Vårt bilde av utviklingsland, spiller det noen rolle?

KOMMENTAR: Summen av negative nyheter kan lett ende opp med å gi nordmenn et skjevt bilde av utviklingen i verden. Tre eksempler fra norsk medievirkelighet de siste ukene illustrerer problemet, skriver Bistandsaktuelts redaktør.

Av Gunnar Zachrisen Sist oppdatert: 02.11.2018

Siste utgave av Bistandsaktuelt handler ikke om krig, konflikt og katastrofer. I stedet skriver vi om framskritt i utviklingsland, eksemplifisert med elementer fra våre reportasjer gjennom 20 år.

Årsaken er følgende: Folk flest har en mye mer negativ oppfatning av global utvikling enn hva det er grunn til. Slik var det da Bistandsaktuelt startet i 1998. Slik er det også i dag, selv om mediebildet er mindre ensidig enn den gang.

Helt siden starten har vi hatt en ambisjon om å stå for en journalistikk som bidrar til et mer korrekt verdensbilde. «Litt mer enn krig og katastrofer», var reklameslagordet vårt i starten – et understatement om at det fantes andre nyheter fra utviklingsregioner enn krig og katastrofer som også fortjente oppmerksomhet.

Det vi har forsøkt oss på gjennom 20 år er å nyansere, trekke lange linjer og å påpeke lyspunkter. Vi har aldri hevdet at mainstream-medienes generelle dekning er feil eller usann, men snarere at summen av negative nyheter lett kan ende opp med å gi mediebrukere et skjevt virkelighetsbilde.

 

Tre eksempler

Tre eksempler fra norsk medievirkelighet de siste ukene illustrerer problemet:

1. Norges største avis

Aftenposten slo nylig opp at presidenten i Zambia hadde gått til innkjøp av et kostbart presidentfly. «Norge ga landet 15 mrd. i u-hjelp. Presidenten har bestilt luksusfly.», lød overskriften, mens førstesiden kalte ham President i bistandsland.

Oppslaget handlet om en statsleder som prioriterte jåleri framfor befolkningens behov. Tematikken lignet i så måte Bistandsaktuelts beskrivelse av «Toyota Landcruiser-kulturen» i afrikansk politikk i en reportasje tidligere i år.

Les mer:Toyota Landcruiser-kulturen

I utgangspunktet begikk Aftenposten god, avslørende journalistikk basert på en analyse av vesentlige trekk ved afrikansk politisk kultur. Avisens kobling til norsk bistand og bildet som ble gitt av Zambia som et fattig «bistandsland» var derimot betydelig svakere.

Inntrykket leserne satt igjen med var at presidenten fråtset i masse bistandspenger og hadde kjøpt seg et luksusfly. Landet Aftenposten omtaler er imidlertid ikke lenger noe bistandsland som kan dikteres av bistandsgivere, og det er langt fra blant de fattigste i regionen.

Gjennom store deler av 2000-tallet har Zambia hatt en betydelig økonomisk vekst, blant annet som følge av gode priser på mineraler. Aftenposten kunne ha nevnt at landet neste år legger opp til å finansiere sitt statsbudsjett med om lag 65 prosent av midlene fra innenlandske inntekter.

Det skyldes blant annet at landet har økt sine inntekter fra gruvebeskatning i betydelig grad. Snarere enn å bli omtalt som et bistandsland kan Zambia i 2018 kalles et mineralskattland. En kritisk journalist ville også kunne påpeke at landet i for stor grad lånefinansierer sine statlige budsjetter.

De 15 milliardene i «norsk u-hjelp» avisen kastet i øynene på leserne relaterte seg til summen av 50 år med norsk bistand. Pengene bør være brukt opp. Hvis ikke burde riksrevisor Per-Kristian Foss ha reagert for lengst. Det er i hvert fall ikke midler presidenten Edgar Lungu har på bok når han neste år skal betale for sitt presidentfly.

Derimot vil Zambias president, som overtok i 2015, kunne finansiere kjøpet ved å ta opp lån eller bruke skatteinntektene landet får fra gruveselskapene. Sistnevnte kan for øvrig også Norge ta noe av æren for. Zambia fikk på starten av 2000-tallet betydelig hjelp fra norske rådgivere til å øke sine skatteinntekter.

Kun 2,2 prosent av midlene til Zambias statsbudsjett i 2019 hentes fra internasjonale bistandsgivere, ifølge landets finansminister Margaret Mwanakatwe.

Norges stat-til-stat-bistand til Zambia neste år, en minimal brøkdel av den lille internasjonale bistanden landet mottar, er så ubetydelig at det norske bidraget knapt vil være synlig om hun hadde tatt fram sin sterkeste lupe. Vi snakker ikke engang om en tidels promille av statsbudsjettet.

 

2. Filmindustri og kommersielle aktører

En annen beretning veldig mange nordmenn vil få om Afrika denne høsten er historien om to unge nordmenns dramatiske opplevelser i Øst-Kongo.

Filmen «Mordene i Kongo» er heldigvis ingen tradisjonell heltehistorie med hvite helter og svarte skurker. Men det er heller ingen historie som gir noe godt av totalbilde av landet det hele foregår i. I den grad Kongo framstår er det som et kaotisk og farlig land der maktmennesker, vold og tilfeldigheter avgjør menneskers skjebne.

At en spillefilm skal ha med seg alle aspekter og nyanser ved kongolesisk virkelighet kan man ikke forvente. En styrke ved filmen er også at regissøren har en viss kritisk distanse til Joshua French og Tjostolv Molands versjon av historien.

Det samme kan dessverre ikke sies om byrået som i disse dager tilbyr den tidligere leiesoldaten Joshua French’ sine foredrag landet rundt.

Athenas, ifølge eget utsagn Skandinavias største foredragsbyrå, gir talerstol til en tidligere leiesoldat. Byrået bør være kjent med hvilken reaksjonær, bloddryppende historisk rolle leiesoldater har spilt i mange land i Afrika.

I dette tilfellet er det dessuten snakk om en person som ble dømt for drap og medvirkning til drap i Kongo, som drev militær trening i Uganda og var på leiesoldatoppdrag i Kongo, som tok med seg våpen over grensen mellom Kongo og Uganda. Han sier selv han samarbeidet med en av Kongos mest brutale opprørskommandanter. Det var planer om å raide en bank for å gjenvinne opprørsgruppens penger, forteller han.

«Joshua French er i dag en fri mann med rent rulleblad i alle land foruten om i Kongo der dommene står fortsatt, inkludert erstatningskravet på nesten en halv milliard kroner.» heter det i forhåndsreklamen.

Foredragene flere steder i landet er utsolgt allerede. Å tro at publikum vil sitte igjen med noe nyansert bilde eller kritiske motforestillinger basert på leiesoldaten Joshua French’ monolog er neppe målet med seansen. Derimot vil selvsagt både byrå og foredragsholder tjene en god slump penger. Mens det gamle skremmebildet av Afrika tegnes på nytt: kaos, vold, vanstyre og primitive mennesker.

Les mer: Joshua French på foredragsturne

 

3. Bistandsbransjen

Også bistandsbransjen har vært og er en sentral bidragsyter til nordmenns oppfatning av utviklingsland. Med gode hensikter i bagasjen har bransjen ofte valgt å ty til overdrivelser og svartmaling av situasjonen.

Målet er å skaffe raske inntekter til viktig innsats, og konkurransen med andre aktører om publikums oppmerksomhet er stor. Nød, fattigdom, krig og katastrofe er ofte temaet, med fokus på forverring av landsituasjoner. Å fokusere på enkeltskjebner er en vanlig kommunikasjonsform.

Prisen for kortsiktig oppmerksomhet og pengestrøm kan imidlertid bli at organisasjoner bidrar til omfattende feiloppfatninger og giverapati.

Interessant nok er det en humanitær organisasjon, Leger Uten Grenser, som denne gang spiller rollen som korrektiv. Nylig rykket organisasjonen ut og kritiserte FNs nødhjelpssjef. Det skjedde etter at FN-talsmannen hadde meddelt Sikkerhetsrådet at halvparten av innbyggerne i Jemen, 14 millioner mennesker, står i fare for å sulte i hjel.

– Etiopia på 1980-tallet, Sør-Sudan på 1990-tallet og nord-østre Nigeria for noen år siden, det var sultkatastrofer. Hvis vi bruker de sterkeste uttrykkene på situasjonen i Jemen, hva skal vi da si i framtida hvis en reell hungersnød inntreffer? spurte Trygve Thorson i Leger Uten Grenser.

Organisasjonen hadde selv helsesentre flere steder i Jemen og deres helsearbeidere kjente seg ikke igjen i det dramatiske bildet som ble tegnet. Det er ikke første gang at den humanitære helsearbeiderorganisasjonen reagerer på at FN og andre «hausser opp» katastrofesituasjoner.

Les mer: Leger Uten Grenser: Det er ikke hungersnød i Jemen

 

Er det så viktig?

Norad gjennomførte tidligere i år en undersøkelse som viste at nordmenn hadde et mye mer negativt bilde av utviklingen i verden enn hva det var grunn til. Legen og pedagogen Hans Rosling, som for noen år siden påpekte at aper hadde et mer korrekt bilde av verden enn oss, har gjort det samme på skandinavisk nivå. Svensken gjorde det nærmest til sin livsoppgave å forsøke å formidle at det går mye bedre i verden enn det folk tror.

Spiller det så noen rolle om nordmenn vet om at utviklingen faktisk har gått veldig bra på en rekke områder? At levealderen øker jevnt i utviklingsland, at India har innført helseforsikring, at utdanningsnivåene øker raskt, at næringslivet skyter fart i en rekke land?

Ja, det er faktisk viktig kunnskap. I en moderne globalisert verden har du og jeg og folk flest stadig flere krysningspunkter med Asia, Afrika, Midtøsten og andre utviklingsregioner.

Mange nordmenn har familie og venner som bor i utviklingsland. Vi er investorer, turister eller utenlandsstudenter. Noen er også byråkrater, stortingspolitikere, ledere i næringslivet eller bistandsarbeidere.

Fra ulike ståsteder har vi en ting til felles: Alle trenger mest mulig korrekt informasjon – om situasjoner og mulige handlingsvalg. Bare på den måten kan vi til enhver tid fatte de best mulige beslutninger. Og forhåpentligvis bidra til en verden der flere kan ta del i framskritt og utvikling. 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 02.11.2018 08.05.09 Sist oppdatert: 02.11.2018 08.05.09