Norge bør bidra til å styrke lokale fiskeres tilgang på ressursene i havet, skriver Harald Sakarias Hansen. Bildet viser fiskere fra Øst-Timor. Foto: Gunnar Zachrisen 

Stans fiskeranet!

Samtidig som vi nyter sommeren med fiskestanga på svabergene står fattige kystfiskere i fare for å miste tilgangen til levebrødet sitt.

Av Harald Sakarias Hansen Sist oppdatert: 19.04.2015

Verdens hav er i krise grunnet overfiske, klimaendringer, habitat-ødeleggelse og forurensning. Norge, også kalt verdens fremste sjømatnasjon, ønsker hederlig nok å bidra til forsvarlig forvaltning og økt matsikkerhet. Jeg frykter at vi bidrar til det motsatte, og det er ikke bare lakseindustrien sin skyld.

I oktober i fjor omtalte FNs spesialrapportør for retten til mat, ocean grabbing som en av de største truslene mot global matsikkerhet, og framhevet det som en like alvorlig utfordring som landran. Omtrent samtidig støttet Norge Verdensbankprogrammet Global Partnership for Oceans (GPO) med to millioner dollar. Det skjedde med gode intensjoner, dog særdeles bevisstløst.

Global Partnership for Oceans er for det første et overflødig program, fordi andre organer eksisterer for å takle havenes utfordringer. For det andre er GPO en del av en internasjonal bølge for en eiendomsretts- og markedsbasert forvaltning av verdens hav under slagordet «eierskap fostrer ansvarlighet». I praksis gjennomføres eiendomsbasert forvaltning gjennom overførbare kvoter, som i realiteten er en privatisering av ressursene.

I et fritt marked blir kvotene så dyre at ingen vanlige fiskere har råd til å fiske, og store selskaper får kontroll over størsteparten av ressursene. Hvis hensikten kun er å ivareta biologiske ressurser kan slike systemer fungere i enkle økosystemer med få arter, men overført til kompliserte tropiske økosystemer er det vanskelig gjennomførbart.

DE SOSIALE KOSTNADENE er derimot svært høye. Prisene på kvotene tvinger lokale kystfiskere ut av levebrødet sitt, og hindrer rekruttering av unge fiskere. Overskuddet fra lokale naturressurser går dermed til investorer, ofte internasjonale, i stedet for lokalsamfunn.

Vi har sett flere eksempler på at gode intensjoner ved innføringen av forvaltningsregimer har hatt negative resultater, også fra norsk side. Et eksempel er da norske eksperter var med på å bygge opp et forvaltningsregime i Sør-Afrika på 1990-tallet som privatiserte fisken. Kvotesystemet som ble etablert holdt de fattige svarte kystfiskerne utenfor, som måtte fiske ulovlig, og ofte, med livet som innsats.

Norge framhever ofte forvatningsregimet i Namibia som en solskinnshistorie. Når det gjelder den biologiske forvaltningen er dette riktig, men går vi namibisk fiskeri nærmere etter i sømmene ser vi at store deler av Namibias fiskeri i dag er på utenlandske hender. Dette burde være stikk i strid med norske prinsipper om at fisken skal tilhøre fellesskapet, og utviklingsminister Heikki Holmås’ mantra om rett-ferdig fordeling.

Det er ikke bare i utviklingsland lokalsamfunn taper for kapital. Etter at Danmark innførte overførbare kvoter førte det til kroken på døren for store deler av danske kystsamfunn. På Island resulterte kvotesystemet i massiv låntaking og finansiell spekulasjon, noe som ble en utløsende faktor i finanskrisen.

I Norge har Stortinget gang på gang slått fast at den ville fisken tilhører fellesskapet. Samtidig ser vi en konsentrasjon av ressurskontrollen på Aker Brygge, og et Nord-Norge som taper for Kjell Inge Røkke.

På hjemmebane er den rød-grønne regjeringen i det minste tydelig og arbeider for leveringsplikt, og for fellesskapets interesser. I august skal -Regjeringen møte norske fiskebåtredere i høyesterett i kampen om eierskapet til vår villfisk. I september frykter jeg regjeringen vil gjøre det motsatte på globalt plan ved å støtte opp om lanseringen av Global Partnership for Oceans.

PROBLEMET MED OVERFISKE er ikke at ingen eier fisk. Problemet er at det fiskes for mye, og ukontrollert. Under enkelte forutsetninger kan til og med begrunnelsen om at eierskap skal fostre ansvarlighet være feil. Investorer har ofte kortsiktige mål for profitt, og når målet kun er å maksimere profitten, kan det friste til overfiske og i verste fall utradering av bestanden.

Skal vi sikre en god forvaltning må lokalbefolkningen med på banen, og delta i beslutningsprosessene, såkalt co-management. Slik sikres ansvarsfølelse, og forståelse for betydningen av de biologiske ressursene på lengre sikt.

Det er mange grunner til å sikre småskala kystfiskeri i kystnære områder. Ikke bare er det mer miljøvennlig, men sikrer også arbeidsplasser og matsikkerhet. For lokal utvikling og matsikkerhet er det, som det kommer fram i Stortingsmelding 25 (2012–2013) Dele for å skape, avgjørende å sørge for fordeling av naturressurser.

Derfor er ikke behovet for investeringer i fiskerisektoren presserende – ressurstilgang er nøkkelen til utvikling. Underlig nok er en stor del av hensikten med GPO å tilrettelegge for investeringer, uten å redegjøre for hvilke behov disse investeringene skal fylle.

I stedet for å tilrettelegge for storkapital i fiskeri, er kapasitetsbygging og bidrag til organisering av fiskere, noe av det viktigste Norge bør bidra med. Sammenliknet med bønder og industriarbeidere har kystfiskere har tradisjonelt vært dårlig organisert. Det reflekteres nå i internasjonale prosesser, hvor kystfiskere får lite gjennomslag, samtidig som rike fiskebåt-redere sitter med stor makt.

NORGE BØR OGSÅ dele erfaringene som har styrket kystsamfunn langs norskekysten, som råfiskloven, deltakerloven og leveringsplikt. Dette er virkemidler som bidrar til lokal verdiskapning og arbeidsplasser, men trues av liberale krefter og internasjonalt handelsregelverk.

Vi trenger en regjering som er tydelig på vår rolle som global sjømatnasjon. I sommer står ikke bare den viktige kampen om Cermaq og Copeinca, men også om noe så prinsipielt som hvem som skal høste godene av våre felles ressurser. Jeg håper regjeringen tar et tydelig oppgjør med en eierskapsbasert forvaltningsmodell, også på globalt plan.

Publisert: 12.07.2013 04.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 18.39.32