Susana Vera / Reuters / NTB scanpix

Vi skal ikke forvente oss takk fra mennesker som krever det samme som vi har fått, skriver artikkelforfatteren. Foto: Susana Vera / Reuters / NTB scanpix

De fattige er så utakknemlige!

UTSYN: Noen ganger kan det være vanskelig å gi. Det blir liksom aldri nok.

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 12.09.2018

Jeg sitter på kafe, drikker kaffe og spiser croissant i høstsolen. Jeg lukker øynene. En intens lyd tvinger dem opp igjen – å nei, der kommer skranglekoppen. Hun står foran meg i fløyelskjørt og sjal, og jeg som ikke har småmynt heller, bare kort. Kan jeg ikke bare få sitte her og slappe av, få være rik i fred?

Jeg viser frem to tomme hender, tar opp kortet mitt – og sier; sorry, I only have Visa.

Hun lyser opp; buy food, hungry!  Hun tar hånden til munnen og før jeg vet ordet av det, er jeg tilbake i køen på Kaffebrenneriet sammen med hun som jeg akkurat har møtt. Hun peker på en rekebaguett og en usannsynlig dyr liten flaske med noe grønn spesialjuice – jeg tar meg aldri råd til den juicen der! – men nå står hun med det hele i hendene mens jeg mater kortleseren med kortet mitt.

Vi går ut av døren sammen, jeg ser inn i det rynkete fjeset hennes, forbereder et goodbye, venter meg et lite smil, et tusen takk kanskje, for jeg var jo litt snill, var jeg ikke? Men i stedet sier hun; you buy me plane ticket home?  Jeg blir forvirret, en flybillett? Jeg smiler rart, sier hadet og går videre. Hun følger etter meg et godt stykke, maser om flybilletten, jeg aner ikke hva jeg skal si, men til slutt forsvinner hun. Blir de aldri fornøyde, jeg kjøpte jo mat til deg!

 

De beste blant de fattige

For ikke så lenge siden fikk jeg en e-post av en mann som lurte på hvorfor vi ikke hører mer fra de fattige ute i verden, alle de vi sender bistand til. Hvorfor hadde han aldri lest en eneste historie i pressen hvor fattige og mennesker på flukt takket for alt de hadde fått av oss? Kunne det kanskje tyde på at de rett og slett aldri så snurten av alle milliardene på bistandsbudsjettet?

Jo, det kan kanskje virke rart. Men for den som har forlatt hjemmet sitt, som kanskje alt er jevnet med jorden, for den som har flyktet til et fremmed land, bor i telt, det regner, det snør, barna er sultne, broren din er drept, moren din også... da er nok ikke takknemlighet den sterkeste følelsen i hverdagen. Jeg gjetter at sorg, sinne og fortvilelse er det som dominerer. Og det samme med tiggerkonen jeg kjøpte mat til, hva hadde hun å være takknemlig for der hun gikk sulten rundt blant alle de mette?

De beste blant de fattige er aldri takknemlige. De er utakknemlige misfornøyde, ulydige og opprørske. Og de har rett til å være det. Hvorfor skulle de vel være takknemlige for smulene som faller fra de rikes bord? De burde selv ha en plass ved bordet. Den som ikke var misfornøyd under slike forhold og med et så usselt liv ville vært en komplett tåpe.

Det er forfatteren Oscar Wilde som har skrevet det.

For det er vel ikke flyktningens feil at hun endte opp som flyktning. Og hadde tiggerkonen vokst opp som jeg, i en stat som gir meg alt jeg trenger for å få en jobb å leve av, og penger hvis jeg ikke klarer det, ville hun neppe tuslet rundt med tiggerkoppen sin. Jeg ville vært ganske misfornøyd selv med et liv som det.

 

– Jeg liker ikke tunfisk

Takk er noe du får når du har vært snill eller hjelpsom, kanskje utover det som var forventet av deg. Men er egentlig det å dele sin rikdom med de fattige snilt? Det er jo ikke slik at Norge ikke har noen ting med verdens fattigdom å gjøre. Vi produserer våpen som dreper. Vi nyter godt av at folk med luselønn produserer ting vi bruker, så vi kan få handle til en slikk og ikkeno´. Vi forurenser verden med vår olje, våre flyreiser, vårt forbruk, men er ikke de som må ta klimakonsekvensene av det selv – ikke ennå i alle fall. Å være med å bøte på hvordan vi påvirker verden negativt, burde vel være det minste som forventes?

Likevel blir mange forundret og provosert når de fattige stiller krav. Asylsøkerne som i 2015 protesterte for bedre boforhold på mottaket, skapte vill furore. Makan! Her tar vi dem inn, også vil de ha mer! De burde kysse våre føtter i stedet. I en fantastisk scene fra komedien Curb your enthusiasm går Larry og Jeff bortover gaten og snakker om den stilige veteranbilen Jeff skal kjøpe seg. En tigger ber om penger, de svarer de ikke har noe, og Larry tilbyr ham i stedet sandwichen sin. – Hva slags pålegg er det? spør uteliggeren. – Tunfisk, svarer Larry. – Jeg liker ikke tunfisk, sier tiggeren og Larry ser forskrekket på ham. En fattig som sier nei til det det jeg tilbyr ham?

Wilde skriver at makten foretrekker å knuse de fattige, for da blir de lydige. Så at tiggerkonen vil ha mer av meg, at flyktningene ikke kysser føttene våre og en uteligger som takker nei til noe han ikke liker, er et tegn på at de ikke har latt seg knekke. De har ikke blitt lydige. De, som alle andre, har meninger og ønsker og krav. Også stadig flere utviklingsland takker nei til bistanden de blir tilbudt, de stiller i stedet krav tilbake – eller vender seg til andre givere.

 

Gi fordi vi har fått

Mange er skeptiske til bistand fordi de mener den ikke virker. Men hva er egentlig alternativet? Å bare ignorere at det finnes så mange mennesker har så mye mindre enn oss selv? Nei. For noen år siden intervjuet jeg Sturla Stålsett den gang han fortsatt ledet Kirkens Bymisjon. Da jeg spurte ham om hvorfor vi skal gi til de som ikke har, sa han:

– Jeg vil heller snu på spørsmålet og spørre hvorfor skal vi la være? Vi skal gi fordi vi har fått. Alt det som er viktig i våre liv har vi fått.

Han mente at alle på ulike tidspunkter i livet har behov for støtte og hjelp. Vi er ikke uavhengige, tvert i mot er vi helt avhengige av hverandre. Det handler like mye om å dele, som det handler om å gi. Derfor skal vi heller ikke forvente oss takk fra mennesker som krever det samme som vi har fått. Og antagelig blir det aldri nok – for fattigdom og nød tar  aldri slutt. Vi er nødt til å dele hvis vi skal fortsette å kalle oss mennesker. Til og med mus som blir lært opp til å bryte ut av burene sine, åpner dørene for andre innelåste mus før de stikker av selv. Jeg tror ikke de får noen takk – og hvorfor skulle de? Takken er å bidra.

Mening

Kan jeg ikke bare få sitte her og slappe av, få være rik i fred?

Anne Håskoll-Haugen

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 12.09.2018 19.44.21 Sist oppdatert: 12.09.2018 19.44.22