Norfund: Ikke miste de store linjene av syne

MENINGER: Det har knapt blitt bygget ett eneste kommersielt kraftverk basert på ren energi i Afrika sør for Sahara de siste årene uten kapital fra utviklingsfond som Norfund. Fondet avviser påstanden fra CMI-forsker om at Norfund, gjennom sine investeringer i kraftproduksjon fortrenger privat kapital.

Av Kjell Roland Sist oppdatert: 01.02.2017

I artikkelen “Vi vet skremmende lite om hva som virker” i Bistandsaktuelt 31. januar 2017 oppsummerer Magnus Hatlebakk litteraturen som studerer om bistand virker. Overskriften er oppsummeringen. Det er sikkert riktig at mye ikke virker. Men det er viktig likevel å holde fast ved at vi vet ganske mye om hva som bekjemper fattigdom. Og mange land har gjort store fremskritt de siste tiårene. Det enkle budskapet er at ingen land har lykkes med utvikling, økonomisk vekst og å  løfte store folkegrupper ut av fattigdom uten å investere tungt i infrastruktur, herunder kraftproduksjon og nettutbygging. Og skape arbeidsplasser i et lønnsomt næringsliv som også finansierer offentlige sektor gjennom å betale skatt. Dette gjelder for eksempel Kina, Singapore, Sør-Korea og Vietnam.  

Spørsmålet er om bistand er nyttig eller viktig i denne sammenheng. Jeg tror (men kan ikke med økonometriske studier vise) at bistand har vært nyttig ved bedring av utdanningsnivå og helse, og i økende grad de senere år ved at Vestlig bistand har gjenoppdaget betydningen av infrastruktur og næringsliv. For dette vet vi virker, og her finnes det studier som dokumenterer. Først og fremst vet vi at utenlandsinvesteringer (FDI) er viktig. Det er det DFI-er som Norfund driver med; tilføre mer kapital til vekst i fattige land.

En studie gjennomført av Overseas Development Institute (ODI) (“The macroeconomic effects of development finance institutions in Sub-Saharan Africa”) viser at en 10 prosent økning i DFIers investeringer i lavinntektsland fører til 1,3 prosent økning i landets økonomiske vekst. I en annen rapport , “The role of development finance institutions in tackling global challenges”, argumenterer ODI at det er en positiv korrelasjon mellom DFI og FDI, og at DFI-investeringer “crowder-in” andre investorer heller enn å skyve disse ut.

Norfunds mandat er å investere i bærekraftige bedrifter i land og sektorer som mangler kapital til å vokse. Investeringene våre skal være addisjonelle til det markedet kan tilby. Norfund er derfor villig til å ta høyere risiko enn mange private investorer gjennom å gå inn i noen av de mest utfordrende og fattigste markedene. I 2016 gikk 85% av investeringene til lavinntekts- og lavere mellominntektsland, mens tilsvarende tall for FDI var 7% i følge Verdensbanken. Ser vi på kredittrisiko gikk 78% av Norfunds investeringer til land som er vurdert til å være “non-investment grade” mens tilsvarende tall for FDI var på kun 23%.

Magnus Hatlebakk hevder nokså overraskende at Norfund, gjennom sine investeringer i kraftproduksjon fortrenger privat kapital. I det fleste av de landene Norfund opererer, bygges det ut alt for lite kraftproduksjon, og det som bygges finansieres nesten uten unntak av Development Finance Institutions DFI-er som Norfund.   Professor Anton Eberhard, University of Cape Town m. fl., dokumenterer grundig i boka «Independent Power Projects in Sub-Saharan Africa”, at det knapt har blitt bygget ett eneste kommersielt kraftverk basert på ren energi i Afrika sør for Sahara de siste årene uten kapital fra DFIer som Norfund.  

Jeg vil gi Hatlebakk rett i at land som Brasil og Chile ikke har samme grad av behov for DFI-kapital som de fattigere landene nevnt over. Norfund har heller ikke gjort nyinvesteringer i disse landene de siste årene. At Norfund historisk har investeringer i Chile og Brasil gjennom et samarbeid med Statkraft har særegne grunner: Gjennom et langsiktig samarbeid med Statkraft har vi bygget opp SN Power nettopp for å skape  en aktør som har erfaring, kompetanse, evne og vilje til å kunne gå inn i  vanskeligere land i blant annet Afrika sør for Sahara.

Norfund er på vei ut av land som Brasil og Chile, og inn i mer utfordrende markeder der investorer og industrielle aktører som vil bygge og drive vannkraft er så å si fraværende. Men å mene at investeringer i vannkraft i Nepal fortrenger privat kapital overrasker. Dette er et land med et skrikende behov for privat deltakelse i vannkraftutbygging og økende avhengighet av importert kullkraft fra India.

Publisert: 01.02.2017 12:03:25 Sist oppdatert: 01.02.2017 12:13:15