Samtaler på Vennskapsbenken kan løse mange problemer, og bidrar til bedre mental helse i Zimbabwe. Foto: Kari Trædal Thorsen

Vennskapsbenk for bedre mental helse

MENINGER: Bestemødre brukes som ressurspersoner i kampen mot depresjon i Zimbabwe. Har vi noe å lære?

Av Kari Trædal Thorsen Sist oppdatert: 10.04.2018

Som givere har vi vært besynderlig lite opptatt av depresjon som resultat av og bidrag til fattigdom og konflikt. Mental helse har liksom ikke vært del av det store fattigdoms- og bistandsbildet – ikke vurdert som en forutsetning for utvikling i kampen mot fattigdom. Jeg er flau over hvor lite jeg selv har vært opptatt av mental helse og depresjon i mitt arbeid med fattigdomsutryddelse, forebygging og håndtering av konflikt, og fredsbygging.

 

The Friendship bench

Konseptet «The Friendship Bench» er utviklet i Zimbabwe over en periode på 20 år på initiativ fra psykiater Dixon Chibanda.  Han er en av 10 psykiatere i Zimbabwe, et land med en befolkning på rundt 15 millioner.

Ideen om å bruke bestemødrene i behandling av depresjon kom da Chibanda skjønte at han ikke kunne klare å følge opp alle sine pasienter rundt om i landet og at de ikke ville ha penger til transport for å komme til behandling hos han.

Han har i mange år tilbudt gratis psykiatrisk behandling for fattige fra sin private klinikk i Harare. Han så at de eldre kvinnene i de ulike lokalsamfunnene var en uutnyttet ressurs.  Bestemødrene, de på rundt 55 år og eldre, som har høy anseelse i lokalmiljøene, er ansett for å være kloke og ufarlige kvinner med erfaring og handlekraft.

The Friendship bench er lokalt bygde benker plassert på strategiske steder under trærne i nærheten av der folk bor, går på skole eller mottar helsetjenester. På benkene kan du snakke med en rådgiver eller veileder som lytter til dine problemer og som gir deg veiledning i hvordan du selv kan håndtere disse.

 

«Kufungisisa – å tenke for mye»

De vanligste problemene folk kommer for å snakke om er knyttet til fattigdom, stigmatisering, ekteskap og stress. Gjennom prosjektet har de utviklet lokalt forankrede nøkkelbegreper som resonnerer med bestemødrene og pasientenes erfaringer, og som kan brukes i vennskapsbenkens terapeutiske metode. Et eksempel på et slikt begrep er «kufungisisa» som betyr det å tenke for mye. Dette er en tilstand bestemødrene kan lytte til og gi problemløsende veiledning. Viktige redskap i terapien er håndarbeid kombinert med samtale. Det er utviklet redskaper for hvordan identifisere om noen har alvorlig depresjon eller selvmordstanker slik at de med alvorlige problemer kan refereres til sykehus.

«Councelors» eller «the benchers» som de også kalles, er ansatt som helse promotører på lokalt nivå i det zimbabwiske helsesystemet. De er eldre kvinner («community grandmothers») med opp til åtte års skolegang som har mottatt tre ukers opplæring og seks måneders oppfølging i hvordan veilede pasienter i problemløsning. De kvinnene som etter ferdig opplæring vurderes å være spesielt egnet, blir forfremmet til å jobbe som «benchers». Resten av de som har gjennomført opplæringen blir det som kalles «mobilizers». De er ute i lokalsamfunn og observerer, informerer og rekrutterer til benkene.

I dag, 12 år etter oppstart av den første benken i townshipen Mbare like ved Harare, finnes det i Zimbabwe fire hundre benker i tre distrikter (Harare, Chitungwiza og Gweru). De er i gang med å starte opp benker også i Bulawayo og Masvingo. De siste to årene har 43 000 mennesker mottatt hjelp fra en «bencher». De aller fleste av de som oppsøker og får hjelp på benkene er kvinner.

Konseptet er introdusert i Malawi og opplæring med tanke på oppstart på Zanzibar har startet. På initiativ fra borgermesteren har NY Citys helsedepartement etablert benker, og konseptet blir i disse dager introdusert i London. Håpet er at the Friendship bench skal vokse og bli en global tilnærming til bruk av et stadig voksende antall eldre som ressurser i utvikling av god mental helse også for fattige som ikke har hatt tilgang til mental helse forebygging og behandling.

 

En lite anerkjent ressurs

Konseptet er så fasinerende enkelt og forståelig at det er lett å tenke: «Hvorfor er ikke dette gjort før og i stor skala? Det er sjokkerende å oppdage at et slikt initiativ fra Sør – som har florert i sosiale media, som BBC og andre store internasjonale mediahus hyller opp i skyene, og som har vært presentert i TED Talks - fortsatt er et initiativ som har for lite midler til å skalere opp. Og at vi her i Norge knapt vet om det.

De av oss som har tilbragt en del år i Afrika kjenner oss igjen i bildet av de sterke eldre kvinnene. De som har overlevd aids, som fortsatt kan det å dyrke jorda, og er villige til å bruke tid og krefter ute på åkrene, på å få jord under neglene - det mange unge og utdannede har lært seg å anse som lavstatus og lite progressivt. De er kvinnene som klarer å unngå å falle sammen i depresjon og alkoholmisbruk, som unngår å bli passive bivånere til den fattigdommen som rammer dem og deres familier og lokalsamfunn, som ikke blir fanget av den tiltaksløse tomheten som fattigdom kan gi. Det er disse kvinnene som jevnt og trutt fortsetter å jobbe med det lille de har, som har overskudd til å ta vare på egne og andres barn, ungdom og syke. Vi kjenner dem alle igjen når vi ser dem og vi vet de er livsviktige for overlevelse i de fattiges Afrika. Vi snakker om dem som de sterke og handlekraftige kvinnene i Afrika, men vi anerkjenner dem sjelden som en avgjørende ressurs når prosjekter og programmer skal vurderes og bistandsmidler deles ut.

 

Må ha tillit til lokalt utviklede konsepter

Vi givere etterlyser initiativ fra Sør, drevet fram, investert i og brukt av folk og stater i Sør. Men vil givere bidra med støtte om initiativene starter i «feil» land som Zimbabwe? Hvilken tillit viser vi som givere slike lokalt utviklede konsepter? Selv om de er aldri så effektive, kostnadseffektive og ressursbesparende.

Konseptet kan tilpasses ulike kontekster der fattige ikke har råd til å oppsøke de få psykologene som finnes i storbyene. Der det finnes et overskudd av kloke og erfarne eldre kvinner. Der det finnes depresjon, stress, konflikter, krig, traumer. Der det er behov for å bygge sterke og fredfulle og gjensidig oppbyggende relasjoner mellom mennesker.

Tenk om vi fikk se en sterk tradisjon fra det fattige Afrika vokse seg nordover og inn i vårt eget høyt profesjonaliserte og sektoriserte forebygging- og behandlingssystem? Det hadde vært noe. Jeg fornemmer at de har noe essensielt å bidra med, men enda har jeg ikke helt klart for meg hvordan vi kan gjøre oss nytte av deres kunnskap. Jeg føler meg kanskje litt sånn som dem når vi kommer til dem med våre vellykkede erfaringer og kunnskap – vår kunnskapsbank - som vi så gjerne vil dele av med det fattige Sør. Jeg ser de lykkes, men hvordan skal vi tilpasse det til vår virkelighet?

Kanskje vi skulle gjøre som borgermesteren i NY City – invitere dem hit og spørre dem om hjelp? Be dem vise oss hva vi går glipp av når vi ikke klarer å gjøre bruk av den stadig voksende aldrende befolkningen vår, hvordan vi som samfunn kan gjøre bruk av dem som ressurser, og til hva.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 10.04.2018 06.48.24 Sist oppdatert: 10.04.2018 06.48.24