Copyright 2018 The Associated Press. All rights reserved.

Gode venner. Ugandas president 

Foto: Bullen Chol /AP / NTB scanpix

Sør-Sudan: Nytt sammenbrudd i fredsforhandlinger – hva nå?

MENINGER: Fredsforhandlingene om Sør-Sudan har på nytt brutt sammen. Norge bør støtte USAs harde linjen overfor Sør-Sudan-regimet

Av Halle Jørn Hanssen Sist oppdatert: 28.05.2018

Under den seneste forhandlingsrunden hadde regimet i Juba under diktatoren Salva Kiir fortsatt insistert på en løsning der regimet skulle beholde flertallet i regjeringen og parlamentet mens resten ble fordelt på de ulike opposisjonsgruppeneSalva Kiir skulle selvsagt fortsette som statsoverhode og regjeringssjef. Opposisjonen vil ha et regimeskifte der alle nåværende politiske ledere skulle trekke seg tilbake og overlate makten til en overgangsregjering av teknokrater fram til valg om 2 til 3 år.

Siden januar 2014 har det vært ført runde etter runde med forhandlinger og våpenhvile og fred i Addis Abeba under ledelse av den regionale organisasjonen IGAD med aktiv støtte fra Afrikaunionen, FN og flere andre land, deriblant Norge. Alle forhandlinger så langt har vært mislykte. Kjerneproblemet er at president Kiir og hans lakeier i Juba ikke vil ha fred. De vil ha en løsning som sikrer regimets kjernespillere fortsatt flertall og dermed frihet til å plyndre landet for penger og naturressurser mens folket dør. Løsningen må samtidig sikre Kiir og hans medsammensvorne mot enhver form for rettsforfølgelse for de forbrytelser de har begått.

 

IGAD – en del av problemet

IGAD har som medlemsland Etiopia, Eritrea, Sudan, Sør Sudan, Djibouti, Somalia, Kenya og Uganda. I denne gruppen er det tre land som vedvarende, men på ulik vis saboterer forhandlingene.

Uganda med president Museveni, en personlig venn av Salva Kiir, holder fast på at Kiir er den eneste som kan holde statsroret i Sør Sudan. Uganda er samtidig transittland for løpende våpenforsyninger til regimet i Juba. Våpnene kjøpes i hovedsak i Hvite Russland og Ukraina, og Museveni har i flere uttalelser latterliggjort den amerikanske våpenembargoen av Sør-Sudan.

Regimet i Khartoum har alltid hevdet at folket i sør ikke var modne for noen uavhengighet og nyter det vedvarende kaos og selvødeleggelse som regimet i Juba er ansvarlig for.

Det tredje landet som driver sitt eget og meget effektive spill for å hindre en fredsløsning, er Sør-Sudan selv. Regimet i Juba er med i IGADs Ministerråd og alle andre besluttende organer og påvirker premissene for forhandlingene om våpenhvile og fred før det selv flytter over til rommet der forhandlingene finner sted. Somalia og Djibouti har lite de skal ha sagt. Kenya støtter formelt fredsprosessen mens kenyanske mafiagrupper tjener store penger på et vedvarende ulovlig økonomisk samspill med regimet i Juba.

Det eneste medlemsland i IGAD som hele tiden har vist politisk vilje til å finne en forhandlingsløsning, er Etiopia, men den etiopiske regjeringens påvirkningskraft blir vedvarende svekket av motspillet fra de nevnte medlemsland og andre som ikke vil ha noen fredsløsning.

IGAD, er derfor i seg selv blitt en viktig årsak til at forhandlingene ikke lykkes. Nå foreligger et forslag om at Afrikaunionen selv tar over ansvaret for forhandlingene.

 

Andre stater som hindrer en fredsløsning

Egypt har de siste par årene vist økende interesse for Sør-Sudan. Kiir har vært på statsbesøk, og egyptiske topp ledere har vært i Juba. Egypt er også et av de land som leverer våpen, ammunisjon og ulike tjenester til sikkerhets- og etterretningstjenestene i Juba. Når Egypt viser denne interessen, har det å gjøre med landets bekymring for vannet i Nilen. Etiopia har snart sluttført sitt gigantiske dam- og vannkraft anlegg på Den blå Nilen like før grensen til Sudan. Når det om et eller to år kommer i full drift, vil det produsere om lag 6000 megawatt i året. Egypt frykter at dette vil redusere vannet i Nilen som renner til Egypt og dermed true næringslivet og folkets eksistens grunnlag. Derfor vil egypterne prøve å få til en avtale med regimet i Juba der man får tillatelse til å grave en ny kanal gjennom de enorme sump- og våtmarksområdene som Den Hvite Nilen renner gjennom i deler av Sør Sudan. Skulle det skje, sier spesialister på klima og miljø at det i stor grad kan redusere nedbørsmengden i deler av Etiopia. Det vil i tilfelle bli et prosjekt som regjeringen i Addis Abeba ikke kan godta.

Israel er i det skjulte også aktiv i Juba. Israelske spesialister trener folk innenfor Kiir-regimets sikkerhets- og etterretningstjenester i ulike former for harde avhørteknikker, og de leverer spesialvåpen og utstyr til de samme tjenestene.

Kina som har deltatt som støttepartner under fredsforhandlingene i Addis Abeba, er i særklasse den største investoren og operatøren når det gjelder oljeutvinning i Sør Sudan. Kina både støtter fredsforhandlingene og arbeider hardt for å løfte oljeproduksjonen fra dagens nivå på ca. 130 000 fat til det den var i 2012, 350 000 fat om dagen. De vil sikkert i noen grad lykkes og dermed sikre vesentlig større inntekter til regimet i Juba. Kina har ved enkelte anledninger brukt eller truet med å bruke veto i FNs sikkerhetsråd når det har vært fremmet forslag om forbud mot salg av våpen til Sør Sudan samt økonomiske sanksjoner av ulike slag. Om enn i mindre grad, gjelder det samme for Malaysia og India som også har betydelige investeringer i oljeproduksjonen i Sør Sudan.  Det hører med i dette bildet at forurensingen i produksjonsområdene er gigantisk og at giftig kjemisk avfall ligger spredt over store områder uten noen form for kontroll eller forsøk på oppsamling. Ti-tusener av mennesker, kveg og viltliv er rammet av forurensingene.

Russland er en sikker støttespiller for regimet i Juba og har ved flere anledninger brukt sitt veto i FNs sikkerhetsråd til Sør Sudans fordel. Russland har på den måten sikret seg regimets godvilje for omfattende leting etter verdifulle mineraler som gull og uran i Sør Sudans fjellområder.

 

Sammenbruddet

Året 2013 var i Sør-Sudan sterkt preget av en voksende konflikt i regjeringspartiet SPLM der opposisjonen mot president Kiir for hans vanstyre var i ferd med å bli veldig sterk. President Salva Kiir og hans fraksjon i regjeringspartiet SPLM valgte 15. desember 2013 å gjennomføre et statskupp. I dagene som fulgte, myrdet spesialgrupper under Kiirs kommando kanskje så mange som 20 000 mennesker i hovedstaden Juba. De drepte var i all hovedsak fra nuerstammen der den avsatte visepresidenten Riek Machar var den store lederen. Samtidig med dette ga Kiir ordre om arrestasjon av alle de fremste lederne fra frigjøringskampen. De ble seinere etter internasjonalt press løslatt og lever i dag utenlands i tvunget politisk eksil.

Konflikten eskalerte til borgerkrigen som nå har ødelagt landet. Sør Sudan er i dag mer ødelagt enn det var på slutten av den 22 år lange krigen mot regimet i Khartoum i 2005. En særlig vanskelig del er den mistro og konflikt som er skapt mellom de om lag 60 folkegruppene i landet.

I den siste tiden har Kiir som kommer fra dinkafolket, gjort det hele enda verre ved at de aller fleste av hans politiske rådgivere og militære ledere nå er hentet fra hans eget hjemmeområde.

 

Dagens status for Sør-Sudan

Av landets 10-11 millioner innbyggere er mer enn 4 millioner fordrevet fra sine hjem. Av disse er mer enn 2 millioner flyktninger i nabolandene. Mer enn 100 000 har mistet livet som følge av krigen som Kiir igangsatte mot sitt eget folk i desember 2013. Seksuell vold mot kvinner og barn har vært brukt som våpen med en brutalitet og i en skala som er uten sidestykke sier FN. Tusenvis av landsbyer er brent til jorden, enorme arealer med god landbruksjord er lagt øde. Staten er konkurs. Inflasjonen er galopperende. Hverken sivile eller militære tjenestemenn får lønn mens det er dokumentert at presidenten selv og hans lakeier har stjålet det meste av oljeinntektene siden 2005, det vil si omlag 90 milliarder krpmer Ikke bare det, de har solgt framtidig oljeproduksjon fram til 2023 på billigsalg for å skaffe seg penger til nye våpen. Bankene som spiller med i disse forbrytelsene er for det meste å finne i gulf statene i Midt Østen. Kiir regimets krenkelser av menneskerettene og menneskeverdet og alle internasjonale konvensjoner som omhandler disse spørsmål, er systematiske, vedvarende og brutale.

 

Bistand til en mislykket stat

Siden fredsavtalen om Sør Sudan i 2005, har USA brukt om lag 90 milliarder kroner, først til å bistå i å bygge den nye staten, men etter 2013 har milliardene gått til nødhjelp. Norge har i samme tidsrom brukt om lag 11 milliarder kr. Det internasjonale samfunn samlet mye mer.

Nå er det tretthet i giversamfunnet når det gjelder Sør-Sudan. FN og de andre hjelpeorganisasjonene trenger om lag 12 milliarder kr. for hele 2018 for å hindre massesult i befolkningen. Så langt har FNs medlemsland lovet 20 prosent av dette eller vel 2,5 milliarder kroner. Det kommer neppe mye mer, og dermed vil sultedøden trues hundretusener av uskyldige i månedene som kommer.

 

Salva Kiir, hvem er han?

Det er så langt veldig lite som er blitt skrevet om denne mannen som i dag er Afrikas verste diktator. Han tilhører dinkafolket. Han begynte sin militære karriere som barnesoldat under den første frigjøringskrigen på 1960 tallet. Han var en velutrustet gutt, men hans skolegang ble begrenset til en ettårig skole for underoffiserer i fredsperioden i Sudan mellom 1973 og 1983. Kiir kan knapt lese og skrive og har neppe lest en bok. Som offiser i fredsperioden gjorde han det godt, og da den andre frigjøringskrigen begynte i 1983, steg hans raskt i gradene og ble både nestleder i SPLM og nestkommanderende i frigjøringsarmeen, SPLA. Han representerte ofte utad og var særlig godt likt i kirkelige fora på grunn av sin milde og lavmælte framtreden. Mange hadde derfor forventninger til at han ville kunne bli en god statssjef da han i august 2005 måtte overta ledelsen av SPLM/A og den nye staten etter John Garangs død.

Men Salva Kiir har trekk i sin personlighet som har vært heller ukjente selv om det var kjent at han som offiser kunne være ekstremt brutal når han tok sine oppgjør med soldater og offiserer som ikke hadde adlydt ordre. Han har de siste årene stadig mer vist åpenbare trekk på følelse av underlegenhet som han kompenserer ved en stadig mer diktatorisk atferd. Han begynte tidlig å like alkohol, særlig whisky, og i de siste 5 -6 årene har han utviklet et alvorlig alkoholproblem. For et par tiår siden fikk han påvist sykdommen diabetes 2. Kombinasjonen av denne sykdommen og misbruk av alkohol har økende negative innvirkninger på kropp og sinn som framfor noe svekker evnen til rasjonell tenkning og handling. Salva Kiir er i dag en syk mann.

Samtidig har han en familiesituasjon som er dypt tragisk. Sør-Sudans «first lady» har i mange år hatt et alvorlig alkoholproblem, og alle barna lider mer og mindre av det samme.

 

Troikaen USA, Storbritannia og Norge – og EU

Da fredsavtalen for Sudan ble underskrevet 9. januar 2005 i Nairobi, ble tre ikke afrikanske land bedt om å ta et spesielt ansvar for å sikre at fredsavtalen ble iverksatt slik som forutsatt, nemlig USA, Storbritannia og Norge. Troikaen opptrådte til å begynne med samlet både innad under forhandlingene i Addis Abeba og utad. Men etter hvert er samhandlingen blitt mindre tydelig.

Siden det politiske sammenbruddet i SPLM sommeren og høsten 2013, Kiirs statskupp 15. desember og borgerkrigen som fulgte fra midten av desember 2013, har USA med økende kraft utviklet en kritisk holdning til regimet i Juba. På slutten av Obama perioden var den en utbredt oppfatning i administrasjonen at det måtte et regimeskifte til i Juba for å reversere prosessen mot et ytterligere forfall og sammenbrudd. Dette ble etter hvert kjent i regjeringen i Juba.

 

Kiir ville ha Donald Trump som president

President Kiirs svar på dette, var et åpent brev til velgerne i USA i august 2016 om at de måtte stemme på Donald Trump som president da Sør Sudan hadde de beste erfaringene med republikanske presidenter og administrasjoner. Trump ble president, men USAs kritiske holdning til hva som skjedde i Juba ble ikke svekket av presidentskiftet. USAs FN-ambassadør Nikki Haley har fått en politisk føringsrolle på vegne av Trump administrasjonen, og hun er bare blitt hardere og hardere i sin kritikk både av Salva Kiir personlig og hans regime. Under et besøk i Juba for noen måneder siden sa hun offentlig at regimet var «an unfit partner» for USA.

USA har siden forsterket sine økonomiske sanksjoner mot et økende antall av regimets menn, og USA har innført våpen embargo av Sør-Sudan. Når dette skrives, har USA nettopp fremmet forslag i FNs sikkerhetsråd om omfattende FN sanksjoner mot Kiir regimets ledere. Det gjelder regjeringens førsteminister som i Sør-Sudans system er en slags statsminister, forsvarsministeren, informasjonsministeren, andre medlemmer av regjeringen og flere generaler. Det trengs ni ja stemmer i Sikkerhetsrådet samtidig som Russland og Kina må avstå fra å bruke veto for at sanksjonene skal få gyldighet. Om få dager vet vi resultatet.

 

EU har i flere uttalelser gjort det klart at de støtter USAs harde linje overfor regimet i Juba, også når det gjelder våpenembargoen og alle andre amerikanske sanksjoner mot enkeltledere innenfor systemet.

 

Norges rolle?

President Salva Kiir kan ikke annet enn å oppleve at Norge er den «snille» partneren av de tre troikalandene. Jeg har aldri sett hverken en representant for regjeringen eller en annen norsk ledende politiker uttale seg kritisk om Salva Kiir, statssjefen som sitter med det øverste ansvaret for ødeleggelsen av Sør-Sudan.

Både vår nåværende regjering og regjeringen Stoltenberg har støttet den mislykte fredsprosessen i Addis Abeba fra dag en, og Norge har bevilget betydelige beløp til dekning av utgiftene som de langvarige forhandlingene har ført med seg. I tillegg kommer det store bevilgninger fra Norge til det humanitære arbeidet som det internasjonale samfunn driver i Sør Sudan. Et stort antall norske frivillige organisasjoner driver fortsatt både langsiktig bistand og nødhjelp i Sør Sudan, men de sier lite eller ingenting offentlig om den voksende politiske og humanitære katastrofen som preger landet i dag, og hvem som har ansvaret for tragedien.

I Stortinget synes interessen for Sør-Sudan og hva som skjer der å ha skrumpet inn til nesten ingenting.

Utenriksdepartementet kom 9. mai med sin siste uttalelse om Sør-Sudan som gjaldt den nye runden i fredsforhandlingene som skulle begynne 17. mai. Der sies det intet eksplisitt som tyder på at vi støtter USAs harde linje. Det burde den norske regjeringen gjøre. Norge eksporterer ikke våpen til Sør-Sudan, men det kan godt være at det finnes penger på konti i norske banker som tilhører de menn som nå er rammet av USAs økonomiske sanksjoner. Er det noen som sjekker det?

 

Støtte til Sør-Sudan demokratisk opposisjon

Sør-Sudans beste ledere fra frigjøringskampens tid er uten unntak politiske flyktninger i hovedsak i nabolandene mens noen er i USA, Canada, Storbritannia og EU land, men ingen i Norge. Det florerer rykter og løgner som i hovedsak er laget av et ryktespredningsinstitutt i Juba som er nært knyttet til regimet, om at noen av disse har dratt av sted med mye penger. Men faktum er at de aller fleste lever et ytterst spartansk liv, ja noen lever i fattigdom.

Norge har fra frigjøringskampens tid på 1960 og 1970 tallet og seinere en god tradisjon for å hjelpe slike ledere. Kan vi ikke gjøre det samme nå når det gjelder Sør Sudans ledere i politisk eksil som kjemper for at fred, menneskeverd og demokrati skal kunne bli en del av hverdagen i Sør Sudan?

 

Raila Odina – ny afrikansk fredsmekler?

Lørdag 26. mai landet et kenyansk fly i Juba og ut kom den kenyanske opposisjonslederen Raila Odinga med delegasjon. Han ble møtt av Kenyas ambassadør til Sør Sudan og fremstående representanter for President Salva Kiir.

Deretter gikk det i bilkortesje og i stor fart til presidentens kontor. Der satt Raila Odinga i sju timer i samtale med Salva Kiir og hans fremste rådgivere før han fløy tilbake til Nairobi. Hvem rapporterte han tilbake til der, jo president Uhuru Kenyatta.

Her er det viktig å huske på at Uhuru Kenyatta og Raila Odinga for noen uker tilbake overrasket folk i Kenya med at de hadde hatt en lang frokostsamtale om Kenyas framtid og Raila Odingas framtidige oppgaver. Stridsøksen mellom de to var lagt ned. Raila Odingas besøk i Juba i går var derfor etter avtale med president Uhuru Kenyatta. Det er nå blitt kjent at Raila Odinga en av de nærmeste dager reiser til Sør Afrika for samtaler med den fortsatt internerte sør-sudanske opposisjonslederen Riek Machar.

IGAD har ventelig nå utspilt sin rolle som forum for fredsmeklingen for Sør-Sudan. Afrikaunionen vil derfor mest sannsynlig i nær framtid selv vil overta oppgaven. Det er i denne sammenheng at Kenyas fargerike opposisjonspolitiker og tidligere statsminister Raila Odinga nå nevnes som Afrikas nye fredsmekler i Sør-Sudan. 

 

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 28.05.2018 08.06.28 Sist oppdatert: 28.05.2018 08.20.18