Aktivisten Nguyen Lan Thang og den kvinnelige journalisten Doan Trang. Foto: Jessica Ryan

Drømmen om frihet

Aktivisten Thoat Knul og den kvinnelige journalisten Doan Trang slåss begge for et fritt Vietnam. De betaler også den høye prisen for sitt arbeid gjennom arrestasjoner, fengslinger, forfølgelse, trusler mot familie og det å stadig måtte leve i asyl.

Av Jessica Ryan Sist oppdatert: 19.04.2015

Selv om Vietnam kan vise til en god økonomisk vekst de siste årene, lever store delen av befolkningen under fattigdomsgrensen. Dette gjelder spesielt i utkantsområder og områder hvor det bor mye minoriteter. Minoritetene utgjør 15 prosent av Vietnams befolkning og  den ekstreme fattighet hos minoriteter er på 30 prosent, som er 9 ganger høyere enn resten av befolkningen. Etniske minoritetsbarn utgjør mer enn 60 prosent av alle fattige barn i Vietnam.

Minoritetenes tilgang  til utdannelse og gode helsetjenester svært begrenset. Deres kamp for uavhengighet, rettigheter til sine landområdene og religionsfrihet har ført til flere fredelige demonstrasjoner mot Vietnams myndigheter.

En av de som var med å arrangere disse demonstrasjonene var den unge protestanten Thoat Knul. Han beskriver et liv uten tilgang på kirker eller menigheter slik at de kunne praktisere sin religion. Et liv hvor de måtte betale 1 million Dong i året for å gå på skole, noe som førte til at han sluttet etter 3 klasse. Han forteller om veldig lav levestandard og en ekstrem fattigdom som er vanskelig for oss fra vesten å forstå.

Den første demonstrasjonen han var med å organisere ble holdt den 3 februar i 2001, på bursdagen til det kommunistiske partiet i Vietnam. Den fredelige demonstrasjonen ble til et opprør da Vietnams myndigheter blandet seg inn og gikk fysisk til angrep på demonstrantene. -  Vietnams myndigheter slo tilbake med bevæpnet politi og millitære som sparket og slo flere av de over 1000 fremmøtte med klubber og skytevåpen.  Det var mange som ble drept denne dagen og gaten fløt over med blod, forteller Thoat. Dette er minner det er vanskelig å snakke om, men en historie han mener må fortelles.

Tiden etterpå ble preget av Vietnams myndigheter sin manglende respekt for menneskerettigheter og sitt folk. Mange av de som var involvert i demonstrasjonen klarte å flykte til nærliggende land som Kambodsja.De som ikke klarte dette, ble oppsøkt av politiet. Uten arrestordre, rettsak og dom ble de arrestert og satt i fengsel. - Den dag i dag sitter det fremdeles 300 stykker i fengsel etter demonstrasjonen, uten  rettsak og dom.  Mange opplever å bli torturert før de slipper ut, slik at de dør av skadene kort tid etter løslatelsen, uten at politiet offisielt kan klandres for det sier Thoat før han legger til at både denne demonstrasjonen og den i 2004 ble fortiet av myndighetene i Vietnam. Det finnes med andre ord lite som dokumenterer det som skjedde.

Thoat ble selv arrestert 2 ganger i 2001. Han ble holdt fengslet og ble torturert i henholdsvis 5 og 7 dager. Han var heldig og ble arrestert hjemme hos familien, så de visste hvor han var. Det er ikke alle som er like heldige. Mange familier opplever at deres familiemedlemmer forsvinner uten å vite hvorvidt de er arrestert, flyktet eller drept. De fleste blir sluppet fri etter at de har signert et papir hvor de sier seg skyldige i de kriminelle handlinger myndighetene mener de hadde begått, samt sier fra seg retten til å forlate landet og lover å ikke praktisere sin religion eller samles i store grupper. Thoat signerte til slutt papiret og ble sluppet fri. Men han ble fremdeles overvåket av myndighetene.

Da Thoat Knul hjalp en venn å flykte fra Vietnam i 2004, ble han arrestert og fengslet uten rettsak og gyldig dom i 10 måneder. Han beskriver et umenneskelig fengslingsopphold hvor han ble holdt fanget på do og ble alvorlig skadet etter tortur den første måneden. – De hentet meg til avhør og hang meg opp forann et vindu, de sparket og slo meg med en kjepp med mange 4 cm lange spikre i. Jeg besvimte flere ganger på grunn av smertene, forteller en preget Thoat før han viser oss arrene som er spredd ut over hele ryggen.

Thoats historie er dessverre ikke enestående. De fleste aktivister som kjemper for demokrati og menneskerettigheter i Vietnam opplever dette. Siden media i Vietnam er styrt av staten og det her utøves streng sensur, var det lite informasjon om landets egentlige tilstand som kom utover landets grenser frem til i 2005 da Yahoo bloggene gjorde sitt inntog. Selv med begrenset plass og lavt antall ord, kunne de som var kritiske til myndighetene sin undertrykking av folket i Vietnam, få luftet sine tanker. Det viste seg etter hvert at det var mange som delte samme tankene. Dette har ført til at det nå foregår en onlinekrig mellom bloggere i Vietnam og myndighetene. Bloggere og journalister i Vietnam dokumenterer myndighetenes stadige overtramp mot folket og myndighetene slår tilbake med forfølgelse, trakassering, arrestasjoner og tortur.

Vietnam er en ettpartistat med omkring 90 millioner innbyggere som styres av landets kommunistiske parti. Alle forsøk på å gå i mot regjeringen er forbudt ifølge grunnloven og blir hardt slått ned på om dette oppdages. De siste årene har det vært en veldig negativ utvikling i henhold til sivile og politiske rettigheter og ytringsfriheten er veldig begrenset.

Myndighetene bruker store ressurser på å overvåke både landets borgere og de som kommer til landet som journalister eller menneskerettighetsforkjempere. Har man sagt noe kritisk mot myndighetene eller gjort noe som de anser som ulovlig, blir man svartelistet og blir kastet ut eller man blir nektet å komme inn i landet igjen.

Dette til tross jobber myndighetene i Vietnam stadig med å bedre sine internasjonale relasjoner til blant annet EU og USA. Norge har vært i menneskerettighetsdialog med Vietnam siden 2003, en dialog som har vært veldig ensidig ettersom Vietnams myndigheter uteblir fra samlingene. Vietnam har ratifisert FNs konvensjonen om menneskerettigheter, og har nå søkt om plass i FN sitt menneskerettighetsråd fra 2014 til 2016.

Kjemper for ytringsfrihet

Den kvinnelige journalisten og bloggeren Doan Trang kjemper en kamp for å gi folket i Vietnam sin ytringsfrihet tilbake, samtidig som hun ønsker at deres rettigheter som mennesker skal ivaretas Den siste tiden har hun som en av mange bloggere opplevd at familien blir trakassert som følge av deres arbeid. Hun vet at om hun returnerer til Vietnam risikerer hun å bli fengslet og i verste fall bli utsatt for seksuelle overgrep, torturert og drept.

 

Doan har jobbet som journalist siden 2000 og har vært innom mange forskjellige medier, men felles for dem alle er at de er eid av staten i Vietnam. Siden det ikke finnes ytringsfrihet i Vietnam og landets kritiske røster opplever forfølgelse av seg og sine familiemedlemmer velger mange å flytte fra Vietnam for å kunne fortsette sitt arbeide. Doan valgte til slutt samme utvei og bor nå i et av Vietnams naboland.

– Det finnes ikke dårlige nyheter i Vietnam, det eneste media får lov til å skrive er gode nyheter, eller dårlige nyheter som blir skrevet med fokus på det gode arbeidet til myndighetene, forklarer Doan.

Dette var grunnen til at hun er en av bloggerne bak Statement 258, erklæringen som 135 bloggere nå har signert. Det er første gangen bloggere i Vietnam slår seg sammen og krever endringer i myndighetenes praksis. Utgangspunktet her er Vietnams søknad om å bli medlem i FNs menneskerettighetsråd i 2014-2016.

Bloggerne bak Statement 258 mener at myndighetene i Vietnam bør demonstrere sin forpliktelse ovenfor menneskerettighetsrådet ved å gjøre endringer i blant annet paragraf 258 i Straffeloven som gir dem lov til å arrestere personer som bruker den demokratiske frihet til å angripe statens og folkets interesser.

En paragraf som Trang mener er ekstremt vagt utformet og dermed kan tolkes veldig åpent. Dette er også den paragrafen som myndighetene i Vietnam bruker til å arrestere, torturere og fengsle aktivister, bloggere og borgerjournalister som taler for demokrati og menneskerettigheter.

Det er ikke snakk om å få medlemslandene i menneskerettighetsrådet til å nekte Vietnam medlemskap, det er snakk om å stille betingelser til deres medlemskap. En av initiativtagerne til statement 258 er 23 år gamle Nguyen Anh Tuan, som også har fått føle myndighetenes desperasjon på kroppen. Flere av hans venner har blitt forfulgt og arrestert av sikkerhetspolitiet i Vietnam. De har også invitert han til å komme inn til avhør.

– Politiet truet meg og sa at de skulle gå hjem til min familie om ikke jeg kom inn til avhør. Til slutt valgte jeg å gå inn slik at de ikke skulle plage mine foreldre, forteller Tuan før han spesifiserer at årsaken til avhørene var hans støtte til advokaten Cu Huy Ha Vu. Politiet ville vite hvem han jobbet med og hvilke organisasjoner som sto bak han. Når de til slutt skjønte at han jobbet alene, lot de han være.

Tuan og Trang har også jobbet med bloggeren Nguyen Lan Thang. De er alle tre regnet som noen av de viktigste og sterkeste bloggere i Vietnam. Thang har selv blitt arrestert og forhørt av politiet flere ganger på grunn av at han har deltatt i demonstrasjoner og vært til stede under politiske rettsaker. Sammen med samtlige bloggere i Vietnam ønsker de at Vietnam skal gå gjennom lovene og sørge for at de er i samsvar med FNs menneskerettighetserklæring.

 – Dette vil de kun oppnå om de fjerner lovparagrafene 258, 79 og 88 fra straffeloven i Vietnam, forklarer Thang.

Årsakene til at det er akkurat disse paragrafene gruppen ønsker fjernet, er at disse misbrukes for å skape frykt hos folket. – De bruker spesielt paragraf 258 til å skremme folk slik at de ikke kritiserer myndighetene, forteller Thang. Tuan tar det skrittet lenger og forteller at han også ønsker de skal frigi de politiske fangene som sitter fengslet på grunn av disse paragrafene i straffeloven.

– De må fjerne paragrafene 258,79 og 88 fra straffeloven for å gjøre seg fortjent til sin plass i menneskerettighetsrådet. Disse paragrafene tolkes slik at myndighetene kan arrestere alle de ikke liker. Spesielt bloggere som kritiserer myndighetene uten bruk av noen form for vold, sier Tuan.

Hvorfor?

Doan har elsket å skrive  siden hun var 12 år gammel og tok fatt på sin første dagbok. Men i motsetning til andre på hennes alder var det ikke forelskelsene i nabogutten eller problemer med foreldrene som tok opp flest sider i dagboken. Det var spørsmålet om ”hvorfor” ting var som de var i Vietnam. Hvorfor var folk så fattige, hvorfor fantes det ikke et tilfredsstillende gratis utdanningstilbud og hvorfor fikk ikke folket tilgang på helsetjenester?

– Vi har ikke noe velferdssystem i Vietnam, så når vi blir eldre er vi alle avhengige av barna våre for å klare oss, forklarer Doan. Hun spurte ofte foreldrene hvorfor det var slik, hvorfor de var så fattige, men foreldrene kunne ikke gi henne noen gode forklaringer.

Doan stiller i dag de samme spørsmålene , men nå har hun faglig tyngde bak ordene hun skriver i sin blogg  phamdoantrang . Hvorfor skriver en journalist med over 10 års erfaring en blogg kan man jo spørre seg.  Doan stiller for kritiske spørsmål i sine artikler, noe som har gjort det vanskelig for henne å jobbe som journalist i Vietnam.

Forfulgt men fri

Hun får heller ikke tilgang til pressekort i Vietnam , og regnes ikke som  journalist. Dette fører til at hun ikke får tilgang til det offentlige i Vietnam, og hun kan derfor ikke hente informasjon til sine saker. – For å få pressekort i Vietnam finnes det regler, og disse er bestemt av Departementet for informasjon og kommunikasjon. Man skal ikke ha fått reprimander i løpet av de siste 12 måneder og du må få anbefaling av flere instanser, deriblant departementet for kultur og informasjon, som drives av staten. Med andre ord kan jeg se langt etter et pressekort, sier Doan.

Mange vil si at et pressekort i seg selv ikke har noen viktighet. Det er bare et kort. Men disse kortene kan være veldig viktige. En journalist får et slikt kort både gjennom lovverket og i samfunnet. De som ikke har pressekort er ikke akseptert som journalister og slipper dermed ikke til eventer som politiet og myndighetene organiserer.  www.phamdotrang.com

De frie journalistene, borgerjournalistene  opplever i motsetning til de som er medlem i journalistiske organisasjoner i Vietnam, å bli forfulgt og trakassert. Doan er intet unntak. Hun har selv vært arrestert 4 ganger. Det lengste oppholdet hun hadde i fengsel var i August 2009, hvor hun ble fengslet i 9 dager. – Heldigvis torturerte de ikke meg, men jeg vet om mange som har blitt torturert i fengsel. De gikk derimot veldig langt for å ydmyke meg så mye de kunne klare, forteller Doan.

”You the press are absolutely free, if you keep to the right side of the road, and we are making efforts to keep you, comrades on the right side.”  Tidligere informasjons og kommunikasjonsminister Le Doan Hop I 2007.

De siste ukene før Vietnam skulle feire sin presse  for 88nde gang, verserte det rykter om at de kom til å benytte dagene mellom 23 juni og 26 juni til å arrestere bloggere og borgerjournalister. – Det er jo bare rykter, men disse ryktene svirrer ofte og som regel er det noe sannhet i dem, sier Doan med bekymring.

Etter Statement 258 ble sluppet begynte bloggerne å kontakte ambassader knyttet til land som er medlem i menneskeretttighetsrådet for å gi dem informasjon de mener er nødvendig før menneskerettighetsrådet tar sin avgjørelse. De fikk møter på flere steder, deriblant Australia sin ambassade, Sveriges Ambassade og Høykommisæren for menneskerettigheter sin avdeling i Bangkok.

Vietnams myndigheter føler presset ettersom dette kan påvirke deres sjanse til å bli med i menneskerettighetsrådet , internasjonale relasjoner og deres lovverk. Dette har ført til at de slår hardt tilbake mot bloggerne med stadige arrestasjoner og forhør. Doan Trang opplever selv at politiet stadig er på døren til hennes mor i Vietnam og truer henne. De vil ha Doan Trang hjem til Vietnam så de kan få arrestert henne og stilnet hennes røst.

Dette har ført til at hun er i indre konflikt. Hun ser flere av bloggerne som har stilt seg bak hennes initiativ har blitt arrestert og hun ser hvordan hennes arbeid påvirker familien. Samtidig forstår hun at hun kan gjøre mer for Vietnam og aktivistene der om hun holder seg utenfor landets grenser 

Et håp om en bedre fremtid

Doan Trang skriver stadig i sin blogg om sin lengsel etter å bo hjemme i sitt land, i frihet. Hun ønsker at aktivister som Thoat skal kunne leve et liv i trygghet og frihet. Thoat har et ønske om å bli gjenforenet med sin familie og håper at de en dag kan komme seg trygt ut av landet, eller han trygt inn i landet igjen.

 – Jeg har søkt UNHCR 7 ganger og har fått avslag. De vil at jeg skal gå tilbake til Vietnam eller Kambodsja for å følge deres prosedyrer, men det er umulig for meg. Alt jeg drømmer om nå er frihet, sier Thoat tankefullt.

I 2007 flyktet Thoat til Kambodsja og ba om politisk asyl, uvitende om at Kambodsja og Vietnam i 2001 hadde inngått en avtale om å returnere flyktningene fra Vietnam til sitt hjemland. Dette innebar opphold i flyktningsleirer til de ble sendt hjem til Vietnam igjen. For Thoat var ikke dette et alternativ. Om han ble tvunget til å reise hjem til Vietnam ville han enten bli drept eller fengslet. Thoat er i dag flyktning som oppholder seg i et av nabolandene til Vietnam. Han kjemper fremdeles for frihet i sitt land og da vi spurte om han var villig til å stille opp med navn og bilde var svaret; Ja, hva annet kan de gjøre med meg? De har allerede tatt fra meg alt.

Kilder:

http://www.norad.no/no/om-bistand/landsider/asia-og-oseania/vietnam

http://www.landsider.no/land/vietnam/

http://www.hrw.org/legacy/reports/2002/vietnam/

www.phamdoantrang.com

 

 

 

 

 

 

Publisert: 03.10.2013 05.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 18.39.16

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.