Det norsk-finansierte Mount Coffee vannkraftanlegget forsyner Liberias hovedstad, Monrovia med strøm. Tidligere ble det brukt dieselgeneratorer.

Norfund og Norad kritiserer «motstrøms motebølge»

MENINGER: Direktørene i Norad og Norfund mener at lederne for fem norske miljø- og bistandsorganisasjoner vil tilby verdens fattige «hyttestrøm». De mener Norge bør bidra med kapital og kompetanse til å bygge ut fullverdig kraftforsyning i utviklingsland, og ikke satse i hovedsak på desentraliserte løsninger.

Av Kjell Roland og Jon Lomøy Sist oppdatert: 25.05.2018

I innlegget «Vil regjeringen gå mot “strømmen”?» tar Tønnessen-Krokan, Lundberg, Solhjell, Riise og  Holmqvist til orde for at norsk energibistand bør vris helt i retning av desentraliserte husholdningsløsninger, kokeovner etc, framfor utbygging av mer tradisjonell kraftforsyning og ren energiproduksjon.

Forfatterne tar etter vårt syn et merkelig utgangspunkt – det ser ut som at deres premiss er at de fattige skal forbli fattige – og fordi de vil ikke få råd til ordentlig strøm, skal de heller ikke få det – men vi kan gi dem en solcelledrevet lampe og mobillader, og kanskje en kokeovn. Hva slags ambisjon er det for fattigdomsbekjempelse og velstandsøkning?

 

Trenger langsiktig utvikling

Forfatterne peker på viktige problemstillinger, men vi mener at deres forslag er ensidig, og at om det skulle gjennomføres vil det ikke legge til rette for langsiktig utvikling slik at landene selv kan vokse seg ut av fattigdom. De har rett i at fattige ikke har råd til strøm (og for øvrig mange andre goder), men løsningen må være å bidra til å løfte dem ut av fattigdommen. Desentraliserte løsninger kan bare være en midlertidig løsning for folk på landsbygda der det ikke er nett, men kan aldri bli en fullverdig erstatning for en godt utbygd kraftforsyning for et land.

Forfatternes forslag fokuserer ensidig på det enkelte hushold og deres direkte energibehov knyttet til leselys, lading og koking. Energiforsyningen har et bredere samfunnsmål som tilrettelegger for vekst, arbeidsplasser og sosiale formål. Landene (og også de fattige) trenger næringsliv, arbeidsplasser, skoler og sykehus med strøm. Og en fungerende statsforvaltning.  For alle utviklingsland med demokratisk valgte ledere er derfor det langsiktige målet å bygge ut en fullverdig høykvalitets kraftforsyning som kan dekke husholdningenes og næringslivets voksende behov for strøm, noe vi med vår egen historie, hvor kraften ble brukt til å bygge landet, bør ha forståelse for. Den store utfordringen i mange afrikanske land er at strømforsyningen er ustabil og svak og for næringslivet er forsyningssikkerheten det sentrale. Det gir dyre nødløsninger med forurensende dieselaggregater overalt. Innsats for å styrke og stabilisere den sentrale kraftforsyningen er helt sentral om landene skal kunne nå sine vekstambisjoner og på sikt bli uavhengige av bistand.  

 

Vellykket elektrifisering

Hvem har lykkes av fattige land: Vietnam - i moderne tid har ingen lykkes i elektrifisering som dem. Landet satset stort på utbygging av kraftforsyning, og inviterte utenlandske investorer til å bygge.  Elektrifiseringsraten er nå nesten 100 prosent. Over de siste 25 årene har landet hatt en gjennomsnittlig årlig BNP-vekst på 6 prosent – energiforbruket vokste med dobbelt så høy vekstrate. Dette har satt landet i stand til å utvikle helsevesen og utdanningssystem, levestandarden har økt og landet har rykket opp til mellominntektsland.

Sør-Afrika er et annet eksempel på vellykket elektrifisering av den fattige delen av befolkningen. Nesten alle har fått ordentlig strøm. Elektrifisering var ANCs hovedprioritet etter apartheid. Ledere i landsbyer som på et tidlig stadium ble tilbudt desentraliserte systemer ble ikke tilfredse og sa: «Give us white man’s power!»

I utformingen av energibistanden må vi lytte til mottakerne av norsk bistand, lære fra de som har lykkes, og vår egen historie: I Norge, hvem ville likt å bli tilbudt hyttestrøm? Hos oss revolusjonerte vaskemaskinen kvinners hverdag på 1950- og 60-tallet. Skal husholdninger på den afrikanske landsbygda få hvert sitt solcelleanlegg som kan drive vaskemaskin og vannforsyning, da rekker ikke bistandspengene langt!

Vi må ta mottakeransvaret på alvor: Spørre demokratisk valgte regjeringer i våre samarbeidsland om hva de ønsker. Spørre dem om hva de ønsker at Norge konsentrere oss om.Vi tror at svaret er: Vi trenger store investeringer i produksjonskapasitet, transmisjon/distribusjon, og vi ønsker deres kompetanse og erfaring.

 

Dyrt? Nei

Forfatterne av innlegget hevder at strømnett er dyrt å bygge og dyrt å ta i bruk. Kapitalkrevende, ja, dyrt, nei. Sammenligner vi kostnader per energienhet – da ser vi at desentralisert småskala kraftforsyning virkelig er dyrt. Og slik strøm har lav kvalitet, relativt kort levetid  og er vedlikeholdskrevende, batterier blir ødelagt når folk kobler på klimaanlegg, og det er store bruksbegrensninger.  Norge bør bidra med sin kapital, og ikke minst kompetanse til å bygge ut fullverdig kraftforsyning fra A til Å. Her kan Norge utnytte sine fortinn til effektiv bistand. Her kan vi virkelig bidra!

For at Norge på en effektiv måte skal kunne bidra må vi konsentrere innsatsen tematisk på områder der vi har spesiell kompetanse, geografisk mot land og regioner der vi kan gjøre en forskjell, og innrette virkemiddelbruken mot konkrete resultater. Vi må gjøre mer av det som erfaringsmessig har gitt gode resultat og der Norge har kompetanse og erfaring.

Og for klimaet er det sentralt at vi og andre engasjerer oss i utbygging av strømnett og produksjon av energi. Skal de afrikanske land nå sine vekst- og utviklingsmål står de foran en storstilt utbygging av den sentrale kraftforsyningen, for klimaet er det avgjørende at dette skjer med minst mulig økning i klimagassutslippene. Vårt bidrag gjennom satsning på fornybar energi kan være et bidrag til at økningen i klimagassutslippene blir mindre enn de ellers ville vært.

 

Støtter også desentraliserte løsninger

Vi må til slutt også påpeke at forslaget bygger også på en misforståelse om at norsk bistand ikke omhandler desentraliserte løsninger og tiltak rettet mot ren matlagning. Norad har nylig oppsummert resultatene fra norsk energibistand i tidsrommet 2007-2015[1]. Rapporten viser at Norge har bidratt til at ca. 10,5 millioner mennesker har fått tilgang til elektrisitet gjennom nett og desentraliserte løsninger og at man har bidratt til renere og mer effektive kokeovner for 7,5 millioner. Norge støtter småskala energiløsninger gjennom flere kanaler, dvs. både multilateralt, bilateralt (ambassader) og NGO-er. Flere sivilsamfunnsorganisasjoner bidrar også til småskala energiløsninger gjennom tilskudd fra Norad. Dette gjelder organisasjoner som Naturvernforbundet og WWF. Total energi-relatert støtte til sivilt samfunn utgjorde i perioden 2007 til 2015 128 millioner. Mellom 2007 og 2015 bidro denne støtten til at om lag 77 500 husholdninger fikk tilgang til mer moderne energiløsninger, hovedsakelig kokeovner.

I de senere år har det innenfor markedssegmentet på småskala løsninger basert på fornybare kilder vært fallende kostnader og teknologiske framskritt kombinert med nye betalingsløsninger over mobiltelefon. I dagens portefølje ser vi at trenden fortsetter. De to siste årene har Norfund investert i selskaper som d.light, M-Kopa, Sunshine, Yoma Micropower og responAbility Renewable Energy Holding, som alle er selskaper som leverer ulike former for småskala eller desentraliserte energiløsninger i i fattige land. Norad ser også en økning under sine næringsordninger innenfor ny teknologi og mot prioriterte land. Norad har gitt støtte til forundersøkelser og opplæring av lokalt ansatte til flere bedrifter som arbeider med off-grid strømforsyning i utviklingsland. SunErgy har f.eks fått støtte gjennom flere år og har bygget og drifter tre off-grid solanlegg i landsbyer i Kamerun og er i ferd med å skalere dette opp videre. Til tross for den positive utviklingen nevnt over er det fortsatt slik at det er vanskelig å få tilstrekkelig lønnsomhet i små off-grid anlegg og enkeltstående solanlegg.

Vi skal også i framtiden bidra til desentraliserte systemer, men det kan ikke være hovedprioritet. Å forvalte bistand til kokeovner og enkeltstående solanlegg er dessuten felter der vi har begrenset erfaring og kompetanse, og slik bistand bør derfor i hovedsak derfor gå gjennom multilaterale kanaler som har slik ekspertise.

Det er et dilemma at energiforsyningen opererer innenfor et marked, som ofte er sterkt regulert, og hvor betalingsevnen og viljen er avgjørende. Svaret er imidlertid ikke som forfatterne antyder å la være å bygge ut energiforsyningen og å satse på andre ting, men å bidra til å sikre et rammeverk som tiltrekker seg private investeringer og å bidra til å bygge opp en økonomisk bærekraftig kraftsektor. Norge har kapital, erfaring og kompetanse å bidra med, og det bør være vår prioritet nummer 1 på energiområdet.

 


[1] The Clean Energy Initiative, Results Report 2007-2015, NORAD 2017

Mening

Publisert: 25.05.2018 13.24.45 Sist oppdatert: 25.05.2018 13.36.55

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.