Norges utenriksminister Børge Brende og britenes tidligere statsminister Gordon Brown var blant nøkkelspillerne i kulissene da en ny topptung utdanningskommisjon ble etablert. Bildet er fra et toppmøte om utdanning i Oslo i 2015. Til venstre: Eli Bou Saab, Libanons daværende utdanningsminister. Til høyre Graca Machel, tidligere utdanningsminister i Mosambik. Foto: Espen Røst, Bistandsaktuelt 

Når en hjertesak blir til et sekretariat på Manhattan

For hver ny regjering i Norge har det dukket opp nye områder som har blitt regjeringenes «hjertesaker». I kjølvannet har det fulgt med friske midler - og beskjeder til embetsverket om kjapt å finne gode tiltak, skriver Bistandsaktuelts redaktør.

Sist oppdatert: 12.04.2019

Spredningen av bistand på altfor mange land, temaer og aktører har vært et tilbakevendende tema når OECDs utviklingskomité med jevne mellomrom har vurdert norsk bistand. Ulike evalueringer har gjennom årene hatt tilsvarende kritisk fokus på manglende evne til prioriteringer i bistanden.

Den norske bistanden er et felt preget av et utall gode intensjoner. Rekken av «Regjeringen vil»-punkter har alltid vært omfattende, og har økt i takt med veksten på bistandsbudsjettene. Ulike regjeringer har sett utviklingsbudsjettene både som et verktøy for å nå ideelle mål og som en verktøykasse i utenrikspolitikken, blant annet for egen profilering. Norge har tidvis markert seg solid internasjonalt gjennom å gå i bresjen for store nye satsinger; på vaksinasjonsprogrammer, barne- og mødrehelse, klimasak og utdanning.

Evnen til å ekspandere i tematikk og tilnærminger har vært stor. Evnen til å dyrke fram det beste gjennom å luke ut det som ikke har fungert, har ikke vært like god. Så lenge budsjettene vokser jevnt, er incentivet til å ta beslutninger om kutt for svakt. 

For hver ny regjering har det dukket opp nye områder som har blitt regjeringenes «hjertesaker». I kjølvannet av dette har det vært solide påplussinger av midler og beskjeder til embetsverket om kjapt å finne gode tiltak. Tidvis har Norge tatt initiativ til nye institusjoner, være seg fond eller kommisjoner, som har profilert oss internasjonalt, men som har endt opp med noe som minner om paralleller til andre institusjoner. 

I denne utgaven omtaler vi Norges satsing på å skaffe økte midler til utdanning i utviklingsland, enda et bistandsinitiativ som åpenbart er basert på gode intensjoner.

Les mer: Topptung og kostbar kommisjon

Enda en gang ble løsningen et initiativ, denne gang en Kommisjon, der Norge bar hovedbyrden økonomisk. Regningen vil bli på drøyt 100  millioner kroner, blant annet som følge av høye kostnader til administrasjon, reiser og møter - og et sekretariat bemannet av eksperter på Manhattan i New York.

Sluttresultatet ser ut til å bli en rapport med en del anbefalinger, men det er foreløpig vanskelig å peke på åpenbare langsiktige effekter - for de det gjelder: barn og unge i utviklingsland. Vil dette initiativet gi mer penger og et bedre skoletilbud for barn og unge i utviklingsland?  

Ulike fagfolk internasjonalt hyller det norske engasjementet, men stiller spørsmål ved om det organisatoriske grepet Norge her valgte – å etablere enda en aktør – var det riktige. Det eksisterte jo allerede en rekke andre aktører på feltet, til dels med lignende oppgaver? 

«Jeg tror ikke at det i de 50 år jeg har arbeidet internasjonalt med utdanning har vært en slik mangel på koordinert global ledelse innen denne sektoren som nå. Og på ett område hvor det har vært slik ledelse – utformingen av det bærekraftige mål for utdanning – tror jeg resultatet er noe som er lite tilpasset de utfordringer de fleste afrikanske land strir med.» skriver bistandsveteranen Birger Fredriksen, med fartstid fra OECD og Unesco, i et innlegg på våre nettsider. 

Blant fagfolk er det bred enighet om at fragmentering og stadig nye initiativer bidrar til dyrere og mindre effektiv bistand. Paris-erklæringen, som var en slags milepæl i moderne bistand,  pekte i sin tid på behovet for å redusere antallet aktører, lette utviklingslandenes administrative byrder i møtet med bistandsgivere og skape en mer strømlinjeformet bistand.

Det er viktig at Norge og andre givere tar dette innover seg og ikke stadig faller for fristelsen til å lansere noe «nytt og bedre».

Mening

Publisert: 12.04.2019 12.44.38 Sist oppdatert: 12.04.2019 12.44.38