En aktivist holdt opp en plakat mot fengsling av journalister fra den Oslo-baserte radio- og og tv-stasjonen Democratic Voice of Burma (DVB) foran Myanmars ambassade i Bangkok, Thailand, i 2011.

Foto: Sakchai Lalit / AP / NTB

Meninger:

Frihetens tegn

Pressefrihetens dag er en god anledning til å hylle journalister som står opp mot makten med høyest tenkelig risiko. Som i Myanmar.

Publisert fredag 03. mai 2024 - 12:30

Audun Aagre

Tidligere leder for Den norske Burmakomité

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

3. mai er verdens dag for pressefrihet. Pressefriheten er demokratiets kanarifugl i gruven. Uten pressefrihet, dør demokratiet.

Ytringsfriheten bygger på tanken om meningsbrytning som en forutsetning for demokrati, sannhet og individets frie meningsdannelse, som det heter i den norske grunnloven.

Sosiale medier har blitt en viktigere arena for debatt, men mediene er spydspissen i samfunnsdebatten. Derfor er diktatorer i Kina, Russland og Iran så redde for det frie ord, og kontrollerer pressen.

Norge er verdens mest pressefrie land, mens Myanmar er ett av de verste.

Verdens ytterpunkter

Statistikk over demokratiets og pressens utvikling er ikke lystig lesning. Årets demokratiindeks fra V-Dem viser at andelen av verdens befolkning som lever i demokratier har gått jevnt nedover i 15 år, og at vi må tilbake til 1985 og den kalde krigen for å finne dårligere scorer.

Av landene som er vurdert av V-Dem, er 91 land frie, mens 88 er autokratier.

Pressefrihetsindeksen fra Reportere uten grenser viser samme nedadgående spiral. I EU har det nettopp blitt innført en lov om å verne pressens uavhengighet, fra statlige og private aktører.

Ifølge pressefrihetsindeksen er Norge verdens mest pressefrie land, mens Myanmar er ett av de verste. Myanmar er rangert som 173 av 180 på indeksen, og er plassert helt nederst når det gjelder sikkerhetsindikatoren.

Det betyr at Myanmar er det farligste landet å være journalist, vel å merke før Israels invasjon i Gaza, der 97 journalister er drept siden invasjonen. Det er hver og enkelt journalist som utgjør forskjellen, ofte med stor personlig risiko.

I 2021 ble pressens mot og betydning hyllet med fredsprisen til redaktørene Dmitry Muratov i Novaya Gazeta og Maria Ressa i Rappler.

Dette personlige motet fra journalister, fotografer, redaktører og de ansatte i mediehusene fortjener en hyllest, sett fra verdens mest pressefrie land.

Democratic Voice of Burma

I dag har jeg lyst til å hylle Democratic Voice of Burma (DVB), og det er ingen objektiv og distansert hyllest. Det var burmeserne bak DVB som vekket mitt engasjement for Burma. Og jeg har fulgt mediehuset fra da de overførte ferdiginnspilte taler fra eksilregjeringen på kortbølgeradio fra Kvitsøy utenfor Stavanger, til å bli et uavhengig mediehus som er på nett og tv 24/7 og som kritiserer makten der den er.

DVB når ti millioner seere og har årlig én milliard sidevisninger på sosiale medier og egne nettsider. Jeg vil påstå at DVB er den viktigste grunnen til at mange nordmenn har blitt engasjert i Myanmar og til at Norge har en prominent rolle i Myanmar.

Det skyldes like mye DVB som fredsprisen til Aung San Suu Kyi. DVB var derfor et bakteppe for at norske myndigheter fikk en sentral plass i militærets reformprosess fra 2010 og for at norske selskaper som Telenor, SN Power og Equinor fikk en fordel i konkurransen om konsesjoner.

Grunnfjellet i DVB, som i all troverdig nyhetsformidling, er presseetikken. For DVB var dette en vanskelig balansegang under reformprosessen, der norske myndigheter reduserte støtten ut fra en tanke om at pressen i Myanmar skulle operere under like vilkår, til tross for at den militære pressen og den militære økonomien hele tiden var dominerende.

Da reformprosessen satt seg i 2012–2013, var DVB raske til å omstille seg. De var allerede basert i Thailand og flyttet raskt til Yangon i Myanmar, der de etablerte et av landets største mediebedrifter på kort tid. Og DVB hadde en fordel i at de var kjent med presseetikken i Norge, med et godt nettverk av journalister hos kringkastere som NRK og TV2.

DVB flyttet stadig til nye og større lokaler, og stadig flere journalister kom til. Da militæret kuppet makten igjen i 2021, ble journalistene drevet på flukt, men uten at militæret klarte å stanse et eneste minutts nyhetsformidling på tv og nett.

Fire journalister er drept siden kuppet. 150 er fengslet, 59 sitter fremdeles i fengsel. Bare Kina har flere journalister bak murene.

Reporteren Myat Thu Tun ble tidligere i år funnet drept i Rakhine-staten med skader fra tortur. Dokumentarfilmskaperen Shin Daewe ble nylig dømt til livstid etter å ha bestilt en drone til et filmprosjekt. Begge har jobbet for Democratic Voice of Burma (DVB).

En hyllest fra verdens mest pressefrie land

I likhet med journalister i Gaza, Ukraina og Russland, betaler de en høy pris for å lage journalistisk innhold. Dette er en dyster del av hverdagen for burmesiske uavhengige journalister, og dessverre også en del av arbeidsdagen til DVBs redaktør Aye Chan Naing.

Uten modige journalister på bakken, enkeltpersoner som tar en enorm risiko, ville vi ikke hatt mindre troverdig rapportering av militærets overgrep.

Sånn var det under Safranrevolusjonen i 2008, der buddhistiske munker gikk foran, og sånn har det vært etter kuppet i 2021. Det er dette personlige motet fra journalister, fotografer, redaktører og de ansatte i mediehusene som fortjener en hyllest, sett fra verdens mest pressefrie land.