Pårørende til seks drepte hjelpearbeidere skriker i sorg og fortvilelse, mens de venter på de døde kroppene utenfor likhuset i Juba 27. mars i år. De seks var på vei til et prosjekt en lokal organisasjon driver med støtte fra FNs barnefond Unicef. Foto: AP / NTB Scanpix

Klasseskillet i internasjonal bistand er en trussel for ansattes sikkerhet

Klasseskillet i internasjonal bistand er tema i vår siste utgave. Med dette ordet sikter vi til skjevheten i tilgang på ressurser mellom store internasjonale organisasjoner og lokale organisasjoner. Ulikhet i ressurser påvirker i neste omgang sikkerhet, og kan ha dødelige konsekvenser.

Av Gunnar Zachrisen Sist oppdatert: 15.06.2017

Den typiske hjelpearbeideren i 2017 er ikke en hvit lege som lindrer smerte under Afrikas brennende sol, slik det fortsatt framstår i de fleste tv-reportasjer eller Hollywood-filmer. Rundt 90 prosent av verdens hjelpearbeidere i felt er faktisk nasjonalt ansatte. I typiske konfliktland er andelen nasjonale versus internasjonale enda høyere. Fasit er slik: Jo høyere risiko, jo færre internasjonalt ansatte «på bakken».

Dette gir seg i neste omgang utslag på døds- og skadestatistikken. I 2016 kom 91 av 93 drepte hjelpearbeidere fra nasjonale organisasjoner i utviklingsland eller de var nasjonalt ansatte i internasjonale organisasjoner.

At internasjonale organisasjoner i økende grad bruker lokal ekspertise, til å jobbe på sine vegne, er i utgangspunktet positivt. Det er de lokale som kjenner lokal kultur, språk, sikkerhetsutfordringer og maktforhold best. Samtidig vil man kunne lønne ganske mange hjelpearbeidere i lokale organisasjoner for hva det koster å holde seg med én internasjonalt ansatt. Langsiktig oppbygging av kompetanse på nasjonalt nivå er et annet svært viktig aspekt ved saken.

Derimot er det grunn til å spørre seg om systemet med nasjonale underleverandører for internasjonale aktører gir ressurser nok til å kunne ivareta menneskelige hensyn på en god måte, herunder hensynet til sikkerhet. Det må aldri bli slik at lav pris er det eneste sentrale tildelingskriterium for en kontrakt.

Enten organisasjonene heter Unicef eller Oxfam eller har et norsk navn må man kunne forvente at et kontraktsfestet samarbeid med lokale organisasjoner i utviklingsland også innebærer krav til deres sikkerhetssystemer og forsikringsordninger. Så må de internasjonale aktørene, inkludert giverlandene, bare godta at kostnadene ved «entreprisen» kan bli litt høyere.

Mer penger direkte til lokale organisasjoner, var et av hovedpunktene i slutterklæringen fra det humanitære toppmøtet i Istanbul i fjor. Foreløpig virker det som dette er mest retorikk, men kanskje vil handling etter hvert følge ord.

 

 

Publisert: 15.06.2017 11.58.09 Sist oppdatert: 15.06.2017 11.58.09