Mosambik er blant de fattige landene som taper på en dreining i norsk bistand, mener artikkelforfatter Hilde Frafjord Johnson. Foto: Ken Opprann

Skuffet over regjeringen: De fattigste taper igjen

UTSYN: Nok en gang er det de fattigste landene som taper i kampen om kronene i regjeringens bistandsbudsjett. Stortinget har bedt regjeringen øke innsatsen til land med de største utviklingsutfordringene. Dette har regjeringen ikke fulgt opp. Mellominntektslandene får en enda større andel av bistanden enn de fattigste. Mest taper de afrikanske landene sør for Sahara. Dette er skuffende.

Av Hilde Frafjord Johnson Sist oppdatert: 12.10.2017

Listen over foreslåtte partnerland for norsk bistand tyder på en klar utvanning av bistanden, der fattigdomsbekjempelse svekkes.

Stortinget vedtok å be regjeringen sikre at andelen, som går til de minst utviklede landene ikke synker og at innsatsen for å bistå landene med de største utviklingsutfordringene økes, som flere land i Afrika sør for Sahara. Dette har regjeringen ikke fulgt opp.

Mellominntektslandene får en enda større andel av bistanden enn de fattigste. Mest taper de afrikanske landene sør for Sahara. Dette er skuffende. 

 

Bunnplanken mangler

Tanzania, Mosambik og Malawi er blant de som får en stadig mindre andel.  Flere av stortingsvedtakene er ikke blitt fulgt opp fra regjeringen. Det er blant annet nedslående at Stortingets vedtak om én prosent (av brutto nasjonalinntekt til bistand) ikke er fulgt opp. Det er vår bunnplanke, og må rettes opp ved behandlingen av budsjettet i Stortinget. Men like viktig: Innrettingen av budsjettet må sikre at vi nå får mest mulig fattigdomsbekjempelse for hver krone. Det skjer ikke med dette budsjettet. 

Poenget med å fremme en egen alternativ utviklingsmelding fra KrFs side i fjor var å bidra til en omlegging av regjeringens utviklingspolitikk. Vi ønsket reformer på flere områder. KrF fikk stortingsflertallet med på flere av de viktigste grepene. Nå kan vi konstatere at regjeringen fortsetter nesten som før. Det er en rekke referanser til stortingsvedtakene i budsjettproposisjonen. Men flere av vedtakene følges i realiteten ikke opp.

 

Dreining bort fra Afrika

  • Svekket fattigdomsorientering: Bærekrafts-målene er en felles global forpliktelse. Mål nr. 1 er å utrydde ekstrem fattigdom. Det skal skje innen 2030. Da må vi levere som en tung bistandsaktør. Det er derfor et stort problem at bistanden til Asia, Midtøsten og Nord-Afrika øker med om lag 30 prosent, mens økningen for Afrika bare er 0,4%. I Afrika er andelen ekstremt fattige mye høyere. Listen over foreslåtte partnerland tyder på en klar utvanning av bistanden, der fattigdomsbekjempelse blir svekket og de utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske interessene får større vekt. For eksempel skal Indonesia, Sør-Afrika, Jordan, Libanon og ikke minst Syria nå bli nye partnerland for norsk bistand. Fattigdomsrettet bistand synes nå å bli delegert til multilaterale kanaler og -fond, mens en i den bilaterale bistanden opererer mer og mer utfra egeninteresser.
  • Fortsatt fragmentering av bistanden: Stortingets klare vedtak om volummessig konsentrasjon av bistanden følges ikke opp. Når en utvider antallet partnerland må dette følges av indikative plantall for den landbaserte bistanden. Det ba Stortinget også om. Men dette skjer altså ikke i praksis. Når dette ikke er klart, er det ingen reell konsentrasjon av bistanden. Dagens fragmentering vil fortsette. Dette understrekes av at regjeringen fortsetter trenden med å svekke det direkte samarbeidet med myndighetene, selv om andelen bilateral bistand er noe bedre i dette budsjettet. 
  • Manglende langsiktighet i bistanden: Fortsatt vektlegges fleksibilitet, og mindre vekt på langsiktighet. Det gjelder på flere områder. KrF ønsket derfor en bistandsnøkkel, der en kunne «ramme inn» den fattigdomsorienterte bistanden og langtidsplaner på nøkkelområder. Stortinget vedtok at Regjeringen skulle komme med forslag som gir større forutsigbarhet for bistandssatsingen på særskilte sektorer. Regjeringen øker bevilgningene til helse, utdanning, næringsutvikling og klima/miljø i budsjettet, mens en varsler en plan for matsikkerhet. Det er ikke nok. Regjeringen leverer ingen nye virkemidler som kan ivareta Stortingets vedtak. «Større forutsigbarhet» er ikke status quo.
  • Hvilke sårbare stater? KrF la stor vekt på sårbare stater i utviklingsmeldingen vi la frem. Det bidro til stortingsvedtaket, som ba regjeringen prioritere de sårbare statene som henger mest etter i forhold til FNs mål om bærekraft, fattigdomsindikatorene og OECDs kriterier. Men vi ser mindre av dette i budsjettet. Mens en før ønsket å fjerne overgangsbistanden, er dette nå blitt budsjettposten for sårbare stater. Her er det fortsatt Nord-Afrika og Midtøsten som dominerer, der migrasjonshensyn og hensynet til sikkerhetspolitiske anliggender vektlegges. Land som DR Kongo, Den sentralafrikanske republikk og Burundi glimrer for eksempel med sitt fravær. 
  • Hvor går pengene? Det er ingen nye grep for å lage en ny budsjettstruktur, slik Stortinget ba om, og heller ingen tiltak for å stanse forvitringen av utviklingsforvaltningen. Det er i realiteten umulig å finne fram i bistandsdelen av UDs budsjett, og enda mindre hvor pengene i realiteten går. Over tid har det gitt regjeringen, den forrige og denne, store fullmakter. De kan nesten disponere pengene som de vil. Derfor fattet Stortinget sitt vedtak om en ny budsjettstruktur. Nå sier regjeringen at dette kommer i 2019. Det er svært skuffende.

 

Aller viktigst: Ny utviklingsminister! 

Alle disse punktene illustrerer at vi trenger en dedikert utviklingsminister som kan ha hånden på rattet. Jobb nr. 1, uansett resultatet av budsjettbehandlingen i Stortinget for den nye statsråden, må være to viktige reformgrep:

  • For det første må den systematiske nedbyggingen av bistandskompetansen både hjemme og ute stanses. Flere må få erfaring med bistandsforvaltning på landnivå.
  • For det andre må en stor forvaltningsreform gjennomføres, der ansvaret for bistanden overføres fra UD til Norad, samtidig som en sikrer oppbygging av tilstrekkelig bistandskompetanse.

Skal Norge fortsatt være en ledende aktør på utviklingsområdet holder det ikke bare med å flagge med 1 prosent (av brutto nasjonalinntekt til bistand). Vi må bidra med tung kompetanse og en politikk som leverer forutsigbarhet, langsiktighet og gode resultater for de som trenger det mest. Vi savner en som kan ta ledelsen i dette arbeidet og gjennomføre med stødig hånd. 

Mening

Listen over foreslåtte partnerland tyder på at fattigdomsbekjempelse svekkes, mens utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske interesser får større vekt.

Hilde Frafjord Johnson

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts nye kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene: 

Oluthimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forsker SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist

Øyvind Eggen, Civita-analytiker

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Nikolai Hegertun, stipendiat SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Anne-Marie Helland, Kirkens Nødhjelp-sjef

Camilla Houeland, forsker NMBU

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og frilansjournalist

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 12.10.2017 14:59:57 Sist oppdatert: 12.10.2017 14:59:58

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.