Streikende arbeidere i Vietnam, 2008

Både i Kina og Vietnam streiker arbeiderne mye, og mest i Vietnam, skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra Long An i Vietnam i 2008 da arbeidere ved en fabrikk som blant annet lager sko for Nike streiket for høyere lønn. Foto: Dieu Hy / AFP Photo / NTB scanpix

Klassekamp i klasseløse stater

Kina har blitt kalt et internasjonalt episenter for streiker. I Vietnam er streikene enda hyppigere, og kan spre seg som bølger gjennom de industrielle sonene. Frie fagforeninger står imidlertid ikke på dagsorden i disse landenes utviklingsmodell.

Av Kristen Nordhaug Sist oppdatert: 07.02.2019

I april 2014 gikk 40 000 arbeidere til streik i fottøyfabrikken Yue Yuen i Gaobu, Dongguan, Kina. Fabrikken er eid av selskapet Yue Yuen Industrial Holdings. Dette selskapet, som er verdens største produsent av merkevarefottøy, er kontrollert av en taiwansk industrigruppe.

Under streiken skiftet kjøperne til andre produsenter. En av dem var sannsynligvis Pou Yuen nær Ho Chi Minh By i Vietnam, som også er eid av Yue Yuen Industrial Holdings. Nissen fulgte med på lasset. I mars 2015 streiket 90 000 arbeidere i Pou Yuen. Streiken var både rettet mot de vietnamesiske myndighetenes nye sosialforsikringslov, og mot bedriften.

Noen år før disse hendelsene hadde arbeidsforskerne Beverly Silver og Lu Zhang kalt Kina «et episenter for internasjonal arbeideruro». Streiken i 2015 kan tyde på at denne betegnelsen passer enda bedre for Vietnam. Kina og Vietnam er begge «markedssosialistiske» stater som har bevegd seg i retning av kapitalisme. De har hatt en sterk økonomisk vekst, der industrieksport har spilt en viktig rolle. Deres leninistiske ettpartistater begrenser uavhengige organisasjoner. Fagforeningene i begge land er kontrollert av kommunistpartiene, mens bedriftsledelsen ofte kontrollerer lokal fagforeningsrepresentasjon på arbeidsplassen. En arbeidsforsker som spurte en vietnamesisk arbeider hvorfor de gikk til streik uten foregående diskusjon med den lokale fagforeningslederen fikk dette svaret:

Spøker du? Han [fagforeningslederen] sitter i ledelsen. Hvis jeg åpner munnen, får jeg sparken neste dag. Og vet du hvem som vil undertegne oppsigelsen? Nestlederen i fagforeningen som er sjefen for HR.

 

Hvorfor hyppigere streiker i Vietnam?

Fagforeningene i Kina og Vietnam er ikke kamporganisasjoner som representerer sine medlemmer i arbeidskonflikter. Streiker og annen kollektiv arbeidermotstand antar i stedet ikke-institusjonaliserte, «spontane» former og er avgrenset til enkelte produksjonsanlegg. Det tolereres til en viss grad av myndighetene.

Streikestatistikken for de to landene er mangelfull, men det som finnes tyder på at streikefrekvensen i begge land er langt høyere i utenlandske enn i hjemlig eide industriselskaper, og høyere i Vietnam enn i Kina. Utenlandske selskaper i de to landene er utsatt for streik fordi de ofte produserer for internasjonale merkevareselskaper. Om de ikke oppfyller sine bestillinger på grunn av streik, risikerer de bøter eller tap av kontrakt. Dette gjør dem sårbare.

Arbeidsgivere vil ofte foretrekke å la streiker pågå for å svekke arbeidernes kampvilje, men disse selskapene presses av oppkjøperne til å gi innrømmelser og løse konfliktene raskt. Arbeidere i denne typen selskaper streiker oftere enn andre arbeidere fordi streik i større grad lønner seg. Men hvorfor er det relativt flere streiker i Vietnam enn Kina?

 

Vietnam har mer tradisjonell arbeidsorganisering

En mulig forklaring er at organiseringen av arbeidet i større grad muliggjør kollektive aksjoner i Vietnam. I Kinas industrieksportsentre i sørlige kystområder har knapphet på arbeidskraft presset opp lønninger. Selskapene har reagert med teknologisk oppgradering og omorganisering. De har ansatt flere høyt utdannede innen ledelse og forskning og utvikling og skåret ned på industriarbeiderstyrken. Industriarbeidernes arbeidsoppgaver er blitt enklere og mer rutinepregede. Det går raskt å lære opp nye arbeidere, antall korttidsansettelser øker og ansettelsessikkerheten svekkes.

Vietnam har en mer tradisjonell arbeidsorganisering med lengre ansettelsesperiode. Erfarne arbeidere blir gjerne arbeidsledere. Særlig i utenlandske selskaper eid av asiater fungerer de ofte som uformelle representanter for arbeiderne og fører an i streik. Lønns- og statusforskjeller mellom arbeidsledere og vanlige arbeidere er små i disse selskapene. En arbeidsorganisering som skaper erfarne streikeledere kan altså bidra til høyere streikefrekvens i Vietnam enn Kina.

 

Bor i arbeiderlandsbyer

En annen mulig forklaring av høyere streikefrekvens i Vietnam går på boforhold. I begge land er arbeiderne i eksportindustrien i hovedsak interne migrantarbeidere fra landsbygda. I Kina bor de ofte i sovesaler nær arbeidsplassen. Disse sovesalene eies eller leies av deres arbeidsgivere. I Vietnam bor arbeiderne gjerne i «arb­­­­eiderlandsbyer» i eller nær industriparker og frieksportsoner. De leier fra lokale utleiere og bor ofte med familien.

 

Mens Kinas sovesaler avgrenses til enkelte selskaper og produksjonsanlegg, bor arbeidere fra flere selskaper i Vietnams arbeiderlandsbyer. De blir kjent gjennom naboskap og jobbreiser og utveksler informasjon om lønninger, arbeidsforhold og streiker på tvers av bedrifter, kjønn og hjemsted. Det fremmer streikebølger innen industrisonene og flere streiker sammenlignet med Kina. Familiesamboerskap innebærer også at arbeiderne bor lengre i Vietnams arbeiderlandsbyer enn i Kinas sovesaler, der båndene mellom arbeiderne brytes av ekteskapsinngåelse og flytting. Også boforhold bidrar da til mer erfarne streikeledere i Vietnam.

 

Alternativer til streik

Alternative mekanismer for løsning av arbeidskonflikter kan også forklare at streiker er mer utbredt i Vietnam enn Kina. I Kina tilbyr offentlige arbeidsbyråer uformell mekling som ikke er juridisk bindende i arbeidstvister.

 

Partene kan eventuelt gå videre og be om en bindende voldgiftsdom av en komité oppnevnt av arbeidsbyrået. Både mekling og voldgift er vidt utbredt. Arbeiderne vinner ofte i voldgiftssaker, men tilkjennes typisk for lav kompensasjon. Det er likevel bedre enn ingenting for folk som ikke er godt vant, hvis arbeidsgiver betaler! Domstolene er mer rettferdige, men rettssaker er dyrt, så arbeidstvistene kommer sjelden for retten.

 

De samme formelle prosedyrene med mekling, voldgift og rettssak eksisterer i Vietnam, men det finnes i liten grad noe apparat til å iverksette dem i praksis. Med få alternativer, griper vietnamesiske arbeidere lettere til streikevåpenet enn de kinesiske.

 

 

Lokale myndigheter vil dempe uro

En siste mulig forklaring av forskjellen er at de vietnamesiske myndighetene opptrer mildere overfor streikende arbeidere enn de kinesiske. Lokale embetsmenn og fagforeningsbyråkrater i Vietnam møter raskt opp under streiker for å dempe gemyttene. De undersøker ofte hva arbeiderne er misfornøyde med, og forhandler med ledelsen på deres vegne. Politiet er til stede for å opprettholde orden og beskytte eiendom, men forholder seg normalt passivt.

 

Lokale myndigheter i Kina støtter oftere arbeidsgiversiden  og undertrykker i større grad streiker og demonstrasjoner. Forholdene er blitt tøffere. Ifølge tilgjengelig statistikk økte andelen streiker med politiinngrep og arrestasjoner i Kina fra 4,5 prosent i 2011-2013 til 8,0 prosent i 2014–2016. Kvinner plasseres ofte i front i demonstrasjoner for å begrense politivold. Tilsvarende praksiser er ikke vanlig i Vietnam.

 

Hard internasjonal konkurranse

Den sterke eksportdrevne industriutviklingen i Øst- og Sørøst-Asia har vært basert på stadig relokalisering av enkel, arbeidsintensiv produksjon fra «tidligindustrialister» til nye generasjoner «seinindustrialister». Sør-Korea, Taiwan og Singapore klatret oppover stigen med stadig industriell oppgradering, Kina er muligvis i ferd med å følge etter.

 

Vietnam er lavt på stigen, og overtar arbeidsintensiv eksportproduksjon fra Kinas sørlige kystområder. Dette er produksjon med tynne profittmarginer og hard internasjonal konkurranse som presser ned lønningene, og det er ingen garanti for at Vietnam seinere vil lykkes med å oppgradere sin industri. Kinas industrielle oppgradering er også tvetydig. Den har gått sammen med et høyere lønnsnivå enn i Vietnam, men også større lønnsulikhet og «prekarisering» av ufaglærte industriarbeidere.

 

Streiker er ikke uttrykk for styrke

Arbeidere streiker mye i begge land og mest i Vietnam. Det er knapt noe uttrykk for styrke, så lenge de ikke kan organisere seg. I det autoritære Sør-Korea vokste det til tross for statlig undertrykkelse fram en uavhengig arbeiderbevegelse som bidro til demokratiseringen i slutten av 1980-årene. En tilsvarende utvikling er lite sannsynlig for de leninistiske ettpartistatene Kina og Vietnam.

 

Pou Yuen-streiken i Vietnam i 2015 var riktignok politisk, men den er så vidt jeg vet den eneste politiske streiken hittil i Vietnam. Om arbeidere vinner i streiker, er det bare seire i mindre slag. I den store krigen er motparten overmektig.

Mening

Arbeidere streiker mye i begge land og mest i Vietnam. Det er knapt noe uttrykk for styrke, så lenge de ikke kan organisere seg.

Kristen Nordhaug

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kjell Roland, tidligere administrerende direktør i Norfund

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved SUM

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for FrP

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow:  Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 07.02.2019 11.35.50 Sist oppdatert: 07.02.2019 11.35.50