Forskningen viser at verken solskinnshistoriene eller skrekkhistoriene gir et riktig bilde av mikrofinans, skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra Bangladesh og viser kvinner som har fått lån gjennom Strømmestiftelsens arbeid.    FOTO: STRØMMESTIFTELSEN

Hvor godt virker mikrofinans?

En vei ut av fattigdom, eller kilde til fortapelse? Anekdotene florerer.

Av Kjetil Bjorvatn Sist oppdatert: 19.04.2015

…we are creating a completely new generation that will be well equipped to take their children out of the reach of poverty
Muhammad Yunus, Nobel-foredraget 2006.

Most people now are taking out microloans in order to repay old loans….The poor are gradually becoming trapped in a web of microdebt
Milford Bateman, Overseas Development Institute, Brennpunkt «Fanget i mikrogjeld», NRK 30.11.2010

Mikrofinans. En vei ut av fattigdom, eller kilde til fortapelse? Anekdotene florerer. Solskinnshistorien om alenemoren som tok opp et lite lån, kjøpte noen avokadoer som hun solgte videre med gevinst, kjøpte en gris, grisen fikk unger, kjøpte et fjøs til grisen og en ku, og bygget seg et hus til seg og barna (www.care.no).
Og skrekkhistorien om selvmordsbølgen blant fattige låntakere i India: Aggressive låneagenter hadde overtalt dem til å ta opp lån med en årlig rente på omkring 30 prosent. De fikk problemer med å betale tilbake, ble presset av både andre låntakere og banken, et press som til slutt ble uutholdelig (www.aftenposten.no, 2.11.2010).
Hva er egentlig sannheten om mikrofinans? Forskning viser at verken solskinnshistoriene eller tragediene gir et representativt bilde. Sannheten er langt mer nyansert, og derfor langt mer interessant. La meg gi et par eksempler. I artikkelen «The miracle of microfinance?» av Banerjee (2009) analyserer forfatterne konsekvensene av etableringen av en mikrofinansinstitusjon (MFI) i slummen i Hyderabad, India. Hundre områder av slummen ble plukket ut, og så stratifiserte parvis med hensyn på sosiale og økonomiske bakgrunnsvariabler.
Deretter ble det i hvert par tilfeldig trukket ett område hvor MFIen skulle etablere seg, mens det andre området fungerte som kontroll. Om lag ett og et halvt år etter etableringen samlet forskerne inn data fra 6000 husholdninger for å evaluere effekten av etableringen av MFIen. Resultatene var blandede. Mikro­finans hadde ført til etableringen av flere bedrifter, men samtidig viste tallene at bare ett av fem lån faktisk ble brukt til å åpne en ny virksomhet. Profitten økte, men det var ingen effekt på sysselsetting. Videre var det ingen målbare effekter på forbruk eller utgifter til barnas utdanning eller helse. Altså, en viss positiv effekt, men langt fra noen mirakelkur. På den annen side, ingen tegn til at mikrofinans førte med seg økonomisk ruin for et flertall av befolkningen.

Mikrofinansinstitusjoner blir ofte kritisert for å kreve høy rente. Årlige nominelle renter på 50 til 100 prosent er ikke uvanlig. Noen vil kanskje hevde at så høye renter nærmest nødvendigvis må skape gjeldsproblemer. For hvilke investeringer kan gi en avkastning i samme størrelsesorden? I artikkelen «Returns to capital in microenterprises» viser de Mel (2008) at avkastningen på kapital for småskalaentreprenører kan være svært høy, og dermed forklare hvorfor høy rente ikke virker avskrekkende eller nødvendigvis skaper gjeldsproblemer.
Forskerne evaluerte effekten av et bistandsprogram til Sri Linka i kjølvannet av tsunamikatastrofen i 2004. Entreprenører ble gitt en investeringsstøtte for å bygge opp forretningene sine. Støtten ble faset inn gradvis, noe som gjorde det mulig å identifisere behandlings- og kontrollgrupper. Omkring 400 entreprenører ble fulgt over en toårs-periode.  Gjennomsnittlig avkastning var på hele 60 prosent årlig, men med store variasjoner. Effekten var størst for de med høy kunnskap, lang utdanning og stor formue.
Og interessant: Forskerne fant i gjennomsnitt ingen effekt av investeringsstøtten når denne ble gitt til kvinnelige entreprenører, selv innenfor én og samme bransje.

En viktig innsikt fra studien fra India og Sri Lanka er at avkastningen på en kapitaltilførsel er betinget av entreprenørenes humankapital. Dette er også i tråd med standard mikroøkonomisk teori. Et naturlig oppfølgingsspørsmål er derfor: Er det mulig å gi mikrofinansklienter et ekstra løft ved å tilføre mer humankapital? Kanskje spesielt kvinnelige entreprenører, som i Sri Lanka studien hadde magert utbytte av kapitalen, kunne trenge mer kunnskap?
Sammen med forskergruppen i utviklingsøkonomi ved Norges Handelshøyskole, har jeg studert nettopp dette spørsmålet. Høsten 2008 gjennomførte vi, i samarbeid med forelesere ved Universitetet i Dar es Salaam, et kursprogram i entreprenørskap for 300 småskalaentreprenører, alle medlemmer av den største mikrofinansinstitusjonen i landet, PRIDE Tanzania. Entreprenørene fikk opplæring i regnskap, markedsanalyse, kundebehandling og så videre. I alt 20 timer som ble gitt rett etter det ukentlige lånemøtet. Som sammenligningsgrunnlag hadde vi en kontrollgruppe av samme størrelse.
Vi gjennomførte en baseline undersøkelse sommeren 2008, og sommeren 2009 besøkte vi igjen entreprenørene for å se om opplæringsprogrammet hadde hatt noen effekt. Vi finner store effekter, men utelukkende for mannlige entreprenører: Treningen hadde gitt en økning i profitt og omsetning på ca. 30 prosent i forhold til året før, en økning som i første rekke ser ut til å være drevet av nyetableringer. Hvorfor ser vi ingen effekt av opplæringen for kvinner?
Det finnes tre hovedforklaringer: i) Kvinnene har ikke lært noe fra kurset. ii). Forpliktelser i hjemmet og andre sosiale beskrankninger gjør at kvinnene ikke i samme grad har anledning til å nyttiggjøre seg det de har lært. iii). Kvinnene har ikke noe stort ønske om å ekspandere forretningene. Den første forklaringen, at kvinner ikke har lært noe, kan vi klart tilbakevise. Om noe, så finner vi at de har lært mer enn menn. Den andre forklaringen har helt sikkert noe for seg. Det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret gjelder også i Tanzania, og det er ikke uvanlig at det egentlig er mannen som styrer familiens forretninger, selv om det er kvinnen som formelt sett står som ansvarlig for lånet. Da er det kanskje ikke så rart at veien fra kunnskap til handling blir lang for kvinnene.
Men vi finner også at de kvinnelige entreprenørene er mindre villige til å konkurrere enn menn. Dette måler vi i et såkalt lab-eksperiment, hvor sosiale forhold ikke skulle påvirke handlingene direkte. Det er rimelig å tro at en svakere vilje til å konkurrere gir seg utslag i større aversjon mot å etablere seg i nye markeder, en viktig driver for økt omsetning og profitt i vårt datamateriale. Forskjeller i motivasjon ser dermed ut til å spille en rolle for å forklare hvorfor menn og kvinner responderer ulikt på en kunnskapstilførsel.

Forskning, både vår egen og andres, viser at det er ulike årsaker til at folk søker seg til mikrofinans. Noen er drevet av et genuint ønske om å investere lånet i forretningen, et ønske om ekspansjon og økt profitt. Men typisk blir disse lånene brukt til en lang rekke formål. I vårt datamateriale fra Tanzania oppgir entreprenørene at mellom 30 og 40 prosent av lånet brukes for husholdningsformål, slik som en ny TV, en ny sofa, eller for å betale skolepenger til barna. Hvorfor velger folk å ta opp dyre lån for konsumformål?
I PRIDE Tanzania må man betale over 50 prosent rente. Hvorfor sparer man ikke heller til sofaen, og kjøper den når man har spart opp det som trengs? Det hadde blitt en langt billigere sofa! Mye tyder på at sparing er vanskelig. Mange andre behov melder seg underveis, det er et sosialt press å dele av det man har, og penger under madrassen er heller ikke trygt.
Dette peker mot en bredere funksjon for mikrofinansinstitusjonene, ut over det å gi lån. Kanskje like viktig er det å utvikle spareprodukter, gjerne med bindinger knyttet til seg for å hindre at sparekontoen blir tappet før man har nådd målet. Ashraf (2006) viser at et tilbud om bunden sparing i Filippinene ble godt mottatt, selv om bindingen ikke ga noen høyere rente. Særlig ønsket kvinner som i en lab-setting hadde avslørt hyperbolske preferanser, altså en manglende evne til å motstå fristelser, å benytte seg av et spareprogram hvor pengene ikke kunne betales ut før et bestemt mål var nådd.

Oppsummert: Mens anekdotene om mikrofinans ofte gir klare svar, viser forskningen at bildet er sammensatt. Mikrofinans ser ut til å fungere, men ikke for alle. For å øke effekten av mikro­finans må vi ha mer kunnskap om hva som motiverer etterspørselen etter lån, og hvilke tilleggstjenester som bør tilbys for å gi lånet størst positiv effekt. Sammen med forskergruppen ved Norges Handelshøyskole, og med nylig innvilget støtte fra Norges Forskningsråd, har jeg som ambisjon å kaste lys over disse spørsmålene i årene som kommer. 





Kjetil Bjorvatn, er professor ved Norges Handels­høyskole i Bergen.
Publisert: 20.12.2010 06.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 18.42.56