Yuna har ansvaret for fire barnebarn, men det er de som tar vare på henne i flyktningleiren. Foto: Caritas

På flukt fra Boko Haram – relativ trygghet i Maiduguri

MENINGER: Hva gjør du, når det eneste du ønsker er å komme hjem igjen? Etter å ha flyktet for livet, løpt og gått barbent, eller på dårlige sko i 4-5 dager?

Av Nina A. Brattvoll Sist oppdatert: 30.11.2017

Det eneste du fikk med deg var klærne dine og skoene du hadde på deg, noe kjøkkenutstyr og familien din. Du er kanskje å anse som heldig, for mange fikk hverken med seg kjøkkenutstyr eller alle familiemedlemmene sine. Det er tre år siden nå. Du går fortsatt i de samme klærne, du bor i en inngjerdet leir. Du har mistet alt du eide og du er helt avhengig av matutdeling for å overleve. Hva gjør du da?

 

Humanitær katastrofe i det nord-østlige Nigeria

Dette er virkeligheten for Yanu, en eldre kvinne vi møter i Muna Dalti, en av leirene for internt fordrevne i utkanten av Maiduguri by i det nord-østlige Nigeria. Hun er sannsynligvis i slutten av 60-årene, men hun vet ikke nøyaktig. Hun brukte 4-5 dager på flukten til Maiduguri by. Hun er i relativ trygghet nå, sammen med familien, men går fortsatt i de samme klærne hun flyktet i for 3 år siden.

Den samme situasjonen befinner Modu, Bulama og Mallombe seg i, tre eldre menn i samme leir, som også mer enn gjerne vil dele sine historier. De samler en gruppe av sine venner og naboer, og setter seg ned sammen med oss. De har alle vært i Muna Dalti i over tre år. De har mistet alt de eide, men har familiene sine med seg. De er takknemlige for det og for all hjelpen de har fått, men lengter til den dagen de kan reise hjem og dyrke jorda de måtte forlate i hui og hast. Livet i Maiduguri har ingenting å tilby dem, bortsett fra overlevelse. De kommer fra ulike landsbyer i delstaten Borno nord-øst i Nigeria, og måtte flykte til fots. Mange av dem har gått opp mot 150 km til fots før de kom frem til relativ trygghet i Maiduguri. De har godt humør, men det er liten tvil om at livet er hardt.

Dette er også virkeligheten for millioner mennesker i de tre delstatene Borno, Adamawa og Yobe i den nord-østlige delen av Nigeria, som enten er på flukt eller som frykter angrep fra de væpnede grupperingene som terroriser regionen. FN rapporterer at 1.7 millioner mennesker fortsatt er internt fordrevne. Volden i nord-øst har jaget menneskene her på flukt siden 2009. Etter mange år med de groveste former for vold fra den væpnede islamistiske terroristgruppen, Jamā'atu Ahli is-Sunnah lid-Da'wati wal-Jihād, mer kjent som Boko Haram, valgte verdenssamfunnet først i 2014 for alvor å fokusere på denne humanitære katastrofen.

 

De humanitære behovene er enorme

Selv med de små bevegelsesmulighetene vi har i Maiduguri-området, er det lett å se at de humanitære behovene er enorme. Hvordan situasjonen er i de mange områdene, som ikke er tilgjengelige, kan man bare spekulere på. FN-organisasjonene bidrar med solid tallmateriale. UN-OCHA rapporterer om store gap og behov i alle sektorer. Nigerianske myndigheter ønsker at folk skal begynne å returnere til sine hjemsteder, men de fleste som har sett seg nødt til å flykte, kvier seg for det. Med liten prioritering av gjenoppbygging, fjerning av miner, og sikkerhetstiltak utenom byområdene, er det lite som tyder på at de som er drevet på flukt vil flytte tilbake i overskuelig fremtid.

De fleste som har flyktet oppholder seg i uformelle leirstrukturer med minimal hjelp. En del av de mest sårbare har likevel fått opphold i mer formelle leire, drevet av internasjonale organisasjoner. Beskyttelse, helse, vann og sanitær, samt matsikkerhet er det mest prekære for alle, uansett type leir. Vann og sanitær, sammen med helse, har hatt høyeste prioritet i Maiduguri-området og det nordøstlige Nigeria etter at flere kolera-utbrudd rammet regionen under regntiden i august. Begge sektorer er sterkt underfinansierte og organisasjoner med ekspertise innen vann, sanitær og helse har mobilisert ekstra. Kolerautbruddet er nå under kontroll. Tørketiden bidrar til mindre spredning av sykdommen. Det jobbes aktivt med forebyggende tiltak før regnet igjen kommer i mars-april.

For Caritas og andre organisasjoner som jobber med matsikkerhet og sultproblematikk, er manglende ressurser og manglende tilgang til områdene hvor folk bor, en stor utfordring. Store deler av Borno delstat er å anse som rød sone. Områdene er ikke tilgjengelige, noe som gjør det vanskelig å nå en befolkning sterkt rammet av volden. Mange lever i lommer av trygghet, men uten mulighet til å dyrke jorden og uten muligheter til å overleve uten hjelp utenifra. OCHA rapporterer at av de 5.8 millionene i det nord-østlige Nigeria som har behov for matassistanse, bor 5.2 millioner i en av de tre delstatene Borno, Yobe og Andamawa. 3.4 millioner er antatt rammet av akutt undernæring og av disse anses 450.000 mennesker å lide av alvorlig akutt underernæring.

Regionen har blitt rammet så hardt, fordi lokalsamfunnene som har tatt imot mennesker på flukt, i utgangspunktet hadde knapt med ressurser. Behovene er enorme og kun 35 prosent av befolkningen er så langt nådd. I de røde sikkerhetssonene er det Verdens Matvareprogram (WFP) som står for matutdelingen. Personell flys inn med helikopter. I områder med noe bedre sikkerhetssituasjon, er også andre organisasjoner inne og bidrar. Blant disse er Caritas Norge, i samarbeid med Caritas Nigeria.

 

Maiduguri – et glimt av håp

8.5 millioner mennesker blir en uhåndterlig mengde, hvor vi lett kan glemme hva en slik katastrofe betyr for hver og en av dem som rammes. Derfor er det så viktig å sette seg ned med enkeltmenneskene. For å forstå hvor de kommer fra og hva de har vært gjennom. Hvordan de har det nå, hva de trenger og hva de drømmer om. Det er derfor vi setter oss ned sammen med Yuna og hennes familie. Med Modu, Bulama og Mallombe, og deres venner og naboer. Vi, som kommer utenfra, er omgitt av de strengeste sikkerhetsrutiner, vi har begrenset tid i leiren, fordi det er for farlig å være der. Vi må være trygt tilbake bak høye murer før mørket kommer. Mens de blir igjen. Det er en surrealistisk øvelse.

Jeg lar meg alltid bevege av gjestfriheten, rausheten, smilene og villigheten til å dele sine historier. Det føles mange ganger ubekvemt, det føles feil og det er ikke alltid lett å finne en god inngangsport for en god samtale. Det løser seg ofte fort, fordi folk vi møter er så rause. Selv om de har mistet alt og selv om de er i veldig sårbare situasjoner. Det gir oss kunnskap og det gir motivasjon. Til å jobbe enda hardere. Til å bidra enda mer. For at folks liv skal bli bedre, for at konfliktsituasjonen skal løses, slik at folk en dag kan flytte hjem. For den største lærdommen av å sette seg ned og slå av en prat, er at folk er folk. Selv om vi er forskjellige. Vi har de samme behovene. Det kunne vært oss. Det kunne lett vært oss. Det er vanskelig å skjønne hvis vi ikke tar oss tid til en prat.

Vi har fått mulighet til å komme til Muna Dalti gjennom tett samarbeid med Catholic Relief Services (CRS – Caritas USA). Muna Dalti er ett av de få områdene for internt fordrevne vi av sikkerhetsmessige årsaker kan besøke i Maiduguri og overhode i det nord-østlige Nigeria. De som bor er i denne leiren valgt ut blant de de mest sårbare. De bodde tidligere rett på andre siden av hovedveien - i et enormt og uoversiktlig leirområde. Der er det betydelig mer usikkert, volden er utbredt, brannfaren er overhengende i de tettpakkede boligstrukturene, vann- og sanitærforhold er under enhver kritikk, og det er her kolerautbruddet i august rammet først.

Yuna har ansvaret for fire barnebarn, men det er de som tar vare på henne. Barnebarna er alle jenter. Den minste er ca 5 år. Den eldste er ca 10 år. Hun husker ikke helt. Det er de som lager mat, henter vann og passer på at bestemoren har det hun trenger. De er relativt trygge her i leiren og takknemlige for hjelpen de har fått. Yuna ønsker ikke å reise hjem. Hun ønsker at barnebarna skal få det bedre enn de har det nå. Mest av alt ønsker hun at jentene skal få utdanning. Det er helt umulig, for det har hun ikke råd til. Hennes eneste ønske for dem nå er at de alle skal bli gift med gode menn. Det gir mer trygghet enn ikke å være gift og det fritar henne for det enorme ansvaret. Hun kan ikke bidra med annet enn det hun får utdelt i leiren. Hun håper de blir gift innen de fyller 14 år.

Modu, Bulama og Mallombe er samstemte på at de ønsker å reise hjem. Det samme er vennene og naboene, som sitter sammen med dem. Inntil det skjer, er de alle takknemlige for den hjelpen de får. Av sikkerhetsmessige årsaker holder de seg mest her innenfor gjerdene, selv om de ikke er låst inne. De er fullstendig avhengige av internasjonal hjelp for å overleve. Dersom de trenger de et par sko eller noe annet, må de selge deler av matrasjonene. Det gjelder alle her. Mennene her skulle også gjerne sendt barn og barnebarn på skole. Det har de ikke råd til. Derfor sender de dem på den eneste uformelle skoleringsmuligheten som finnes, koranskolene i nabolaget. Selv om islam er viktig her, ønsker alle likevel at barn og barnebarn skal få muligheten til formell utdanning.   

 

Maiduguri – den nervøse byen

Maiduguri er en nervøs by, selv om den anses å være relativt trygg. Volden og selvmordsangrepene er økende. Ingen vet hvem den rammer neste gang. Det umiddelbare inntrykket av Maiduguri gir en følelse av en hvilken som helst by, mennesker som haster til og fra, butikker og gateliv, og hyggelige mennesker som ønsker deg velkommen. Alle som bor i Maiduguri vet at førsteinntrykket bedrar. Selvmordsbomber rammer byen ukentlig og de nord-østlige delene av Nigeria daglig. Bombene og angrepene kan komme hvor som helst på dagtid, i trafikken, på markedet, ved supermarkedene og der folk samles. Disse hendelsene når sjelden internasjonale medier, med unntak av når noe er spektakulært.

Som da tre jenter for noen uker siden beveget seg inn i Muna Dalti, 100 m unna der vi er nå. Den ene jenta sprengte seg selv i luften. 14 mennesker ble drept. De to andre jentene ble skutt av militæret, fordi de hadde bombevester på. Nyheten om moskeen som ble angrepet den siste søndagen i oktober under morgenbønnen hørte vi lite om. 5 mennesker ble drept. Mange skadet. Eller en uke før det da 13 mennesker ble drept rett nede i veien. Eller noen dager eller en uke før det igjen. Det skjer noe hver dag i hele regionen. Det skjer oftere i 2017 enn i 2016.  

Folk lever sine liv, men er alltid på tå hev. Ingen vet når volden kan ramme dem. Det skaper nervøsitet, mistenksomhet og et veldig fokus på sikkerhet. Byen preges av et høyt militært nærvær og folk unngår store folkemengder. Portforbudet gjelder fortsatt. Det ble innført i mai 2013 på grunn av den endeløse volden fra Boko Haram. Ingen får bevege seg utendørs mellom kl. 21.00–06.00. Følelsen av trygghet forsvinner med kunnskapen om alt dette. Når man i tillegg vet at nigerianske myndigheter har gravd en vollgrav rundt hele byen, for bedre å ha kontroll på hvem som beveger seg inn i den, skjønner man hvorfor de fleste sover med ett øye på gløtt.

 

Caritas i Nigeria – hva kan vi gjøre?

I denne komplekse situasjonen jobber Caritas Norge sammen med Caritas Nigeria, for å styrke matsikkerhet og levekår for sårbare grupper. Vi jobber i fire kommuner i delstatene Borno og Andamawa. Reise inn til landsbyene kan kun skje med nasjonalt personell. Vi jobber derfor i tett samarbeid med lokalt ansatte for at hjelpen skal komme frem til de 4.000 sårbare familiene (ca. 24.000 mennesker). Kommunesentraene regnes som relativt trygge, men reise i de omliggende områdene er kritisk. Reise fra Maiduguri by er utelukket på grunn av sikkerhetssituasjonen, og reisene inn må skje fra andre områder. Dette gjør arbeidet ekstra krevende og er heller ikke på noen måten uten risiko.

Caritas jobber gjennom en integrert tilnærming hvor matvarehjelp gjennom matkuponger, kombineres med insentiver til å komme i gang med småskala-jordbruksproduksjon gjennom utdeling av frø, redskaper og gjødsel. Mange i disse områdene har i lang tid levd med lite tilgang til mat og jord, og opplever en kritisk ernæringssituasjon. Vi deler også ut miljøvennlige komfyrer og solcelle-lamper i en region hvor elektrisitet ikke er utbredt. Undersøkelser viste at familier i de områdene vi nå har valgt å gå inn i, hadde svært få overlevelsesstrategier. De innførte derfor "negative overlevelsesstrategier", dvs. reduksjon i matinntaket eller en reduksjon i antall måltider per dag. Vi fant at ca 70 prosent av familiene hadde et utilfredsstillende kosthold. Behovene er enorme. Vi kan hjelpe noen familier, men på langt nær alle.

Mer hjelp må på plass, mer må gjøres for å stoppe volden og for å løse konfliktsituasjonen. Folk vil gjerne flytte hjem, samtidig som sikkerhetssituasjonen, grunnleggende humanitære behov og manglende infrastruktur vil være de største utfordringene i hele den nord-østlige delen av Nigeria, og i regionen som helhet, i lang tid fremover. 

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 30.11.2017 03.20.00 Sist oppdatert: 30.11.2017 03.20.03

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.