ANC – fra frigjøring til politisk hverdag

ANC har de siste årene levd med sterke spenninger. Personkampen mellom Thabo Mbeki og Jacob Zuma utgjør en viktig, men likevel liten del av dette. Større er de rivningene som har utviklet seg mellom fløyer som representerer ulik kultur, demokratiske tradisjoner og ideologi. 

For å forstå maktkampen som har pågått i ANC må vi gå tilbake til frigjøringskampen. Etter at ANC ble forbudt i Sør-Afrika på 60-tallet fungerte organisasjonen som eksilbevegelse med betydelige deler av sitt apparat i London, utdanningsopplegg for sine kadre over hele verden, militærleire i nabolandene mot Sør-Afrika og ambassadører i en rekke land, blant annet Norge. Anti-apartheidbevegelsen internt i Sør-Afrika ble på sin side ledet av fagbevegelsen og sivilsamfunnet. Selv om mange av disse identifiserte seg med ANC, var dette selvstendige organisasjoner med egne beslutningssystemer, kultur og strategier.

Da ANC på begynnelsen av 90-tallet ble legalisert og skulle etablere seg inne i landet, ble det nye partiet sammensatt av tre grupper: a) eksilbevegelsens folk; b) de som hadde sin bakgrunn i det interne sivilsamfunnets organisasjoner og c) ledere som Mandela med mange år bak seg i fengsel. Gruppene var preget av ulike beslutningssystemer, kultur og taktikk. 

Dominerende

Eksilbevegelsens folk fikk fra starten av dominerende makt i ANC, men det lå sterke spenninger mellom de ulike gruppene og spesielt mellom «eksilgruppen» og de med bakgrunn i intern opposisjon. Eksilbevegelsen var bygd opp som en militær organisasjon preget av sentralisering. kommandostruktur, hemmelighold og elitisme. Den interne motstandskampen var på sin side preget av organisasjoner med demokratiske strukturer, åpenhet og debatt. Likevel var det eksilbevegelsen som fikk sette preg på det nye partiet.

Dette skyldtes blant annet at de interne motstandslederne hadde tillit til eksilbevegelsens ressurser og integritet og til at ANCs eksilpolitikere ville forvalte arven etter motstandskampen på en ansvarlig måte. I 1994 overførte de derfor sine ledere til regjering, parlament og andre institusjoner og deres egne organisasjoner stod selv ribbet og svake tilbake. ANCs eksilpolitikere, og spesielt gruppen rundt Mbeki formet mye av politikken deretter. Ettersom frustrasjonene økte over Mbekis politikk, men ikke minst hans lederstil utover på 90-tallet, var det mange av de med bakgrunn i den interne motstandskampen som angret på at de hadde «gitt fra seg makten gratis».

Kritikk

Kritikken mot ANC, og ikke minst mot Mbeki, økte de siste årene. Dette skyldtes blant annet manglende leveranser i forhold til fattigdom, arbeidsledighet, aids og hans tafatte linje overfor Zimbabwe. Enda mindre populært var den økende sentraliseringen av makt og undergraving av uavhengige og alternative stemmer man så fra slutten av 90-tallet. Spesielt de med bakgrunn i intern anti-apartheidkamp med fotfeste i demokratiske tradisjoner, syntes det var vanskelig å avfinne seg med dette. 

Mange bebreidet Mbeki for at statens institusjoner ble brukt som forlenget arm av de politiske kampene og strategiene han selv hadde. For selv om ANC aldri brukte det to tredjedels flertall de hadde i parlamentet til å endre grunnloven, var det mange eksempler på partiutnevnelser av «Mbeki-lojale» til offentlige posisjoner, som for eksempel i den nasjonale kringkastingen. Forvaltningen ble i økende grad lagt under partiets og Mbekis kontroll. Partiet, partibygging og politisk skolering ble skjøvet til side og all fokus satt på statsbygging. Næringslivet ble samtidig sett som en forlenget arm av den politiske eliten. 

På mange måter videreførte Mbeki den lederstil og organisasjonskultur som hadde preget frigjøringsbevegelsen i eksil, men som var lite populær i det åpne politiske landskapet internt. Og frustrasjonene som lenge hadde ulmet under overflaten fikk næring og brant sterkere ettersom Mbekis opponenter samlet seg rundt Zuma.

Maktkamp

Det har de siste årene vært klart at maktkampen i ANC ville stå mellom Mbeki og Zuma. Ingen andre ville turt eller ha ressurser til å kaste seg inn i kampen. Personkampen forklares ofte med ulike personligheter og personlige motsetninger. Motsetningene fikk imidlertid enormt omfang på grunn av andre frustrasjoner som lenge hadde ulmet. 

Motstanden mot Mbeki fanget både de som var mot hans økonomiske politikk, hadde sett seg trøtte på hans lederstil, på innskrenkningen av demokrati og toleranse og de som var mot hans håndplukking av lojale til lederstillinger og fordeler. På denne bakgrunn samlet Zuma en bred allianse av arbeidstakere, fagbevegelse, bønder, de med etnisk tilhørighet og til og med sterke næringslivsinteresser bak seg. I siste omgang var det Mbekis lederstil, kontrollbehov og tilbøyelighet til kun å samle de lojale rundt seg som forklarer hans fall.

ANC-landsmøtet i desember 2007 ble historisk på flere måter. Aldri før hadde det vært så sterke interne konflikter i ANC. Aldri før har heller mistilliten mot en sittende ledelse vært så sterk. Mbeki stilte til valg som partileder for tredje gang. Selv om det ville vært grunnlovsstridig med en tredje periode som landets president var det mange som fryktet at han planla 

å styre landet fra partilederstolen. Aldri hadde noen sett maken til ydmykelse en sittende partileder ble gjenstand for da han tapte kampen mot Zuma om ledervervet. 

Zumas seier kan på mange måter sees som et «demokratisk kupp» og et uttrykk for at grasrota i partiet gjorde opprør mot elitisme, sentralisering, arroganse og manglende leveranser i forhold til velferd og arbeidsledighet.

Zuma-seier

Alt i alt er Zumas seier internt i ANC, og nå til sist hans og ANCs seier ved valget et resultat av manglende partibygging og samling av de ulike fløyene og kulturene i bevegelsen, med andre ord problemer som mange tidligere frigjøringsbevegelser står overfor i overgangen til politiske partier i nyetablerte demokratier. Mbeki prøvde å videreutvikle og modernisere ANC, men gjorde dette langt på vei i sitt eget bilde preget av frigjøringsbevegelsens kultur og organisasjonsmodell ispedd tilsnitt av britisk moderniseringstenkning. 

Målet hans var en mer sentralisert partimodell der partiledelsen skulle ha (og tiltok seg) stor makt i beslutninger, rekruttering av nye ledere, utpekingen av ledere for statsapparatet, osv. Problemet var at denne modellen passet dårlig i en sørafrikansk setting, der fagbevegelsen og sivilsamfunnet for øvrig var vant med langt mer flate, åpne og demokratiske strukturer.

Mbeki var langt på vei en solospiller, i kontrast til de kollektive beslutningssystemene og tradisjoner antiapartheidbevegelsen internt, gruppene på Robben Island og også ANC bygde på fra dagene før de ble tvunget i eksil. Utformingen av Zumas politikk vil legges under knallhardt press fra fagbevegelse og Kommunistpartiet på den ene siden og næringslivet på den andre. Samtidig vil hans lederstil og demokratiske sinnelag bli hardt prøvet når han må forene de interne fløyene i partiet og skape forsoning med de som er igjen av de Mbeki-lojale.

Ulike fløyer

Zumas kunngjøring om at han kun ville sitte én periode ved makten startet også en kamp om hvem som skal overta etterpå. Å holde de ulike fløyene samlet vil bli krevende, men samtidig nødvendig for å forhindre avskalling til konkurrerende partier. Og omleggingen til et demokratisk politisk parti, større avstand til eksilbevegelsens organisasjonskultur og styrking av de demokratiske prinsippene internt i partiet er nok Zumas sikreste vei og beste forsvar framover. 

Med revitaliseringen av partiapparatet vi har sett fra siste ANC-landsmøte i 2007, et langt mer aktivt sivilsamfunn og ikke minst en forskyvning av maktbalansen i favør av de i bevegelsen som har bakgrunn i interne sørafrikanske demokratiske tradisjoner er det faktisk mindre grunn til å være bekymret for demokratiet i Sør-Afrika enn på lenge. 

 

Liv Tørres er skribent og statsviter med mange opphold i Sør-Afrika bak seg.