det de sektorer som får minst oppmerksomhet som må ty til den sterkeste retorikken. Og når mange nok statsfinansierte grupper stadig føler seg avspist i årlige budsjetter blir store ord ofte en kollektiv og rituell øvelse.

En fjerde årsak er nok at lederstillinger og politikerembeter som regel vil tiltrekke seg mennesker med sterk tro på egne diagnoser og løsninger. Feltets normative utgangspunkt, idealisme og akkumulerte entusiasme fra tiår som verdens apologet for «universelle» verdier forsterker nok denne fordrivelsen av tvil.

For det femte kommer vi ikke fra at økonomifagets hegemoni i utviklingspolitikken ofte gir utslag i tilsynelatende klare svar og prognoser (selv om dette hviler på høyst usikre tall). For politikere gir økonomenes klare og kvantifiserbare tale ofte en befriende klarhet i et ellers ullent og vanskelig terreng.

 

Verden er kompleks!

Men det finnes også en mer grunnleggende årsak, nemlig det man litt enkelt kan kalle misforholdet mellom verdens kompleksitet og vår begrensede tilnærming til den. Dette er en spenning som hjemsøker utviklingspolitikken i ulike former til ulike tider, og har sin rot i samfunnsvitenskapens (økonomi inkludert!) haltende evne til å forklare og forutsi samfunnets utvikling. Hadde verden kunne forenkles og abstraheres, ville vi sikkert ha lykkes langt bedre med det vi foretar oss, men det kommer ikke til å skje.

Hvis vi først ser på «verden»: Opp gjennom historien har mange kloke hoder utviklet store sammenhengende teorier om hvordan verden nærmest ved en lovmessighet vil gå fremover, og hvordan mennesker – som rasjonelle aktører – vil kunne fortsette oppover og fremover i retning av liberale demokratier etter vestlig modell. Men selv om vi stadig opplever fremskritt, viser det seg at mennesker fortsatt fascineres av det totalitære, at vi fortsatt tilber guder, og at vi fortsatt er tilbøyelige for krig og annen elendighet. Dette vet vi egentlig, men likevel trenger vi teorienes forenkling og reduksjonisme – det gir et skinn av forståelig struktur og etterlengtet oversikt. Og dette bringer oss over til punkt to: Vår tilnærming.

 

Rasjonelle planer

Helt fra samfunnsvitenskapens klassikere har denne fascinasjonen for naturvitenskapens lover og evne til å forutsi endring gitt seg utslag i statiske og lineære teorier om menneskelig samhandling og utvikling. Og ifølge flere utviklingsforskere, senest Ben Ramalingam, har en slik tankegang resultert i en nærmest urokkelig tro på planlegging, og den «bransjen» i verden som i størst grad er underlagt dette paradigmet er ifølge Ramalingam, utviklingshjelpen.

Forsterket av den slitesterke idéen om at den vestlige utviklingsmodellen fortsatt har hegemoni, er det da kanskje naturlig at tvil og undring ikke kommer til. For mange har nok for eksempel FNs Bærekraftsmål – denne utførlige skildringen av en nær plettfri verden – blitt forvekslet med en operasjonaliserbar plan, men det er det ikke.

Ramalingam hevder videre at dette har sitt helt konkrete utgangspunkt: Tidligere president i Verdensbanken, Robert McNamara. McNamara, hadde en lovende karriere som analytiker i forsvaret før han gikk til ledelsen i Ford Motor Company, som på den tiden representerte rasjonalitetens øverste tind: Selskapet legemliggjorde en «mekanisk» tilnærming til oppgaver med klare mål, rasjonelle aktører og en grunnleggende forutsetning om forutsigbarhet. Ifølge Ramalingam tok McNamara med seg alt han lærte hos Ford over til Verdensbanken. Som president gjennom 13 år indoktrinerte han samme tankesett der, og dette har siden blitt institusjonalisert i store deler av internasjonalt utviklingssamarbeid.

 

Byråkratiets rolle

Ramalingams teori er fascinerende. Men den må selvsagt utfylles av det faktum at det tross alt er byråkratier verden over som fortsatt finansierer mye av det vi kaller utviklingshjelp. Byråkratier sitter kinkig plassert midt mellom den komplekse verden der ute og travle politikere som trenger enkle talepunkter. På de norske byråkratene faller det å oversette, systematisere og forenkle alle Norges gode ambisjoner og tusenvis av avtaler og prosjekter på en måte som gir mening for skattebetalere, Riksrevisjon og stortingsrepresentanter. Dette er en kompliserte kjede som forsterkes av forhold som blant annet Hilde Reinertsen har forsket på (kombinasjonen av New Public Management og skjerpede revisjonskrav). Resultatet er blant annet at byråkratiet kun er ansvarlig for utviklingsaktørenes planer og rapportering – ikke den reelle endringen i verden.

Og kanskje er det enklere.

Vi vil aldri få gode svar, eller adekvate modeller. Det nærmeste vi kommer klare svar er våre egne erfaringer i vårt eget land. Derfor får også disse en fremtredende posisjon i bistanden. Men om de – eller noen av de andre løsningene som fremover vil forkynnes til vår nye utenriksminister, vil fungere i verdens fattige land, aner vi egentlig ikke.

Mening

Byråkratier sitter kinkig plassert midt mellom den komplekse verden der ute og travle politikere som trenger enkle talepunkter

Nikolai Hegertun

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts nye kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene: 

Oluthimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forsker SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, Civita-analytiker

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Nikolai Hegertun, stipendiat SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Anne-Marie Helland, Kirkens Nødhjelp-sjef

Camilla Houeland, forsker NMBU

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og frilansjournalist

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 05.12.2017 10.38.34 Sist oppdatert: 05.12.2017 10.38.34

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.