Somalia er et av de tøffeste stedene i verden å jobbe. Tiår med vold og konflikt har gjort det vanskelig å nå frem til dem som trenger hjelp, skriver Gareth Price Jones. Foto: UN Photo/Tobin Jones

Tørken i Somalia: Når dobbelsjekking koster liv

MENINGER: Da jeg for to uker siden reiste gjennom Somaliland, en selverklært selvstendig stat nord i Somalia, hørte jeg mange historier om tap. Særlig inntrykk gjorde en eldre kvinne som hadde mistet over hundre geiter til tørken. Jeg spurte hva vi kunne gjøre for henne. Hun svarte at «det er ikke noe mer å gjøre for dyrene; nå handler det om å redde mennesker».

Av Gareth Price Jones Sist oppdatert: 07.04.2017

Vi kan ikke snakke om den pågående tørken i Somalia uten å se tilbake på hva vi lærte av hungersnøden i 2011, da over en kvart million mennesker døde. Siden den gang har hjelpeorganisasjoner, lokalsamfunn, myndigheter og diasporanettverk jobbet sammen for å styrke folks evne til å overleve lange tørkeperioder. Det er godt at forebyggingsprogrammer, som etablering av spare- og lånegrupper, har hjulpet folk å overleve tre sesonger uten regn. Over grensen til Etiopia er massedød unngått til tross for en vesentlig verre tørke enn den som utløste Live Aid på 1980-tallet. Myndighetene har etablert et robust støtteprogram for både egne innbyggere og over 750.000 flyktninger. Det er oppløftende at innsatsen har fungert såpass lenge, men med denne langvarige tørken er det ikke lenger nok.

Den globale situasjonen er også ekstremt vanskelig. Våre ressurser og ansatte er spredt tynt over kriser i Sør-Sudan, Nigeria, Jemen og Somalia. Krigen i Syria går inn i sitt syvende år, og volden fortsetter i Irak. I tillegg er det flere oversette kriser, som tørken i det sørlige Afrika, hvor CARE alene har hjulpet én million mennesker med mat det siste året. Samtidig er USA i ferd med å trekke seg tilbake fra sin globale lederrolle, og Europa overlater ansvaret med å hjelpe et enormt antall flyktninger til land med dårligere evne til å håndtere store flyktningstrømmer.

I Somaliland kjørte vi hundrevis av kilometer gjennom knusktørre landskap, over uttørrede elveleier og forbi mennesker som lette etter vann og beite. Overalt lå det døde dyr, som lokalt tilsvarer bankkontoer som råtner i solen. Folk jeg snakket med var utslitt. De hadde mistet levebrødet og alt de eide og visste ikke hvordan de skulle kunne skaffe nok mat og vann de neste månedene. Regnsesongen skulle ha startet da jeg var der, men jeg så ikke én dråpe. Det er svært sannsynlig at somaliere er på vei inn i en fjerde sesong uten regn.

 

Finansiering og informasjonsdeling

Etter at jeg kom tilbake, har jeg bedt stater og donorer om to ting:

1. For det første trenger vi økt finansiering for at internasjonale og lokale hjelpeorganisasjoner skal kunne bidra til å unngå full hungersnød. Dyrene har allerede dødd, men det er fremdeles tid til å forhindre at mennesker dør i stor skala. Vi appellerer til private givere, men en stor del av finansieringen må komme fra institusjonelle donorer, deriblant Gulf-statene. Jeg vet at det er et vanlig refreng at vi ber om penger, men det er eneste måten vi kan hjelpe dem som trenger det akkurat nå. Norge har allerede bidratt med økte bevilgninger til Somalia. I tillegg håper jeg at Norge vil fortsette sitt viktige arbeid med å mobilisere støtte også fra andre stater.

Det er ett lyspunkt: Private givere har vist inspirerende generøsitet i forbindelse med disse krisene. Felles innsamlingsaksjoner i syv land har gitt 115 millioner pund til hjelpearbeidet. I Norge har særlig somaliske diasporamiljøer bidratt stort til det humanitære arbeidet.

I løpet av de dagene vi kjørte 1500 kilometer gjennom Somaliland, så vi ingen andre FN-biler eller andre hjelpeorganisasjoner. Vi så bare noen få private vanntankbiler. CARE har nådd over 300.000 mennesker med mat, vann, pengestøtte og annen nødhjelp, men det haster å nå flere av dem som hittil ikke har fått hjelp.

2. Det andre jeg ber om, er like viktig: Både donorer og hjelpeorganisasjoner må dele informasjon i sanntid, slik at pengestrømmer kommer frem til dem som kan levere, og hjelpen kommer frem til dem som trenger det mest.

 

Ufullstendig informasjon

I et land som forbindes med konflikt og terror, høres det fornuftig ut å be om mer informasjon før man forplikter penger. Man ønsker gjerne å dobbeltsjekke hvorvidt behov er reelle og om partnere er til å stole på. Men når behovene blir mer akutte for hver dag som går, kan dette være feil fremgangsmåte. Vi trenger større tillitt fra donorene og forståelse for realitetene på bakken. Vi må selv være tydelige på hvor mye penger som er på vei, og hva som allerede er levert til våre partnerne. Vi må være åpne om hvor mange ansatte, tankbiler og hvor store forsyninger vi har tilgjengelig umiddelbart, og hvor mye som vil ankomme om seks uker.

Dette betyr at donorer må finansiere hjelpearbeid basert på ufullstendig dokumentasjon og raske analyser. Det betyr at vi i hjelpeorganisasjonene må være åpne om hvor vi ikke er i stand til å hjelpe og dele informasjon når vi har ansatt feil folk, når avtaler ikke blir overholdt eller når nøkkelpersoner må ta fri for å unngå å bli utbrent. Menneskeliv er nå avhengige av at vi alle bidrar med fleksibilitet og åpenhet.

 

Lokale partnere er avgjørende

Somalia er et av de tøffeste stedene i verden å jobbe. Tiår med vold og konflikt har gjort det vanskelig å nå frem til dem som trenger hjelp. Det er ikke umulig, men det tar tid. Vi må ofte forhandle og reforhandle med ulike væpnede grupper. Vi må balansere kompliserte hensyn og være godt informert om historiske forhold og fiendskap. Det er lett å karikere disse utfordringene, men mange av de samme klan- og familienettverkene som har gjort fred så vanskelig i Somalia, er også de samme nettverkene som holder mange av dem jeg møtte i live. Til tross for alle problemene, kommer hjelpen frem. Noen ganger forenes grupper på tvers av tradisjonelle skillelinjer når de møter problemer de ikke kan løse alene. Samarbeid med lokale partnere er avgjørende for å få tilgang til de mest utsatte områdene.

Når vi nå trapper opp innsatsen, må vi ha forståelse for realitetene og tillit til de som jobber for at hjelpen skal komme frem, slik at den ikke forsinkes av velmenende spørsmål og ekstra papirarbeid. Dobbelsjekking vil nå koste liv. 

Publisert: 07.04.2017 10:19:52 Sist oppdatert: 07.04.2017 10:35:27