Soldater står ved rester av en bil etter et selvmordsangrep i Goa i Mali. Foto: NTB scanpix

Radikale terrorister i Vest-Afrika – mer komplisert enn som så

MENINGER: Den fortsatte tilstedeværelsen av radikale islamistiske bevegelser i Nord- og Vest-Afrika, og spesielt Sahelregionen, gir god grund til bekymring mange steder i Europa. De destabiliserer en region som er Europas nærmeste nabo mot sør, men er også en direkte trussel mot Europa.

Av Bo Jensen Sist oppdatert: 15.02.2017

Bombingen av togstasjonen i Madrid og minst et av de siste års terrorangrep i Paris (angrepet mot et jødisk supermarked), hadde klare forbindelser til Afrika. Det er derfor den franske regjeringen og deres europeiske partnere har satset så hardt på å bekjempe disse opprørsbevegelsene i Sahel-regionen. Mest massivt i Mali, hvor blant annet Norge deltar, men også i Niger, Tsjad og Den sentralafrikanske republikken har man satt inn tropper for å assistere disse landene med å bekjempe terrorbevegelsene.

For å lykkes med dette må man imidlertid være klar over at de væpnede bevegelsene ikke bare er en flokk religiøse fanatikere, ofte avbildet med flagrende gevanter og et vilt uttrykk i øynene, men er et uttrykk for en rekke kompliserte spenninger i regionen. Kun hvis man tar høyde for den kompliserte sosialøkonomiske bakgrunnen kan man utforme en relevant strategi for å bekjempe terrorismen i Vest-Afrika.

 

Det er snakk om flere forskjellige typer bevegelser eller organisasjoner. En del av dem riktig nok er drevet av radikal, religiøs ideologi. De fleste av disse er på en eller annen måte forbundet med Al-Qaida in Islamic-Maghreb (AQIM). En av de største er Al-Mourabitoun - tidligere MUJAO, ledet av den beryktede algeriske terroristen Mokhtar Belmokhtar – som blant annet stod bak angrepet på gassanlegget i In-Amenas hvor 37 gisler, herav fem norske, ble drept. En annen er Ansar Dine (Troens Forsvarer), som ledes av en tuareg, Iyad Ag Ghaly, og som en overgang kontrollerte Timbuktu, hvor de innførte et stramt sharia styre og ødela mange kulturminner. Etter at franske styrker og FN har fått kontroll med de største byene har organisasjonen utført flere angrep på militære og sivile mål i Mali. Men det er også mange andre organisasjoner som har tilknytning til disse to, og som deler deres mål om å innføre et religiøst styre basert på sharia-lovgiving i Mali, og mere bredt i Sahel regionen.

Selv om hovedparten er forbundet med Al-Qaida (AQ) er Islamisk Stat (IS) også representert. Boko Haram sier at de er knyttet til IS, noe som i praksis ikke betyr så mye fordi organisasjonen er geografisk isolert i det nordlige Nigeria. Men nylig har man sett at konkurransen mellom AQ og IS har drevet en del av kampene i Libya, og at dette nå også sprer seg til Sahel, hvor IS forsøker å rekruttere støtte fra Peul-folket i Niger, og tilbyr trening i det sørlige Libya.

 

I dette spiller de på en annen av de spenningene som driver konfliktene i regionen, nemlig uavhengighetsbevegelsene blant etniske grupper.  Det er først og fremst Tuaregene som krever uavhengighet for republikken Azawad, som dekker et område fra det nordlige og vestlige Mali samt det det nordlige Niger, og gjerne også sørlige deler av Algerie og Libya. Deres viktigste organisasjon er Mouvement National pour la Liberation d’Azawad (MNLA – ledet av Mahmoud Ag Aghaly) hvis styrke til dels er basert på soldater som hadde tjent Ghadaffi men vendte hjem etter hans fall. I tillegg finnes flere grupper som har skilt seg ut på grunn av personlige, stammemessige eller politiske uenigheter. Andre etniske grupper, som Peul og Fulani, har også egne bevegelser som krever autonomi, eller i hvert fall ikke-innblanding fra statens side. Disse gruppene går på tvers av landegrensene og spiller en stor rolle i både Mali og Niger.

 

Endelig finnes det etter hvert ganske mange væpnede organisasjoner som ivaretar sentrale personers eller gruppers interesse. Den sterkeste er Groupe Autodefence Touareg Imghad et alliés, GATIA-militsen, som representerer Tuareger, især fra Imghad-stammen, som ser en interesse i å stå på god fot med regjeringen i Mali, og derfor støtter den; men samtidig støtter den også de politiske ambisjonene til general El Hajd Ag Gamou, som offisielt har en ledende posisjon i Malis regjering.  Andre mindre befolkningsgrupper har også dannet egne militser, dels for å forsvare seg mot etablerte grupper, dels for å få lov til å delta i fredsforhandlinger i Mali – her er det nemlig kun væpnede grupper som er invitert med (dog ikke de mest radikale islamistiske grupper). I andre tilfeller ser noen en mulighet for å danne en egen organisasjon som forsøker å forene noen av de forskjellige dagsordenene.

 

Når man ser på hvordan rekruttering til disse bevegelsene foregår er bildet enda mer broket. Islamsk radikalisme står veldig svakt i Sahel-området. Tradisjonelt tilhører muslimer i Sahel en lokal utgave av Sufi-ordenen, som er en mystisk religion hvor meditasjon, kunst og musikk spiller en stor rolle; og selv om det de siste årene er blitt etablert wahabistiske eller salafistiske moskeer, med støtte fra Golf-landene, Saudi Arabia eller Pakistan, står disse radikale retningene svakt i de fleste land. Man ser også at de ledende skikkelsene i de religiøse terrororganisasjonene ofte kommer utenfra; fra Nordafrika eller Midtøsten. Kun i Nigeria har Boko Haram skapt en hjemlig radikalisering.

De etnisk-politiske opprørsbevegelsene rekrutterer på et annet grunnlag. De har utvilsomt en betydelig oppbakking i de etniske gruppene, hvor folk føler seg oversett og forbigått, og er i opposisjon til myndighetene. Lokalsamfunnene i marginaliserte strøk har lenge hatt et motsetningsforhold til myndighetene. De ser regjeringen som en trussel mot deres tradisjonelle levevis (de er oftest pastoralister eller handelsfolksom organiserer karavaner gjennom ørkenen), og ligger ofte i lokale konflikter med bofaste befolkningsgrupper. De føler seg marginalisert økonomisk, politisk og kulturelt og mener at regjeringen bevisst overser dem.

Hovedparten av rekrutteringen har imidlertid en mye mer praktisk baggrund – nemlig fattigdom. Alle Sahellandene har svært høy befolkningsvekst, og livsgrunnlaget er spinkelt i de tørre områdene. Da er det en interessant mulighet for familien å la en sønn eller to slutte seg til en av de væpnede gruppene. Det kan være direkte som leiesoldat eller indirekte via f.eks. islamske skoler. Det ser ut til at de tiltrekker seg tilstrekkelig med rekrutter, og i motsetning til Boko Haram eller Lord’s Resistance Army, trenger de ikke å bortføre og tvangsrekruttere barn.

 

Her er vi så fremme ved et viktig poeng, nemlig det økonomiske grunnlaget for de væpnede gruppene: Vest-Afrikas sorte økonomi. Forskere, bl.a. Global Initiative Against Transnational Organized Crime, anslår at 50-80 prosent av handelen i Vest-Afrika skjer gjennom uformelle markeder. En stor del er handel med dagligvarer - noen ganger på tvers av landegrensene (f.eks. smugling av fødevarer eller brennstoff) – men ofte er den enda mere kriminell. Vest-Afrika er dominert av store kriminelle smuglernettverk og er i de siste årtier blitt den viktigste ruten for smugling av narkotika fra Sør-Amerika til Europa. Narkotika ankommer til Guinea-Bissau og Conakry, og sendes i vidt omfang gjennom Mali, Niger og Libya. Men narkotika er kun et av mange produkter. Våpen, produkter fra den uformelle minedrift (f.eks. bloddiamanter), og ikke minst mennesker, følger de samme rutene. Det dreier seg både om menneskesmugling (hvor de som reiser selv har oppsøkt smuglerne), menneskehandel (hvor mennesker smugles mot sin vilje) og så mellomformene, hvor folk blir lurt.

Denne handelen er basert på tusenår gamle tradisjoner, og blir i mange lokalsamfunn betraktet som den mest naturlige levevei. Visse befolkningsgrupper har levd av å frakte ting gjennom ørkenen i mange generasjoner; de har organisert karavaner så lenge noen kan huske, og har ikke andre muligheter for å tjene til livets opphold. At en eller annen myndighet har erklært bestemte varer ulovlige er ikke så interessant for dem. Derfor er det svært vanskelig å bekjempe denne handel, og det kan vanskelig la seg gjøre uten å skape markante endringer i utviklingen i disse svært fattige landene. Fremmedlegionen har prøvd i over 150 år, og nå ligger hovedansvaret hos en håndfull land som klart har noen av de svakeste styresett og regjeringer i hele verden.

Denne omfattende og lukrative handelen «beskyttes» og beskattes av de væpnede gruppene. De står sjeldent selv for å frakte varene, men utpresser store beløp fra operatørene. Og det er ikke kun de kriminelle nettverkene som betaler. Også helt normal og lovlig handel «beskattes» av de væpnede grupper. Da Niger forsøkte å stoppe Boko Haram fra å etablere seg i den sørlige delen av landet, forbød man å holde fiskemarkeder, fordi de var en hovedinntektskilde for terrororganisasjonen. Ofte er terror- og opprørsgrupper minst like effektive i deres beskatning som de lovlige myndigheter.

Som supplement har spesielt de religiøse gruppene slått seg på bortføringer og utpressing. Men igjen er det snakk om en arbeidsdeling. I mange tilfeller er det små kriminelle bander som faller over en villfaren europeisk turist eller NGO-aktivist, tar vedkommende til fange og selger ham/henne videre til en av de religiøse organisasjonene, som vet hvordan man tjener på bortføringer – både med hensyn på propaganda og i økonomisk forstand.

Terrororganisasjoner, opprørsgrupper, opportunistiske politikere og kriminelle nettverk er flettet sammen i én tilsynelatende uløselig knute. Selv om det er flere forskjellige organisasjoner med forskjellig ideologisk eller politisk grunnlag, som til tider bekjemper hverandre, har de alle en felles grunnleggende strategisk interesse – å svekke de nasjonale myndighetene. Selv de regjeringsvennlige militsene foretrekker å representere regjeringen fremfor at de offisielle sikkerhetsstyrkene tar den oppgaven tilbake. Det gjelder ikke minst å sikre seg en fortsatt adgang til rikelig finansiering. Og det er ikke noen vanskelig oppgave å svekke myndighetene i disse landene, som i utgangspunktet er blant verdens svakeste, og befinner seg i noen av verdens mest sårbare situasjoner. 

Derfor er det heller ikke noen enkel oppgave å bekjempe terrorismen på Europas sørlige dørstokk – og soldater og bomber løser ikke problemet alene. Skal man lykkes med å bekjempe den voldelige ekstremismen, må man takle hele denne vanskelige situasjon. Der er behov for bedre styresett i de landene som står overfor den umiddelbare utfordringen. Disse landene må ta de etniske mindretall på alvor, gå inn i en dialog og anerkjenne deres marginalisering; etablere bedre relasjoner til lokalsamfunnene. Men det krever også en styrket økonomisk vekst og jobbmuligheter for de mange unge. Og så kreves det en internasjonal innsats for å stoppe den illegale handelen, som også finansierer terroren; ikke ved Europas grense men innen den kommer inn i Afrika.

 

Mening

Publisert: 15.02.2017 07:14:02 Sist oppdatert: 15.02.2017 07:24:14