Sterkt uenige om korrupsjons-oppfølging

Begge har for flere år siden sluttet på ambassaden. Jon Lomøy var norsk ambassadør i Tanzania under siste del av perioden da revisorene gjennomgikk regnskapene for naturressursprogrammet i landet, fra 2007–2010. Eirik G. Jansen var saksbehandler i årene 2003–2007.

– Nei, selvsagt ikke, svarer Lomøy på Bistandsaktuelts spørsmål om den norske ambassaden bevisst bidro til å feie vanskelige spørsmål i saken under teppet. Dette ble nylig hevdet i Aftenposten. Avisen har omtalt korrupsjonssaken fra Tanzania i flere artikler. 

Lå i containere

Den tidligere Tanzania-ambassadøren avviser også at ambassaden bevisst unnlot å hyre opp den kritiske danske revisoren Arthur F. Andreasen for en tredje runde av revisorarbeid. Dette arbeidet skulle ha som mål å bestemme hvor mye Norge skulle kreve tilbakebetalt fra Tanzania.

– Det arbeidet som skulle gjøres var en svært detaljert gjennomgang av en mengde dokumentasjon. Siden det tanzanianske ministeriet hadde flyttet, lå mange av disse bilagene i containere i Dar es Salaam. Å fly inn dyr utenlandsk arbeidskraft til å gjøre den jobben virket ikke spesielt fornuftig, sier Lomøy.

Den norske diplomaten, som i dag er direktør i OECDs utviklingsdirektorat, tar forbehold om at han ikke husker alle detaljer i dag, cirka tre-fire år etter sin ambassadørperiode.

Avviser «dørlukking»

– Ble mandatet for den tredje runden av revisjon utarbeidet på en spesiell måte for å unngå ubehageligheter i forholdet til tanzanianske myndigheter?

– Nei.

– Var det UD eller ambassaden som utarbeidet mandatet?

– Det var ambassaden, etter drøfting med UD.

– Forelå det noe press fra politisk hold i UD om å utarbeide mandatet på en spesiell måte?

– Nei, ikke utover et krav om aktiv oppfølging av de alvorlige anklagene, sier Lomøy.

Ambassadøren avviser samtidig at utviklingsminister Erik Solheims planer om storstilt støtte til regnskogbevaring i Tanzania spilte inn på hvordan mandatet ble utformet. Han uttaler seg på linje med hva utviklingsministeren selv gjør i et leserinnlegg i Aftenposten. Både Solheim og Lomøy vektlegger at grundig dokumentasjon og rettsstatsprinsipper må ligge til grunn før man kan kreve penger tilbakebetalt fra et annet land. 

Oppdaget snusk

Eirik G. Jansen, som i dag er ansatt i Norads evalueringsavdeling, ble i 2003 saksbehandler for naturressursprogrammet MNRP i Tanzania. Programmet ble finansiert av Norge med omlag 60 millioner dollar – rundt 300 millioner kroner – i løpet av perioden 1994-2006. Jansen oppdaget etter hvert flere tilfeller av misbruk eller forsøk på misbruk av penger fra sine tanzanianske samarbeidspartnere.

Først stilte en evalueringsrapport kritiske spørsmål til økonomiforvaltningen i det tanzanianske departementet for naturressurser og turisme. To revisjonsrapporter utført av den uavhengige danske revisoren Arthur F. Andreasen i 2007 påviste deretter omfattende misbruk av penger og korrupsjon. Senere ble det utført en tredje revisjon som skulle legge grunnlag for den norske statens krav om tilbakebetaling av midler fra Tanzania. Det var et lokalt revisjonsfirma som fikk dette oppdraget.

– Veldig kort

– Rapporten er veldig kort og behandler kun et begrenset antall temaer og en begrenset del av miljøprogrammet, sier Eirik G. Jansen om den tredje revisjonsrapporten.

Norad-veteranen er enig med statsautorisert revisor Einar Døssland som uttaler til Aftenposten 30. oktober at mange viktige spørsmål ikke er fulgt opp for å finne ut hvor pengene til slutt havnet. Ifølge Jansen burde man ha undersøkt langt flere saker knyttet til anskaffelsesprosessen, pris på varer og tjenester og resultater av støtten.

– Dette var ikke noen «forensic report», der man reiste ut og sjekket bilagenes egentlige innhold. I stedet satt revisoren i Dar es Salaam og studerte bilag, mange av bilagene som året før ikke hadde «eksistert», sier han.

30 dagsverk

Jansen mener ambassaden bør fortelle om hvilke undersøkelser den har gjort som ligger til grunn for at man kun kan dokumentere at 750 000 kroner er blitt misbrukt.

Han reagerer på at det bare ble satt av rundt 30 dagsverk til denne viktige siste revisjonsrapporten, mens det ifølge ham var brukt flere månedsverk på de to foregående. I tillegg mener han at den nye revisoren, den danske revisorens assistent, var mye mer uerfaren enn dansken.

I sine to revisjonsrapporter anslo ikke danske Andreasen noe totalbeløp for hvor mye som var misbrukt. Men overfor media anslo han senere at bortimot halvparten av pengene, 150 millioner kroner, kunne ha blitt misbrukt. Jansen har tiltro til den danske revisorens vurdering om at store beløp, oppimot 150 millioner kroner, kan ha blitt brukt til andre formål enn hva de var tiltenkt. Det er i så fall langt mer enn de 750 000 kronene – pluss 10 millioner i merverdiavgift – som Norge etter hvert fikk tilbakebetalt, etter forhandlinger med sin bistandspartner Tanzania.