Bedre bistand er medisin mot korrupsjon

Korrupsjonssaken Aftenposten har tatt opp, hvor midler som skulle gå til forvaltning av verdifulle naturressurser i Tanzania ble underslått i stor stil, er svært viktig. Den er relevant for og hører sammen med en bredere bistandsdebatt: Hvordan virker bistanden? Hva skaper den – på godt og ondt? Hva gjøres når misbruk og negative konsekvenser dokumenteres?

Av Rasmus Hansson i WWF og Andrew Preston i Forum. Sist oppdatert: 19.04.2015

Korrupsjon er ikke uvanlig i bistand, men det er dessverre et faktum at korrupsjon er som sopp som trives i fuktige omgivelser, dvs i omgivelser med mye penger og lite lufting og reelt innsyn. Det får vi stadig demonstrert i andre sammenhenger hvor mye midler er tilgjengelig og i omløp, jfr norske saker, som vannverksaken på Romerike og ikke minst Norconsults kontor i Tanzania. Eksemplene handler om mye penger, utro tjenere og for dårlig kontroll.

Det er imidlertid flere forhold som gjør Tanzaniasaken spesiell: Hvorfor ble ikke korrupsjonen avdekket tidligere? Hvorfor har det ikke vært større grad av åpenhet omkring saken? Og ikke minst: Hvorfor har man ikke krevd større tilbakebetaling? Dersom det er behovet for å gå offensivt inn med nye bistandsmidler til bevaring av skog, såkalte REDD-midler, som har dempet viljen til å kjøre en mer krevende linje, så er det et meget dårlig signal i forhold til de korrupsjonsregler Norad og UD selv har utarbeidet. Norad og UD må gå foran i å følge disse.

 

Når det gjelder Tanzania, kommer det for øvrig ikke fram i oppslagene i Aftenposten at det også er satt i gang flere korrupsjonsforebyggende og -begrensende tiltak etter 2007. Den norske ambassaden har støttet et bredt arbeid for å få miljøorganisasjoner til å gå inn i ”vaktbikkjerollen”, ved å overvåke både bistand og forvalting innen naturressurssektoren. Siden 2008 har det hvert år blitt bevilget midler til at organisasjoner kan følge med på offentlige budsjetter og pengestrømmer, lære å utfordre bruken av pengene og drive informasjonsarbeid i forhold til naturressursforvaltning. Rent konkret har miljøorganisasjonene fått etablert et årlig møte med miljøkomiteen i Parlamentet, hvor budsjettspørsmål og mulig misbruk tas opp og følges opp med enkeltrepresentanter. Det har også vakt oppsikt at miljøorganisasjonene gjennom sitt nye organisasjonsnettverk Manet, har våget å snakke åpent om misbruk av midler og naturressurser på fjernsyn.

Den konkrete saken i Tanzania er dessverre ikke enestående, men representerer en korrupsjonskultur som vi ser i mange av Norges samarbeidsland og som er skapt over mange tiår. Her har både historiske forhold som kolonisering og utbytting, dårlig styresett og til tider for lett tilgang til bistandsmidler, bidratt. Dette tar tid å endre og bekjempe, og svake organisasjoner og sivilsamfunn møter sterke og mektige motkrefter når de som har fordel av systemet utfordres. Vi vet at nødvendige endringer har blitt kjempet fram gjennom svært mange år.

 

Man må også vurdere hvordan bistanden er innrettet, og ikke minst hvordan FN og bistandsaktører påvirker samfunnet sosialt og økonomisk. Det er godt dokumentert at små lønnsforskjeller skaper stabilitet og tilfredshet i samfunn og bedrifter, jfr bl.a. professor Kalle Moenes arbeid. Bistand gjennom FN, multilaterale organisasjoner og frivillige organisasjoner kan imidlertid bidra til å skape og opprettholde ulikhet. I kampen om de utdannende er lønnsforskjeller på 10-50 ganger ikke uvanlig. F.eks kan en lærer eller offentlig ansatt øke sin lønn fra 1000 til 50 000 kr mnd, og få gunstige skatteordninger, om man klarer å skaffe seg en bistandsfinansiert jobb. Dette gir feil incentiv og kan også bidra til korrupsjonskultur.

 

Dessuten: Når bistandsbevilgninger må brukes innenfor et budsjettår, ligger det et uheldig ”brukspress” til grunn. Når midler må brukes raskt i samfunn med svake styringsmekanismer, blir kontrollen for svak. En form for bistands- og nødhjelpsfond er foreslått tidligere. Dette kan virke som en buffer dersom man ikke kan være sikker på fremtidig pengebruk, uten at bistandsvolumet behøver å gå ned.

Det er nødvendig og viktig å prioritere miljøbistand fordi den kommer både mennesker og naturen til gode. Arbeid for bærekraftig bruk og bevaring av naturressurser er avgjørende og spesielt viktig i land med styringsproblemer og svak kontroll. Gode lover og regler er ikke nok, håndheving av regelverket og rettferdig fordeling av inntektene er avgjørende. Fattige mennesker er helt avhengige av at ressursene forvaltes i et langsiktig perspektiv. Miljøbistand handler derfor om å sikre de fattige inntekter og livsgrunnlag nå, og å bidra til at kommende generasjoner får de samme mulighetene. I tillegg handler den om å styrke sivilsamfunnet, så det kan stille myndigheter og bistandsgivere til ansvar for forvaltning og pengebruk.

 

For å unngå nye korrupsjonssaker er det derfor avgjørende å ha skikkelig rutiner på plass for åpenhet, kontroll, varslingssystemer, reaksjoner på misbruk osv, samt nitidig oppfølging av det regelverk man legger til grunn.  I korrupte regimer spiller sivilsamfunnsorganisasjoner en desto viktigere rolle i å være en del av løsningen. Underslag skal ikke lønne seg og må få konsekvenser. Det er derfor svært urovekkende at de som har bidratt til korrupsjon, ikke ser ut til å ha fått noen form for sanksjon.

I en større sammenheng må også bistandens rammevilkår vurderes: I hvilken grad er økonomiske vilkår, markedsprinsipper og bevilgningsmekanismer med på å drive fram en destruktiv korrupsjonskultur? Arbeid med bistand er vanskelig, og bistandsmidler kan misbrukes, derfor må både sivilsamfunnet styrkes i sin vaktbikkjerolle, og Norad må bli mye tøffere når det oppdages misbruk. Dette gjelder selvfølgelig også for misbruk som organisasjoner gjør seg skyldige i. Regelverket må praktiseres selv om det hindrer videre arbeid i et land eller med spesielle organisasjoner. Dersom nye midler bevilges før en korrupsjonssak er tilfredsstillende løst, så vil det fremme korrupsjon – ikke hemme den.

Publisert: 09.11.2011 05.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.42.05