Avblåser befolkningsproblemet – i 2050

Det er tidsskriftet Economist som definitivt avblåser befolkningseksplosjonen i sin utgave den første uken i november – med basis i tall fra FN. Hovedbudskapet er enkelt: I flere og flere land får stadig flere kvinner stadig færre barn.
Eller sagt på den vanskelige måten: I løpet av få år vil stadig flere land ha en gjennomsnittlig fertilitetsrate som er 2,1 eller lavere. I befolkningssammenheng er dette et slags magisk tall. 2,1 barn per kvinne er nemlig grensen for når en befolkning slutter å vokse. Ifølge FNs befolkningsdivisjon er det stadig flere land som når denne magiske grensen.
Blant landene som allerede er der eller er på vei inn i denne gruppen er noen av verdens giganter. «…ikke bare Russland og Japan, men også Brasil, Indonesia og Kina – ja til og med det sørlige India», skriver tidsskriftet.
I rike land er fertilitetsraten i dag rundt 2,1. I noen fattige land kan den være over 3,0. Mens gjennomsnittet i verden er 2,33 barn per mor. FN anslår at rundt 2020 vil den globale fertilitetsraten for første gang være lavere enn det som skal til for å opprettholde verdensbefolkningen.  
Det innebærer at kurven for befolkningstallet i verden i løpet av ytterligere noen år vil flate ut, for deretter å begynne å synke. (At det tar litt tid skyldes blant annet at antallet mødre rundt 2020 vil være høyere enn noen gang.) Utflatingen i selve befolkningstallet vil skje rundt 2050. Innen den tid vil verdens befolkning ha økt fra dagens 6,8 til 9,2 milliarder.

Et enormt tall: 9,2 milliarder mennesker. Hvor mange mennesker tåler kloden?  Under klimatoppmøtet i København i desember vil slike tall og spørsmål bli koplet opp til estimater for globale temperaturøkninger og analyser av ressurstilganger og matvaresikkerhet. FN-organisasjonen FAO har for eksempel anslått at verden må produsere 70 prosent mer mat for å takle befolkningsveksten.
Er det mulig? Jeg skal vokte meg vel for å konkurrere med landbrukseksperter i å mene noe om det, men det er grunn til å minne om at et kontinent som Afrika er langt tynnere befolket enn verdens rike land. Det samme kontinentet har også et enormt potensial for vekst i matvareproduksjonen, forutsatt at det investeres på en fornuftig måte i landbruk, infrastruktur og menneskelig kompetanse.

Frykten for befolkningseksplosjonen har vært seiglivet i mange miljøer, inspirert av blant andre økonomen Thomas Malthus som på 1800-tallet forutså en katastrofe den dagen befolkningsveksten overgikk veksten i landbruksproduksjonen. På 1970-tallet brukte bistandsgivere mye penger og innsats på å sterilisere kvinner og menn i fattige land. Norge og Sverige gikk i front. Finansiert med norske skattepenger ble fem millioner kvinner og menn lagt under kniven i India, som motytelse for penger. I ettertid har mange kritisert dette som overgrep mot enkeltmennesker i en sårbar situasjon.
Bistandsgivernes intensjoner var som vanlig gode, og bygget på et slags felles tankegods i vestlige land – at befolkningseksplosjonen var den fremste trussel mot verden og mot de fattige selv. Vi som gikk i skole i det samme tiåret vil huske lærere som snakket om store barnekull som en hovedårsak til fattigdom.    

Ja, er ikke store barnekull en årsak til fattigdom? Både ja og nei. Så lenge barn produserer mer enn de spiser kan det være gode grunner for en fattig bonde til å skaffe seg en større familie, og i fravær av en offentlig pensjonsordning er de også en slags garanti for alderdommen.
I et slikt samfunn vil barnebegrensning med andre ord kunne gi stikk motsatt effekt: mindre mat og økt sårbarhet.
Flytter derimot den samme bondefamilien til storbyen der både mannen og kona får en jobb med fast lønn og barn skal på skole, er det langt bedre grunner for å holde familien liten.   
Det avgjørende for om store barnekull blir en årsak til fattigdom, er med andre ord hvilke valgmuligheter og hvilken grunnleggende trygghet et samfunn tilbyr sine innbyggere.