Avvikling av bistanden på dagsorden

Moyo er frontfiguren for en diskusjon der blant andre Rwandas president Paul Kagame er en viktig talsmann. Det speiler en utålmodighet og et ønske om økt styring i Afrika. Nylig var jeg på et seminar med temaet ”Beyond Aid” under de europeiske utviklingsdagene i Stockholm.

Aeneas C. Chuma, FN-koordinator i Kenya, påpekte av bistand ikke er nok. Det må kobles til andre former for økonomisk utvikling.

– Vi må se utover spørsmålet om utviklingshjelp. Noen land opptrer som om bistand er evigvarende. Det er farlig. Bistand må knyttes sammen med markedsadgang. Vi må i stadig økende grad orientere oss mot handel, sa Chuma.

Sjefsøkonomen i Verdensbanken for Afrika, mente at endringer allerede er i gang.

– De siste ti årene har Afrika ført en fornuftig økonomisk politikk, og det fortsetter selv nå under den økonomiske krisen. Bistanden har bidratt til å skape god økonomisk forvaltning. Tiden er nå inne for å investere i Afrika. Det er like før kontinentets økonomi virkelig tar av, sier Shantayanan Devarajan.

Ikke løsningen

Jonathan Glennie er en av bistandskritikerne med mer tyngde enn Moyo. Han er forfatteren av boken ”The Trouble With Aid” og arbeider for Christian Aid i Columbia.

– Bistand er ikke løsningen på mangelen på kapital til investeringer som fattige land står overfor. Bistand er bestandig av mindre betydning. Det er for eksempel totalt irrelevant for et land som India. Utviklingsfinans er det som er viktig, påpeker Glennie. Han viser til at mer penger forlater Afrika i form av kapitalflukt enn det som gis i bistand.

– Dermed er det viktigste vi kan gjøre er å slå ned på skatteparadiser, sier han.

I sin bok tar han et oppgjør med bistandens troende.

– Alt for mange afrikanske land har vært avhengig av bistand de siste 30 årene. Det har undergravet deres kapasitet til å utforme egen politikk og ansvarlighet. Hvor er planene for  å avslutte bistanden? spør han retorisk.

Legger planer

– Er det noen i utviklingsavdelingene eller i hjelpeorganisasjonene som har sagt at det er et mål? Hjelpeorganisasjonene vil bare ha mer. Det er mottakerlandene som må utarbeide planer for å redusere bistandsavhengigheten og vise hvordan de har tenkt å oppnå dette, sier Glennie.

Koos Richelle i EuropeAid var enig.

- Giverland er som Disneyland. Vi gjør egne fantasier til virkelighet. Utviklingssamarbeid er basert på en post-kolonial hang-up og veldedighetstenkning. Det er derfor vi ikke spør når det blir slutt på dette, sier Richelle.

Departementsråden for finans- og planleggingsdepartementet i Rwanda, John Rwangombwa, påpeker at bistandsindustrien sysselsetter over 500.000 globalt.

– Bistand er blitt en permantent inntektskilde for mange land. Vi som arbeider med utformingen av politikk bruker med tid på å administrere bistand enn på planleggingen av utviklingen i våre egne land, sier Rwangombwa.

– Vi må tenke nytt. Vi trenger en tidsakse og må selv bestemme oss for hva vi vil oppnå og når, sier han.

Under et debattmøte med Moyo tidligere i år var ikke utviklingsminister Erik Solheim villig til å knytte bistanden til konkrete avviklingsplaner for norsk utviklingshjelp. Likevel er en del av nytenkningen i norsk bistand – fokus på bedre skatteinndrivelse, kapitalflukt og styrking av forvaltningssystemer – sentrale elementer som må til dersom land i Sør skal kunne gjøre seg uavhengig av bistand over tid.

Men dessverre må vi nok akseptere at en del sårbare stater som DR Kongo, Sør-Sudan, Liberia, Sierra Leone og Afghanistan vil være avhengig av utenlandsk hjelp i 10 til 25 år framover. Å bygge en stat er et langtidsprosjekt, selv med gode statsledere.