Fredssamtaler om Afghanistan i Moskva

Samtalene mellom Taliban og afghanske opposisjonspolitikere i Moskva speiler en ny verdensorden, skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra en pressebriefing i Moskva 6. februar. Det viser en sentral politisk leder i Taliban, Sher Mohammad Abbas Stanakzai, og tidligere president i Afghanistan, Hamid Karzai, som nummer tre og to fra høyre. Foto: Sefa Karacan / Anadolu Agency / ABACA / NTB scanpix

 

Hva betyr de afghanske fredssamtalene i Moskva?

UTSYN: Samtalene mellom Taliban og afghanske opposisjonspolitikere i Moskva speiler en ny verdensorden, der Russland er en anerkjent stormakt. Den afghanske regjeringen blir sittende på sidelinjen. Likevel kan samtalene bli en viktig brikke i en uforutsigbar afghansk fredsprosess.

Av Kristian Berg Harpviken Sist oppdatert: 11.02.2019

Bildene som strømmet inn fra den afghanske fredskonferansen i Moskva 5.-6. februar fanget paradokset. Delegasjonene fra Taliban og fra den politiske opposisjonen i Kabul inneholdt mange ansikter som ledet an i kampen mot Sovjetunionen på 1980-tallet. Kan Russland skape fred i Afghanistan, snaue 40 år etter den skjebnesvangre sovjetiske intervensjonen der?

Mulighetsvinduet er skapt av USAs president. Han har gjort det klart at han ønsker amerikanske styrker ut av Afghanistan. Det må bety at land i nabolaget, så vel som andre globale makter, må ta en større rolle. Trumps utsending, afghansk-amerikaneren Zalmay Khalilzad, rapporterte den 2. februar at seks dagers samtaler med Taliban hadde brakt dem langt nærmere en avtale. Nå jobbes det med en tidsplan for uttrekking av internasjonale styrker, og en formulering som sikrer at Afghanistan ikke blir vertskap for grupper som angriper andre land. Øvrige tema må diskuteres mellom de afghanske partene.

Og dermed blir det vanskelig, fordi Taliban så langt avslår å snakke med en afghansk regjering som de ser som en amerikansk marionett. Den afghanske presidenten, Ashraf Ghani, har nedsatt sin forhandlingsdelegasjon, til ingen nytte. Det alle frykter mest av alt er at amerikanerne trekker seg ut raskt, samtidig som det ikke finnes noe rammeverk for en intern afghansk fredsprosess. Erfaringen fra tidlig 90-tall er levende for mange afghanere. Den gang abdiserte presidenten, regjeringen gikk i oppløsning, og motstandsgruppene som inntok Kabul la hovedstaden i ruiner i en blodig borgerkrig.

 

Utfordrer Afghanistans sittende president

Det gikk bare to dager mellom avslutningen av samtalene mellom Taliban og USA i Doha og åpningen av konferansen i Moskva. Offisielt er vertskapet en afghansk-sovjetisk vennskapsforening, men ingen tviler på at regjeringen står bak. Den afghanske delegasjonen ledes av tidligere president Hamid Karzai, og inneholder en rekke sentrale politikere som har markert opposisjon til Ghani. Deriblant finner vi også Haneef Atmar, som nylig gikk av som nasjonal sikkerhetsrådgiver. Atmar har seilt opp som favoritt til presidentembetet etter å ha lansert sin valgkamp nylig. I Moskva fikk Atmar vist sine statsmannsambisjoner til fulle, og Russland kan ende opp med å bli «kingmaker».

I presidentpalasset i Kabul fremstår president Ghani som stadig mer isolert. USA har presset gjennom samtalene med Taliban mot hans vilje. I samtalene skal USA og Taliban ha diskutert muligheten for en overgangsadministrasjon som erstatter dagens regjering, der Taliban inngår. Det vil i så fall overflødiggjøre det planlagte presidentvalget i juli neste år. Ghani og hans støttespillere ser Moskva-farerne som overløpere, og presidenten har gjort det klart at felleserklæringen fra møtet ikke er verdt papiret det er skrevet på.

 

Har kunnskap og kontakter

Den trøblete historien i Afghanistan er ikke bare en ulempe for russerne. De har også god kunnskap og solide nettverk, som de har vedlikeholdt. De siste tre tiårene har russerne gjort lite av seg i Afghanistan, og dermed har de også i stor grad gått under radaren til internasjonale media (og i noen grad også til diplomater og observatører). President Putins spesialutsending Zamir Kabulov har jobbet med Afghanistan nesten hele sin karriere. Han er godt forankret både i diplomati og etteretning, og har en unik kunnskap om Afghanistan.

I november 2016 ble Donald Trump valgt til president i USA. Han hadde vært krystallklar på at han ikke ønsket å bruke amerikanske penger og soldatliv på å være verdens politimann, og like klar på at han ønsket USA ut av Afghanistan. Noen dager etter at valgresultatet var kjent kom russernes første invitasjon til afghansk fredskonferanse. Dermed var det klart at russerne ville være med i det store spillet om Afghanistans fremtid. Men hva er målsettingene?

 

Russiske motiver

Det meste åpenbare er at Russland er opptatt av stabilitet i Sentral-Asia. Man ser Afghanistan som en kilde til uro i regionen, uten å erkjenne at påvirkningene har gått begge veier. Historien preger forståelsen, ikke minst det faktum at under borgerkrigen i Tadsjikistan på 90-tallet, så søkte mange av landets opprørere tilflukt i Afghanistan, der de fikk både våpen og opplæring. Russland ser Sentral-Asia som en del av sin interessesfære, og politisk stabile maktforhold i de fem stan-landene er kritisk.

Like åpenbart er frykten for radikale og voldelige islamistiske bevegelser. Dette handler delvis om Sentral-Asia. Flere av bevegelsene derfra har oppholdt seg i Afghanistan der de har alliert seg med Taliban, Al Qaeda eller (i nyere tid) IS. Mange sentralasiater reiste som fremmedkrigere til Irak og Syria, og vender nå nesen hjemover. Men Russland er også opptatt av islamismen som trussel i bredere forstand, både på egen jord, og globalt. Om USA får til en avtale med Taliban om dette spørsmålet, så er det opplagt i Russlands interesse.

Russland har styrket sin posisjon i regionen. I forhold til Afghanistan har de dannet en sterk allianse med India og Iran. Det siste gir Russland et fortrinn, gitt at sanksjonene hindrer USA å snakke direkte med iranerne. De har også i økende grad pleid forbindelsen med andre land i nabolaget, deriblant med Pakistan. Og Russland er sentral i de fleste viktige regionale samarbeidsorganisasjonene, som Shanghai Cooperation Organization. Dermed kan Russland være langt bedre posisjonert enn USA i å fostre regional enighet om Afghanistans fremtid.

 

Ny verdensorden i emning

Som vi har sett i Syria, så søker Russland anerkjennelse som global stormakt, og de lykkes i betydelig grad med det. Afghanistan-interessen må også forstås i det lyset. Her kunne man tenke seg en rivalisering med Kina, som de siste årene har vært sett som den mulige jokeren som kan sørge for afghansk stabilitet. Men kineserne går forsiktig frem, de ønsker opplagt å utbre sin innflytelse i regionen, men er samtidig engstelig for å bli dradd inn i et militært engasjement og å bli sittende med ansvaret. Derfor ser det ut til at kineserne stilltiende aksepterer den russiske forhandlingssaktivismen.

Enda mer interessant er det at USA også ser ut til å akseptere Russlands rolle. Utenriksminister Lavrov kritiserte i  begynnelsen av januar USA for å monopolisere den afghanske fredsprosessen. Det er lett å finne analytikere som mener at Russlands involvering er et rent onde. En versjon er at den politiske kapitalen de nå bygger i Afghanistan kan bli byttet mot internasjonal aksept av Krim som russisk.

På tross av alt dette, Russlands afghanske initativ har ikke møtt protester fra Washington. Russland anerkjennes som global aktør. Det er dårlig nytt for den afghanske presidenten, som blir sittende på sidelinjen. Det kan likevel være bra for Afghanistan på lengre sikt. Det som er sikkert er at det vi nå ser utspille seg ved en rekke forhandlingsbord der Afghanistan ligger i potten er representativt for en ny og annerledes verdensorden.

Mening

Det som er sikkert er at det vi nå ser utspille seg ved en rekke forhandlingsbord der Afghanisten ligger i potten er representativt for en ny og annerledes verdensorden.

Kristian Berg Harpviken

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kjell Roland, tidligere administrerende direktør i Norfund

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved SUM

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for FrP

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow:  Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 11.02.2019 13.22.07 Sist oppdatert: 11.02.2019 13.22.07