Folk i Nord-Uganda ser på tv-overføringen av rettssaken i Den internasjonale straffedomstolen mot den tidligere ugandiske barnesoldaten Dominic Ongwen. Han er anklaget for 70 overgrep som han skal ha utført som opprørssoldat i Herrens motstandshær (LRA) - en opprørsgruppe som har herjet i Nord-Uganda, DR Kongo og Den sentralafrikanske republikk. Foto: NTB scanpix

Står «Negerdomstolen» for fall?

MENINGER: Den internasjonale straffedomstolen (ICC) mister medlemsland i Afrika. Sør-Afrika, Burundi og Gambia har annonsert at de vil melde seg ut. På det afrikanske toppmøtet i januar vil domstolen bli et hett tema i korridorene. Akkurat nå er det mer sannsynlig at flere land forlater domstolen enn at nye kommer til.

Av Rolf A. Vestvik Sist oppdatert: 06.01.2017

 Den Internasjonale straffedomstolen ble opprettet i 2001 for å straffeforfølge enkeltpersoner som har begått krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Mer enn 120 land valgte å ratifisere konvensjonen og ICC ble et viktig instrument i arbeidet med å straffeforfølge personer som begår alvorlige forbrytelser. Men samtidig har domstolen hele tiden vært omstridt fordi den har overnasjonalt mandat og en rekke stater har ikke underskrevet konvensjonen om domstolen. I de siste årene har kritikken særlig kommet fra afrikanske land.

 

Kritikken mot domstolen

Så langt har domstolen ferdigbehandlet 23 saker, samtlige rettet mot personer fra det afrikanske kontinent. Av de som så langt er dømt for forbrytelser er alle afrikanere. Av de 10 sakene som domstolen nå etterforsker er 9 fra det afrikanske kontinent. Av de 10 sakene hvor det er igangsatt såkalte forhåndsundersøkelser er 4 fra Afrika. «Negerdomstol» er et begrep som mange afrikanerne og andre derfor bruker om domstolen.

Det er flere årsaker til at domstolen har fokus på Afrika. Det ene er at svært mange grove forbrytelser er blitt begått på det afrikanske kontinent. Det andre er at mange afrikanske land (34) er medlemmer av ICC, og med det har domstolen hatt tilgang til saker på det afrikanske kontinent.

En annen kritikk mot domstolen er at den ved å straffeforfølge ledere hindrer fredsforhandlinger og dialog. Et viktig element i slike forhandlinger har vært amnesti og straffefrihet for forbrytelser begått under konflikten. Men så har ICC startet en prosess om straffeforfølgelse av en av partene, og dermed har et viktig incitament for å signere fredsavtaler blitt borte. Interessant er det at i Colombia for eksempel, har det vært mer fokus på fredsforhandlinger, dialog og amnesti enn på straffeprosesser. Dette representerer også en kritikk mot straffedomstolen, fordi straff etter en konflikt ikke nødvendigvis fører til bærekraftig fred. Dersom fremtiden er en fengselscelle vil mange heller velge fortsatt krig og kamp.

En tredje kritikk mot domstolen er at den beskytter stormaktenes statsborgere, og kamuflerer de forbrytelser stormaktene har begått i andre land. Domstolen kan nemlig kun iverksette straffeprosesser overfor borgere fra land som har tilsluttet seg domstolen. Hvis domstolen skal gripe inn i andre land, krever det at FNs sikkerhetsråd instruerer domstolen om å reise tiltale mot enkeltpersoner. Denne ordningen var nødvendig for å få aksept fra stormaktene om en internasjonal straffedomstol, men gjør det samtidig umulig for domstolen å gripe inn mot mistenkte krigsforbrytere fra veto-maktene som sitter i Sikkerhetsrådet og som ikke har tilsluttet seg domstolen. I dag er det Russland, USA og Kina, og de vil enkelt legge ned veto mot et forslag i sikkerhetsrådet om en straffeprosess mot en person fra eget land. Sett fra Afrika blir domstolen et post-kolonialistisk grep for stormaktenes fortsatte undertrykking av landene i Sør.

 

For sent?

Kritikken mot ICC er nå så sterk fra flere afrikanske land at det er mer sannsynlig at land vil forlate domstolen enn at nye kommer til. Domstolen har nå kun 121 medlemsland. Dersom et flertall av verdens om lag 200 stater velger ikke å være med, vil domstolen bli irrelevant. Det ville være en tragedie for den internasjonale rettsorden i en tid da verden mer enn noen gang trenger internasjonale regelverk som respekteres. Derfor burde Norge og det internasjonale samfunnet aktivt støtte opp om domstolen og legge press på stater som vil trekke denne i tvil. Spørsmålet er imidlertid om det ikke er for sent.

Det viktigste tiltaket som kunne reddet domstolen er at en eller flere av stormaktene meldte seg inn. Da ville domstolen gjenvunnet tillit og argumentet om at domstolen er et redskap for stormakter ville falle. Problemet er imidlertid at Russland nylig har uttalt at de ikke lenger vil samarbeide med domstolen grunnet domstolens undersøkelser av Ukraina-konflikten. Det er også lite sannsynlig at et USA med Trump i spissen vil bli medlem. Og med USA og Russland ute vil nok heller ikke Kina bli med.

Det andre tiltaket som kunne reddet domstolen ville være en tung satsing på raskt å igangsette høyprofilerte saker fra andre kontinenter. Et fokus på mulige krigsforbrytelser i Sri Lanka, Myanmar, Peru eller Colombia kunne dempet de mest kritiske røstene fra Afrika. Men heller ikke det er særlig realistisk. Oppbyggingen av en sak tar lang tid. De ikke-afrikanske sakene vil det ta lang tid å få opp til doms. 

Et tredje tiltak kunne vært at domstolen la til side de sakene som provoserer afrikanske ledere mest. Men dette er prinsipielt vanskelig. Domstolen skal jo være en nøytral institusjon som ikke lar seg påvirke av politisk press. Dersom domstolen av omdømmehensyn skulle sette saker på vent ville det underminere domstolens juridiske fundament.

Under arbeidet med opprettelsen av straffedomstolen uttalte daværende generalsekretær i FN, Kofi Annan at «fred og rettferdighet er udelelig. Den internasjonale straffedomstolen er et symbol for våre ambisjoner om å skape fred og rettferdighet». Dessverre er domstolen nå i ferd med å bli et symbol på verdenssamfunnets manglende evne til å straffeforfølge de verste krigsforbryterne.

Mening

Publisert: 06.01.2017 06:42:57 Sist oppdatert: 06.01.2017 06:42:58