Angola – Norges viktigste land i Afrika

For de tre siste årene er de samlede beløp som er overført til Norge ca 45 milliarder kroner. I samme tidsrom har Statoil i form av delt oljeproduksjon, skatt og investeringer lagt igjen om lag 80 milliarder kroner.  Andre norske selskaper med stor statlig aksjeportefølje, som Hydro, Aker Solutions og Yara samt en rekke norske private serviseselskaper for oljeindustrien er også meget aktive i Angola.
Hvordan er dette blitt mulig?

Angola var en utbyttet portugisisk koloni fra 1600-tallet til 1975 og var hardt rammet av slavetiden. En frigjøringskrig som begynte i 1961, la store deler av landet i ruiner.
Det norske engasjementet i Angola har en interessant forhistorie.
Det begynte med det norske sivilsamfunnet anført av Fellesrådet for det sørlige Afrika og solidaritetsengasjementet for frigjøringskampen i Det sørlige Afrika på 1960 og 1970 tallet. Den politisk foretrukne partneren i Angola ble MPLA. Organisasjonens leder, seinere Angolas første president, Augustino Neto besøkte av den grunn Norge. Samtidig holdt representanter for UD kontakt med MPLA, og organisasjonen fikk økonomisk støtte til sitt humanitære arbeid.

Da Angola ble uavhengig med en MPLA-regjering i 1975, meldte spørsmålet seg om norsk anerkjennelse. Motstanden var stor på borgerlig hold i Stortinget og betydelig i deler av Arbeiderpartiet og LO. Også USAs utenriksminister Henry Kissinger var en kraftfull motstander. Han framholdt at kommunistene i Luanda burde knuses. Det ble gjort klart for norske representanter at USA ville se på norsk anerkjennelse med meget kritiske øyne.
Men i 1977 anerkjente regjeringen Nordli allikevel MPLA-regjeringen samtidig som den ga betydelig humanitær støtte til frigjøringsbevegelsene i det sørlige Afrika. Norge var sammen med Danmark og Sverige viktige støttespillere i frigjøringskampen.
1980 dannet frontlinjestatene SADC, Utviklingskonferansen for det sørlige Afrika. Den ble raskt en viktig regional samarbeidspartner for de nordiske land.  Angola fikk SADCs energisekretariat, og Norge fikk i oppgave å støtte utviklingen av sekretariatet. Dette førte til at Norad med sine faglige rådgivere og konsulentselskapet Norconsult fikk en særlig stilling og oppgave. Samarbeidet med angolanske partnere på regjeringsnivå og lederne for energisekretariatet fungerte godt og var tillitskapende.

Allerede i 1984 kom de første følere fra den angolanske regjering om norske investeringer i oljesektoren. Noe seinere var representanter for oljeselskapet Saga i Luanda og formidlet en klar interesse for medvirkning.
På midten av 1980 tallet etablerte Norsk Folkehjelp seg med et standpunkt for MPLA i krigen som da raste. Siden har organisasjonen utviklet et betydelig samfunnsbyggingsprogram i landet og nyter et godt omdømme både hos folk flest og myndigheter.
Norad var gjennom hele 1980 og 1990 tallet aktivt til stede i Angola, og Norsk Hydro fikk sin første investeringsavtale i oljesektoren i 1992. Året etter fulgte Statoil.  I 2007 ble så Statoil og Norsk Hydros oljedivisjon slått sammen og hadde da samlede investeringer i oljesektoren på vel 40 milliarder kroner. Seinere har Statoil økt disse investeringene til ca 60 milliarder kroner.  Parallelt med dette har norske høyteknologiselskaper som Aker Solutions og FMC Technologies samt flere andre service-selskaper etablert seg i Angola samtidig som Norge eksporterer stadig mer høyteknologi for oljesektoren. I fjor utgjorde denne eksporten nærmere 8 milliarder kroner.
«Oljeveven» som binder de to land sammen, vokser fort.  NTNU har studenter fra Angola i Trondheim samtidig som det i samarbeid med Augustino Neto-universitetet med bistandspenger bygger kompetanse for de samme studier i Luanda. Rogaland kurs og kompetansesenter trener med norske bistandspenger teknikere for oljesektoren i Angola mens Oljedirektoratet har folk på kurs i Stavanger. Samtidig utvikler Aker Solutions en bedrift for produksjon av høyteknologi i Luanda.
Havforskningsinstituttet i Bergen har avtaler om overvåkning av den rike fiskebestanden i havet utenfor Angola og forurensing av havet som følge av oljevirksomheten på kontinentalsokkelen.

Nye store initiativ kan komme til å forsterke dette entydige bildet av gjensidig avhengighet: Norsk Hydro har i flere år forhandlet om et omfattende avtaleverk for oppdemming av en stor elv med kraftverk, overføringslinjer, havneutbygging i byen Baira Farta i det sørlige Angola, og samme sted bygging av et aluminiumsverk, kanskje verdens største. Den foreløpige kostnadsrammen for prosjektet ligger på rundt 40 milliarder kroner. Observatører i Luanda mener at regjeringen i Angola og Hydro er i sluttfasen av forhandlingene, og blir det avtale, får Hydro et gigantprosjekt.
Yara, det norske gjødselsprodusentselskapet, er stadig tyngre til stede i Angola og forhandler om bygging av en fabrikk som skal bruke gass fra oljefeltene som energikilde i den lille byen Soyo i nord Angola. Selskapet sies å være kommet langt i forhandlingene.
I kjølvannet av de store norske selskapene som alle har stort statlig eierskap, kommer nå stadig flere nye private norske investorer, både små og store.

Om alle de nye store prosjektene blir iverksatt samtidig som Statoil fortsetter sine investeringer, betyr det at de samlede norske investeringene i Angola i løpet av få år vil passere 100 milliarder kroner. Det er mye mer enn hva alle norske bedrifter har investert for eksempel i Kina og dermed mer enn hva norske bedrifter samlet har investert i noe annet land utenfor Vest Europa og Nord Amerika.
Angola er allerede Norges viktigste samarbeidsland i Afrika og vil være det for all overskuelig framtid. Ikke bare det, Angola er i ferd med å bli et av de aller viktigste land i verden for norske investorer og norsk industri, og det hele drives av selskaper med dominerende eller stort statlig eierskap.

Hvorfor skjer alt dette fra norsk side?
Politisk er det skissert en bakgrunn for det hele tidligere i artikkelen.
I tillegg må det understrekes at Angola kanskje er Afrikas mest ressursrike land. Det har det meste av mineraler, også diamanter og gull. Det har mye olje og gass. Det har overflod av vann, og landbruks-, skogsbruks og viltforvaltningspotensialet er enormt. Havet er fullt av fisk og potensialet for turisme er stort.
Men det store flertall av Angolas folk lever fortsatt i stor fattigdom, og gapet mellom rik og fattig er ett av de største i verden. Den lange frigjøringskrigen, som sluttet først i 2002, er en viktig del av forklaringen på den store fattigdommen. Angola har siden 2002 hatt en økonomisk vekst på mellom 10 og 15 prosent, og landets økonomiske situasjon er god selv om finanskrisen rammet hardt i 2009.  Regjeringen i Angola har midlene til å fordele og jevne ut sosialt og regionalt dersom den samtidig har den politiske viljen til å gjøre det.

For Norge med sin sosialdemokratiske tradisjon synes det å måtte bli en forutsetning for at det framtidige samarbeidet skal bli godt at styresmaktene i Angola viser reell politisk vilje til omfordeling og utjevning og vedvarende demokratisering av samfunnet. Men skal Norge bli i stand til å bidra til en slik samfunnsutvikling i Angola, må det politiske og samfunnsbyggende samarbeidet mellom de to land bli mye sterkere enn det er i dag. LO og NHO må engasjere seg i forhold til angolanske partnere. Engasjementet til norske sivilsamfunnsaktører må forsterkes og ikke fases ut slik det planlegges for i dag. Kultur og medieinstitusjoner bør oppmuntres til å engasjere seg. Det samme gjelder for de politiske partiene. Bistanden må økes og ikke fases ut slik man planlegger i dag. n

Halle Jørn Hanssen er tidligere generalsekretær i Norsk Folkehjelp og journalist i NRK.