Iveco lastebilproduksjon i Etiopia

Bildet viser produksjon av lastebiler av det Fiat-eide merket Iveco i Etiopia. I Afrika er det et skrikende behov for investeringer i næringslivet. Denne regjeringen har gjort mye for å dreie bistanden i en mer næringsvennlig retning, skriver artikkelforfatteren. Foto: EPA / Str / NTB scanpix

Afrikas utviklingsparadoks: Får bistand, trenger business

UTSYN: «Afrika trenger våre bedrifter, men det de har fått er våre bistandsorganisasjoner», sa Paul Collier, professor i økonomi ved Universitetet i Oxford, da han besøkte Norge i høst.

Av Christian Tybring-Gjedde Sist oppdatert: 04.12.2018

Afrikas utvikling lider under et paradoks. Kontinentet er det fremste symbolet vi har på nød, fattigdom, hungersnød og krig. Vestlige land har overført store summer til Afrika siden 60-tallet, og fremdeles sendes milliarder hvert eneste år. Har bistanden hjulpet? Ikke hvis målet har vært utvikling på makronivå.

Det er en stadig større erkjennelse av at opprettelse av produktive arbeidsplasser er et kjernetiltak i fattigdomsbekjempelsen. Vi trenger ikke å se lenger enn vårt eget kontinent. Industrialisering og oppbygging av store, lønnsomme bedrifter er selve grunnlaget for Europas enorme økonomiske vekst og velstand.

 

Stort behov for jobber

Det anslås at det er behov for intet mindre enn 20 millioner nye jobber i Afrika hvert år for å holde tritt med den raskt økende befolkningen. Hele 9 av 10 jobber skapes i privat sektor. Derfor er det et skrikende behov for investeringer i lokalt næringsliv og for storstilt etablering av nye bedrifter. Men det er en høy terskel for å investere i land med høy risikoprofil.

Heri ligger paradokset. Afrika får bistand. Det som virkelig trengs er business. Men risikoen anses for å være for høy. Det er her vi må sette inn støtet. Bistandsmidler må i større grad brukes som en katalysator for næringslivets engasjement. Den må brukes til å dempe risikoen ved investeringer. Investeringer er en motor for utvikling.

 

Afrika males i dystre farger

Bistandsbransjen som har vokst frem siden 60-tallet gjør mye godt, men kan også være skadelig for økonomisk utvikling. Den lever av å samle inn penger til trengende. For å få regjeringene og folk flest til å gi, må Afrika males i dystre farger og folket der som ofre som må hjelpes av oss, de rike. Afrika, med enorme naturressurser og med 54 land hvorav flere er blant verdens raskest voksende økonomier, presenteres ikke som mulighetenes kontinent. Det fokuseres på nød og elendighet.

Dette øker kanskje givergleden, men neppe investeringsvilligheten. I tillegg kan man spore en skepsis mot privat sektor i bistandsbransjen. De ambisiøse kravene som i bistandskretser stilles til eksempelvis likestilling, miljø og sosiale standarder gjør det svært krevende å satse, og kan skremme vestlige selskaper vekk. Ingen ønsker bistandsorganisasjoners vrede rettet mot seg.

 

Startet på bunnen

Da afrikanske land fikk selvstendighet på 50-, 60- og 70-tallet startet disse i mange tilfeller helt fra bunnen, etter europeisk målestokk. Lite eller ingen infrastruktur, lav administrativ kapasitet, lavt utdannet befolkning, i tillegg til nasjonale grenser streket opp på vilkårlig basis. Mange led også under lenger perioder med diktatur og forfeilet økonomisk politikk. Fra den industrielle revolusjon startet i Europa tok det 200 år før vi nådde dagens velstandsnivå.

Historien frem til der vi er i dag har delvis vært brutal. Arbeidstakeres rettigheter, fordelingspolitikk og miljøkrav var resultat av en lang prosess. Vi kan ikke kreve det samme i Afrika som man krever i vestlige land. Det er å gjøre dem en bjørnetjeneste.

Afrobarometer utførte nylig en spørreundersøkelse om FNs bærekraftsmål. Arbeidsledighet var det temaet afrikanere mente var viktigst. Det overveldende flertallet (57 %) mente at bærekraftsmål 8, som omhandler jobbskaping og økonomisk vekst, måtte prioriteres høyest. På andreplass, med 31 %, kom målet om å utrydde sult.

 

Regjeringen har vridd bistanden

Denne regjeringen har gjort mye for å dreie bistanden i en mer næringsvennlig retning. Innsatsen for å skape jobber har økt. Norge skal bidra til at det blir tryggere og mer attraktivt å investere i utviklingsland – både for lokale og internasjonale aktører. Norge skal også bidra til at det blir bedre og mer forutsigbare rammebetingelser for privat sektor, i samarbeid med lokale myndigheter - som sitter med ansvaret for egne lands utvikling.

Etter min mening burde enda mer av de store pengene i bistandsbudsjettet gå til tiltak som forbedrer investeringsklimaet i utviklingsland. Dette er i tråd med afrikanernes egne ønsker.

 

«...har enorme rikdommer»

Jeg avslutter med en uttalelse av den ghanesiske presidenten Akufo-Addo, kaller sin politiske agenda «Africa Beyond Aid» og har som målsetting for sin presidentperiode å bygge en fabrikk i hvert distrikt i landet.

I forbindelse med et møte med den franske presidenten Emmanuel Macron sa han følgende: «Det er ikke riktig at et land som Ghana – 60 år etter uavhengigheten – finansierer helse- og utdanningsbudsjettet på grunnlag av europeiske skattebetaleres givervilje. Vi burde være i stand til å finansiere våre grunnleggende behov selv… Vi burde være opptatt av hva vi kan gjøre i det 21. århundre for at Afrika ikke lenger skal stå med lua i hånda og tigge etter bistand og veldedighet. Det afrikanske kontinentet, hvis du ser på alle ressursene som finnes, var de som burde gitt penger. Vi har enorme rikdommer.»

 

Mening

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kjell Roland, tidligere administrerende direktør i Norfund

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Hege Skarrud, leder i Spire

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for FrP

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 04.12.2018 15.18.30 Sist oppdatert: 04.12.2018 15.18.31