Ofre for jordskjelv og tsunami i Japan 2011, Røde Kors-sykehus

Når krisene er over, kan de humanitære behovene fortsatt være skrikende, skriver artikkelforfatteren. Mange trenger hjelp for å finne ut hva som har skjedd med sine nærmeste. Bildet er fra et Røde Kors-sykehus for mennesker som ble evakuert etter tsunamien som rammet Japan i mars 2011. Foto: Damir Sagolj / Reuters / NTB scanpix

Lengselskatastrofer

UTSYN: I Kirkuk i Irak bar en ung gutt på hele familiens lengsel med sitt eget fornavn: «Venter». Vi hører med jevne mellomrom om sultkatastrofer, men det er sjelden vi hører om lengselskatastrofer.

Av Bernt Apeland Sist oppdatert: 03.10.2018

Det var i 2003, i kjølvannet av den andre Gulf-krigen, og vi hadde kjørt rundt i Kirkuk nord i Irak i flere timer i jakt på en adresse som viste seg å ikke finnes lenger. I Iran satt en mann som hadde vært krigsfange siden slutten av 1980-tallet uten at noen av hans nærmeste hadde fått vite om det.

De visste ingenting om hva som hadde skjedd med ham. Han var ikke alene. Krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet hadde skapt svært mange skjebner som hans. Mange irakiske krigsfanger var internert i nabolandet uten at noen fikk beskjed om det.

Ettersom årene gikk, ble mange antatt døde. På kontoret til Røde Kors i Erbil dukket det plutselig opp en hel bunke med det vi kaller Røde Kors-beskjeder. Fangene hadde fått lov til å gi et livstegn, gi beskjed om hva som hadde hendt dem til sine nærmeste. Nå var det opp til oss som arbeidet på kontoret å spore opp menneskene de hadde skrevet til.

 

Et humanitært behov på linje med mat og vann

Å finne sine kjære og kjenne til deres skjebne, er et humanitært behov på linje med mat og vann. Vi hører med jevne mellomrom om sultkatastrofer, men det er sjelden vi hører om lengselskatastrofer, selv om de oppstår langt oftere, rammer mange flere og varer lengre.

Når krisene er over, krigene er stoppet, opprydningsarbeidet avsluttet eller freden etablert, kan de humanitære behovene fortsatt være skrikende. Ofte i mange tiår. Rwanda, Balkan, delingen av Korea, tsunamien i Indonesia: listen er uendelig lang over kriser og konflikter som har gjort at familier splittes opp for kanskje aldri å møtes igjen. Noen finner hverandre, andre kan fortsette å lete i mange tiår.

Over hele verden jobber frivillige mennesker fra Røde Kors med å gjenopprette familiebånd som er blitt brutt. Globalt er 68 millioner mennesker fordrevne fra sine hjem, internt i sine egne land eller over landegrenser, ofte blir de også atskilt fra familiene sine eller de ender opp på ulike kontinenter. Helt siden Røde Kors-bevegelsens begynnelse i 1859, har det å hjelpe mennesker som er kommet bort fra sine kjære, vært en av våre frivilliges største oppgaver.

 

Mennesker gir sjelden opp å lete

Mennesker som leter etter sine nærmeste, gir sjelden opp og hjelpebehovet er nesten umettelig. I dag kommer det fortsatt flere henvendelser fra mennesker som jakter på sannheten om hva som skjedde med deres kjære under andre verdenskrig eller den spanske borgerkrigen, enn Røde Kors er i stand til å håndtere.

Klimaendringer, naturkatastrofer, migrasjon og interne konflikter er i like stor grad årsak til at folk kommer bort fra hverandre som væpnede konflikter mellom land. Gjennomsnittlig varer kriser dobbelt så lenge i dag som i 1990, og antall flyktninger i verden i dag er det høyeste siden FNs høykommissær for flyktninger ble opprettet i 1950. Det er derfor svært viktig og gledelig at Utenriksdepartementet i sin strategi for norsk humanitær politikk i årene framover vil styrke innsatsen for å forebygge forsvinninger og finne savnede.

Framskritt innen både teknologi og rettsmedisin vil i økende grad gjøre det mulig å finne ut hva som har skjedd med dine nære og å gjenforene lengtende familiemedlemmer. Teknologiske fremskritt vil også i økende grad gjøre det mulig å hindre at familiebånd brytes. Hvis vi som hjelpeorganisasjoner gis humanitært handlingsrom også i den digitale sfære, kan mennesker som av ulike grunner er nødt til å forsvinne, likevel opprettholde en kontakt med sine kjære.

 

Uvissheten kan overskygge alt

I krisesituasjoner blir vi som hjelpearbeidere opptatt av mat, vann, presenninger og andre fysiske ting. Det er naturlig og selvfølgelig viktig, men vi ser også at det ikke nødvendigvis er det mennesker i krise er mest opptatt av når de er kommet bort fra noen.

I Aceh i Indonesia møtte jeg en kvinne som etter tsunamien i 2004 hadde mistet alt. Hun bodde under en presenning. Men det var verken tak over hodet eller tilgang på mat som opptok henne. Spørsmålet om hvor datteren hennes var, om hun var trygg, om hun fikk se henne igjen, skygget for alt annet.

Da den enorme bølgen traff, var datteren på overnatting hos en venninne. Alle systemer brøt sammen. Å finne hverandre var en umulig oppgave når alle ble evakuert i hver sin retning. Frivillige gjorde en fantastisk innsats for å gjenforene familiemedlemmer.

Etter noe tid ble det klart at venninnens familie hadde klart å installere seg i et hus noen mil unna, og kvinnens datter var med dem. Jeg glemmer aldri øyeblikket da datteren kastet seg i armene på sin mor, under et provisorisk plasttak.

 

Jakten på den lykkelige slutten

Det er jakten på den lykkelige slutten på historien som driver arbeidet framover. Slik det gikk for Eliane fra Rwanda. Under folkemordet i 1994 var hun bare tre år gammel og flyktet med farmoren sin til DR Kongo. Men bare etter noen år døde farmoren og Eliane ble i stor grad overlatt til seg selv og et vanskelig liv. I 2007 gjorde hun sitt første forsøk på å flytte tilbake til Rwanda og lete etter slektninger. Hun fant ingen. Skuffet returnerte hun til Kongo. Fire år etter forsøkte hun igjen, denne gangen for å bli i Rwanda for godt.

Men det skulle fortsatt gå flere år før hun fikk nyss om at hun hadde levende slektninger. Med hjelp fra Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), ble hun i mai i år gjenforent med mormoren sin, onkler og tanter. Foreldrene lever ikke lenger, men Eliane har familien sin – og det første onkelen sa da han så henne, var: «Som du likner på din mor!».

Tilbake i Nord-Irak var oppdraget å finne menneskene som skulle kontaktes gjennom Røde Kors-beskjeder, skrevet av menn i iranske fangehull som i mer enn et tiår hadde vært helt borte fra familiene sine. Den ene av disse beskjedene kom altså fra en mann som opprinnelig var fra Kirkuk. Nå lette vi etter familien hans, først og fremst etter kona til denne offiseren som hadde vært borte i 14 år.

Etter en lang dag og mange resultatløse forsøk på å banke på dører, fant vi til slutt en mann som viste seg å være offiserens svoger. Lykken over å høre at hans søsters mann levde, var enorm. Og han hadde en viktig beskjed vi måtte ta med tilbake: Kona hadde vært gravid da han forsvant, han hadde en sønn han aldri hadde fått møtt. «Fortell ham at han heter Muntazir». Det betyr «Venter».

Mening

Spørsmålet om hvor datteren hennes var, om hun var trygg, om hun fikk se henne igjen, skygget for alt annet

Bernt Apeland

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, tidligere direktør i Norfund

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 03.10.2018 10.24.26 Sist oppdatert: 03.10.2018 10.24.27