Vi må bekjempe seksualisert vold i konflikt

MENINGER: Forenklinger og stereotypier preger tenkingen om seksualisert vold. Den som har ødelagt beinet i krig anerkjennes og hedres, mens den som har fått ødelagt underlivet blir usynliggjort, stigmatisert og utsatt, mener Laila Bokhari, statssekretær i UD.

Av Laila Bokhari Sist oppdatert: 16.06.2017

 Der konflikter herjer brytes institusjoner og infrastruktur ned langt raskere enn vi kan bygge. Der mennesker mangler muligheter, står samfunnsutviklingen svakt og fellesskapet ustøtt. Der menneskerettigheter er under press, ulmer konflikter under overflaten. Derfor må vi tenke og handle helhetlig.

Dette fortalte Yanar Mohammed meg, da hun nylig var i Norge. En sterk stemme fra Irak som driver sheltere (gir trygg bolig, red.anm) for kvinner som har kommet ut av ISIL-fangenskap. Mange av disse er også ofre for seksualisert vold, noen er brukt som sexslaver, og de har grufulle historier å fortelle.

Hun forteller meg noe vi vet, men der vi fortsatt har en lang vei å gå.

Bærekraftsmålene gir oss retningen. Reformer er på gang i FN og i det enkelte land. Vi skal jobbe mer med konfliktforebygging og arbeide for politiske løsninger når konflikten er et faktum.

​Vi leverer ikke helhetlig og godt nok. Og få områder illustrerer dette så godt som kampen mot seksualisert vold i konflikt.

Stereotypier

Forenklinger og stereotypier preger både tenkingen og innsatsen i mange sammenhenger. Den som er såret etter bombeangrep bærer en krigsskade, mens den som er såret av seksualisert vold bærer en fortiet skam. Den som har ødelagt beinet anerkjennes og hedres, mens den som har fått ødelagt underlivet blir usynliggjort, stigmatisert og utsatt.

Fortsatt privatiseres seksualisert vold. En uønsket graviditet blir kvinnens eget problem; skammen noe hun selv må bære. Og likevel er en voldtekt mer effektiv enn mange våpen i å rive familier og samfunn i stykker. Seksualisert vold undergraver stabiliteten vi søker å bevare, underminerer freden vi strever med å skape. Dens offer er mange flere enn den mannen eller kvinnen, jenta eller gutten som ble utsatt for overgrepet. Og seksualisert vold begynner ofte før den væpnede konflikten har begynt, og fortsetter etter at den er slutt.

Det spiller liten rolle for den enkelte om overgrepene er iverksatt av militære ledere, eller kun er tolerert av dem. Om det er nasjonale styrker som utøver volden, opprørsgrupper, voldelige ekstremister eller rett og slett naboen. Men denne kompleksiteten må vi ha med oss i innsatsen vår.

Et alvorlig rettighetsbrudd

Om vi på alvor vil bygge motstandskraft i lokalsamfunn, forebygge konflikt og bevare fred, om vi vil jobbe for inkluderende vekst og bærekraftig utvikling i konfliktområder, så må vi ta alt dette på alvor: At seksualisert vold er et alvorlig brudd på internasjonal humanitærrett og menneskerettighetene, og at volden utgjør et betydelig utviklings- og sikkerhetspolitisk problem, som krever målrettede tiltak.

Derfor må vi sørge for at de internasjonale forpliktelsene etter-leves, både på hjemmebane og i hvert enkelt land. Kjønnsperspektivet må prege arbeidet vårt fra forebygging til gjenoppbygging.

Vårt fredsbevarende personell må læres opp slik at de ikke bare unnlater å begå overgrep selv, men også analyserer godt, forstår og følger opp når innsats mot seksualisert vold inngår i operasjonens mandat. For det blir ikke fred og sikkerhet verken for den enkelte eller for samfunnet dersom seksualisert vold er utbredt. Selv om geværene har stilnet.

Humanitære operasjoner

Vår humanitære innsats må reflektere både menns, kvinners og barns behov. Seksualisert vold må inn i analysene og møtes med gode tiltak. Operasjonene må ha mandat og ressurser til å følge opp, tilpasset utfordringene i det enkelte land.

Seksualisert vold må stå på agendaen i fredsprosesser, og på papiret i våpenhvileavtaler. Straffrihet må bekjempes og ledere stilles til ansvar.

Vi kan ikke lene oss tilbake når fredsavtaler er inngått. I stabilisering og fredsbygging må vi ha dette høyt på agendaen. Vi må sette stater i stand til å forebygge, etterforske og straffeforfølge seksualisert vold, bekjempe stigmaet, tilby helsetjenester og legge til rette for reintegrering og forsoningsprosesser som ivaretar de som er rammet.

Derfor er kampen mot seksualisert vold en tverrgående prioritering i alt vårt freds- og sikkerhetsarbeid.

Flere kvinner i uniform

Flere kvinner må til for å styrke fredsoperasjoner. 40 prosent av politipersonellet Norge sender ut er kvinner, og vi jobber med å øke andelen kvinnelige, militære utsendte. I 2014 bidro Norge med den første kvinnelige styrkesjefen i en FN-operasjon noen sinne. En norsk kvinne var første spesialrepresentant for kvinner, fred og sikkerhet i NATO.

Vi bygger kompetanse i egne rekker, og jobber tett med Den afrikanske union og flere afrikanske land, for å bistå dem i deres arbeid.

På humanitær side jobber vi med våre sivilsamfunnspartnere og FN-systemet. Vi har lenge stilt krav til organisasjoner som mottar norske humanitære midler: De må lytte til kvinner og menn for å ivareta deres ulike behov. Vi jobber med å konkretisere forventninger og rapporteringskrav.

Innsats via FN

I FN følger vi prosessene tett. Vi støtter spesialrepresentanten for seksualisert vold i konflikt og har nær dialog med UN Women, som styrker sin innsats for at FN skal levere bedre for jenter og kvinner i humanitære kriser. Gjennom FNs befolkningsfond hjelper vi ofrene med medisinsk og psykologisk traumebehandling, og gjennom Gender Standby Capacity Project bidrar vi til at eksperter bistår der det trengs.

Colombia-prosessen er et eksempel på hva man kan få til når ofre for seksualisert vold blir hørt. Avtalen slår fast at straffrihet ikke aksepteres.

I Nigeria har vi nylig startet et samarbeid om kvinner, fred og sikkerhet og voldelig ekstremisme. Når kvinner som har vært kidnappet og tvangsgiftet med Boko Haram-soldater selv klarer å rømme eller blir satt fri, trenger de psykososial oppfølging og helsehjelp for seg selv og barn sine. Men de må også få mulighet til å være med å prege samtalen om fred, forsoning og Nigerias fremtid. For hva skjer om de som har følt krigens redsler på egen kropp holdes utenfor? Ofrene er ikke bare ofre. De er aktører som vil forme sin egen fremtid. Derfor er utdanning og jobbskaping også viktig her.

Alenegang er ikke svaret

Humanitær bistand må henge sammen med langsiktig utvikling, men også med konfliktforebygging og konfliktløsning. Om vi jobber isolert og hver for oss står vi ikke bare i fare for å duplisere innsatsen. Vi risikerer også å miste helheten av syne.

«Vi må tenke og handle helhetlig», sa Yanar Mohammed fra Irak. Om vi insisterer på å se det større bildet, vil det trolig kreve mer av hver enkelt i en overgangsfase. Men på den måten bygger vi mer solid, og vi bygger sammen – for en bedre fremtid.  

Publisert: 16.06.2017 04:20:00 Sist oppdatert: 16.06.2017 04:20:01