Næringslivet bør ha en lov om aktsomhet

KOMMENTAR: Regjeringen kom litt skjevt ut i starten, men har muligheten til løse en årelang utfordring. Det dreier seg om å regulere norsk næringsvirksomhet i utlandet på en måte som favner tilstrekkelig bredt.

Av Øyvind Eggen Sist oppdatert: 12.04.2019

Da Kristelig Folkeparti gikk inn i regjering, tok partiet med seg et menneskerettighetsengasjement som får økende oppmerksomhet i flere land: Kampen mot moderne slaveri – en samlebetegnelse for slavelignende arbeid både i tradisjonelle industrier, uformelt arbeid og menneskehandel. Dette er åpenbart en viktig sak, og den foreslåtte bistandssatsingen virker fornuftig.

Regjeringen vil også utrede en lov mot moderne slaveri. Det er derimot ingen god idé.

 

Et blindspor

Moderne slaveri er nemlig bare ett av mange problemer som norske bedrifter kan komme i berøring med når de engasjerer seg internasjonalt. Når man først skal starte et omfattende lovarbeid, bør det ikke avgrenses til den ene menneskerettighetsutfordringen nevnt i regjeringserklæringen. Da blir loven smal og lite relevant, nærmest et blindspor.

Om regjeringen endrer fokus, kan initiativet derimot snus til å bli veien til en løsning på en utfordring som har vært debattert i årevis: Gang på gang ser vi norske bedrifter involvert i miljøødeleggelser og menneskerettighetsovergrep i utlandet. Det skjer selv om de fleste store bedrifter tar samfunnsansvar på alvor, og tross en rekke myndighetsinitiativer for å gi bedriftene små dytt i riktig retning. Det har ført til stadige krav om regulering av bedriftenes utenlandsengasjement, med argumentet «frivillighet er ikke nok».

De fleste initiativ til strengere regulering strander imidlertid på ett punkt: Selv om kravet er legitimt, er det både prinsipielt og praktisk krevende – men ikke umulig – å holde norske bedrifter ansvarlig for virksomhet under andre lands lovgivning. Dessuten ligger de største utfordringene ikke innenfor bedriftens egen virksomhet, men i leverandørkjeden, som er enda vanskeligere å regulere. 

 

Hydro i Brasil

Hydros utslippsskandale i Brasil i fjor er godt kjent, men egentlig ikke typisk, for det gjelder et anlegg Hydro selv eier og følgelig står fullt ansvarlig for. Vanligere er det at norske bedrifter opplever menneskeretts- og miljøproblemer lenger ned i sine leverandørkjeder.

Hydro henter råvarer i Brasil fra en gigantisk gruve i Trombetas, som ligger innenfor en nasjonalpark der mange lever i og av skogen. Selskapet kjøper 45 prosent av Trombetas-gruvens produksjon og er derfor åpenbart medansvarlig for miljø-ødeleggelsene og eventuelle brudd på menneskerettighetene, men står ikke juridisk ansvarlig for denne virksomheten.

I mange tilfeller er forbindelsene enda mer indirekte, uten kontakt mellom den norske bedriften og råvareleverandøren. Palmeolje fra Indonesia eller mineraler fra Kongo kan godt tenkes å stamme fra områder der det er begått menneskerettighetsbrudd for å gi plass til industrien, men det er nesten umulig å vite i hvert enkelt tilfelle.

 

Ikke vond vilje

De fleste bedrifter ønsker selvsagt ikke å være del av verdikjeder om starter med miljøødeleggelser eller menneskerettighetsbrudd. Når det likevel skjer at bedrifter havner i baret, er det oftest ikke på grunn av vond vilje, men snarere manglende aktsomhet fra bedriftens side. 

Tilfellet Hydro i Brasil kan forklares med uaktsomhet på alle nivåer. Det har åpenbart vært slurvet med de tekniske installasjonene, men skandalen ble kraftig forsterket av at selskapet ikke hadde investert nok i å forstå sine omgivelser og etablere et godt forhold til sine naboer. Framtiden vil vise om selskapet har lært, og om det vil vise aktsomhet også når det gjelder leverandørkjeden. 

 

Aktsomhetslov 

En ny lov om aktsomhet for næringslivet vil være en juridisk nyvinning som gjør det mulig å omgå vanlige argumenter mot lovregulering av bedrifters utenlandsengasjement. I stedet vil man være nødt til å fokusere på nettopp aktsomhet. Hydro må selvsagt svare overfor Brasils myndigheter for sine utslipp, men årsaken til problemene er uaktsomhet, som er hovedkontorets ansvar. 

Aktsomhet bør derfor lovreguleres der bedriften hører hjemme. Om bedrifter pålegges å gjøre ordentlig forarbeid, reduseres risikoen for at norske bedrifter bidrar til miljøødeleggelser og menneskerettsbrudd, til nytte for alle parter. 

Aktsomhetslover utredes eller diskuteres i flere europeiske land, og er vedtatt i Frankrike. Dette er en bredere og mer moderne tilnærming til lovregulering av bedrifter enn den eldre anti-slaveri-loven i Storbritannia, som regjeringen har valgt som modell.

 

Sats på bredde!

Arbeidet med en anti-slaveri-lov vil kreve mye ressurser til lovarbeid for å håndtere bare en av mange typer menneskerettighetsbrudd. Det kan i praksis parkere arbeidet for bredere lovregulering av næringslivets utenlandsengasjement i lang tid.

Hvis regjeringen derimot ser mot fastlands-Europa og tar sikte på en bredere orientert aktsomhetslov, kan den både kvittere ut sine løfter i regjeringsplattformen om moderne slaveri, og samtidig oppnå mye mer for menneskerettigheter og miljø.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 12.04.2019 06.28.58 Sist oppdatert: 12.04.2019 06.28.58